Vår alles kjære gorilla befinner seg nå under overvåking på hemmelig sted, etter at han i julen fikk et illebefinnende under hesblesende seksuelt omkvem med to kvinner fra Romania, en svart fra Elfenbenskysten, en mindre svart men desto mer siklende kvinne fra Argentina, en rødhåret sangerinne fra Russland, to sprengkåte spåkoner fra Australia, samt en shetlandsponny.
Grunnet gorillaens noe spesielle tilblivelse har vi lenge vært klare over at han ikke kom til å leve evig, men nøyaktig hvor langt lifespan han har (eventuelt er programmert til å ha) er det ingen som vet. Men fortvil ikke - før dere vet ordet av det er gorillaen blant favorittene til å vinne neste års 71 grader nord sammen med Tore Tønne og Jan Henry T. Olsen.
Giraffen følger gorillaens helsetilstand og kommer tilbake med mer så snart situasjonen forandrer seg - med mindre gorillaen gjør det selv. (Han har pc med seg. Hvordan skal han ellers få sett porno der han ligger?)
Skrevet i akevittfylla av Fittobald Andresen, privatdetektiv.
onsdag 29. desember 2010
lørdag 11. desember 2010
A Few Good Men #2: Martin Riggs
Siden det ikke akkurat kryr av gode folk på denne planeten, ser gorillaen seg iblant nødt til å lete blant oppdiktede personer fra kunstens verden for å finne noen å skrive om. Martin Riggs er, for de som ikke allerede vet det, rollefiguren til Mel Gibson (som en gang var en stor filmstjerne, men for tiden er mest berømt for å bedrive klovnestreker med rasistiske undertoner) i Lethal Weapon-filmene.
Hva er det som er så bra med Riggs? Vel, han er morsom på en ukonvensjonell måte. Ikke ulikt superhelten "The Comedian" i tegneserien og filmen Watchmen er han i en mental tilstand der han mer eller mindre har gitt opp og gir en god satan i om han lever eller dør. Han er en pragmatisk nihilist som ikke kan ta noe av det som skjer rundt ham alvorlig, noe som gir ham et overtak i farlige situasjoner - det er som kjent lite virkningsfullt å holde en pistol mot hodet til en fyr som har forsøkt å skyte seg selv i kjeften noen timer tidligere. Karakteren utvikler seg naturligvis til det "bedre" (les: konvensjonelle og mer kjedelige) etter hvert i serien, men sånn er nå en gang i strukturen i filmer fra det fortapte kontinent, også de som ble laget på 1980-tallet.
Det er Riggs' sorg etter drapet på kona som gjør ham i stand til å se verden med andre briller enn for eksempel sin streite partner Murtaugh. Riggs er en anti-materialist, han bor i en liten husvogn ved havet og hvis man ser bort fra en viss våpenfiksering kødder han med alle sider ved det etablerte amerikanske samfunnet, enten det er familieverdier, psykobabbel eller apartheid (en mer betydelig faktor i amerikansk kultur og forretningsliv enn noen vil innrømme), samtidig som han er en sjarmerende og genuin good-guy. Han vitser og ler til og med mens han knuller Rika van den Haas i toer'n (og med det mener jeg film nummer to, din gris).
Hovedmannen bak karakteren Martin Riggs er den legendariske manusforfatteren Shane Black, som kun var involvert i manuset til de to første filmene. I Blacks fravær er den Riggs vi møter i film nummer tre og fire alt for trygg og problemfri til at han blir noen utfordrende figur. Som James Bond og en del andre actionhelter og detektiver rundt omkring er Riggs både mer underholdende og lettere å bry seg om når han er sårbar. Det skjærer meg i gorillahjertet å si det, men det er da han er mest menneskelig, og det er dessverre å foretrekke når man opplever en filmfortelling beregnet på primater.
Little known fact: på et tidlig stadium i manusutviklingen var gorillaen tiltenkt rollen som Riggs' partner, men av uvisse årsaker valgte man å caste oslogutten Danny Glover i stedet. Som erstatning for gorillaen ble Riggs utstyrt med hunden Sam som sin lojale følgesvenn.
Hva er det som er så bra med Riggs? Vel, han er morsom på en ukonvensjonell måte. Ikke ulikt superhelten "The Comedian" i tegneserien og filmen Watchmen er han i en mental tilstand der han mer eller mindre har gitt opp og gir en god satan i om han lever eller dør. Han er en pragmatisk nihilist som ikke kan ta noe av det som skjer rundt ham alvorlig, noe som gir ham et overtak i farlige situasjoner - det er som kjent lite virkningsfullt å holde en pistol mot hodet til en fyr som har forsøkt å skyte seg selv i kjeften noen timer tidligere. Karakteren utvikler seg naturligvis til det "bedre" (les: konvensjonelle og mer kjedelige) etter hvert i serien, men sånn er nå en gang i strukturen i filmer fra det fortapte kontinent, også de som ble laget på 1980-tallet.
Det er Riggs' sorg etter drapet på kona som gjør ham i stand til å se verden med andre briller enn for eksempel sin streite partner Murtaugh. Riggs er en anti-materialist, han bor i en liten husvogn ved havet og hvis man ser bort fra en viss våpenfiksering kødder han med alle sider ved det etablerte amerikanske samfunnet, enten det er familieverdier, psykobabbel eller apartheid (en mer betydelig faktor i amerikansk kultur og forretningsliv enn noen vil innrømme), samtidig som han er en sjarmerende og genuin good-guy. Han vitser og ler til og med mens han knuller Rika van den Haas i toer'n (og med det mener jeg film nummer to, din gris).
Hovedmannen bak karakteren Martin Riggs er den legendariske manusforfatteren Shane Black, som kun var involvert i manuset til de to første filmene. I Blacks fravær er den Riggs vi møter i film nummer tre og fire alt for trygg og problemfri til at han blir noen utfordrende figur. Som James Bond og en del andre actionhelter og detektiver rundt omkring er Riggs både mer underholdende og lettere å bry seg om når han er sårbar. Det skjærer meg i gorillahjertet å si det, men det er da han er mest menneskelig, og det er dessverre å foretrekke når man opplever en filmfortelling beregnet på primater.
Little known fact: på et tidlig stadium i manusutviklingen var gorillaen tiltenkt rollen som Riggs' partner, men av uvisse årsaker valgte man å caste oslogutten Danny Glover i stedet. Som erstatning for gorillaen ble Riggs utstyrt med hunden Sam som sin lojale følgesvenn.
søndag 5. desember 2010
A Few Good Men #1: Chris Benoit
Fra 22. til 24. juni 2007 drepte den kanadiske wrestleren Chris Benoit (40) sin kone Nancy, sin syv år gamle sønn Daniel og seg selv i villaen deres i en forstad til Atlanta. Ikke en hederlig handling, uansett hvordan man snur og vender på det. Likevel: størsteparten av livet sitt var Benoit et eksemplarisk individ og et forbilde for mange - selv forbrytelsen tatt i betraktning var Benoit en bedre person enn de fleste andre på planeten. Dessverre var han bare en skygge av seg selv det siste halvannet året han levde, og årsaksbildet til hvordan det gikk som det gikk er uhyre sammensatt.
Wrestlingbransjen er - som bransjer flest - råtten til beinet. I World Wrestling Entertainment (WWE), Benoits arbeidsgiver de siste sju årene, forventes det at man skal gå "kamper" fire-fem kvelder i uka året rundt, uten ferie. I tillegg skal kroppen helst se ut som en actionfigur. Benoit var, som mange av sine kolleger, full av steroider, smertestillende medikamenter og sovemedisiner samtidig, alt for å holde ut den livsstilen som WWE krever. Legger man til et uvanlig høyt antall hjernerystelser gjennom årenes løp, samt et ekteskap som neppe var å anbefale til å begynne med, har man oppskriften til en real familietragedie foran seg.
"Wrestling is my mistress. It's my passion. It defines who I am as a person," har Chris Benoit sagt. Benoit ofret livet sitt (bokstavelig talt) for å bli tidenes beste wrestler. Hvorvidt han klarte det skal ikke diskuteres her, men Benoit var god til det han drev med. Fansen likte ham fordi han var teknisk briljant, en no-nonsensewrestler i et sirkus bestående av oppblåste klovner og annet talentløst pakk ikledd diverse gimmicker. Benoit var "no gimmick needed": ferdighetene hans i ringen talte for seg selv.
Benoits beste venn Eddie Guerrero døde av hjertesvikt (trolig som følge av overdrevet steroidebruk) i november 2005. På WWEs Monday Night RAW kvelden etter mintes en hulkende Chris Benoit sin avdøde venn. I retrospekt er det lett å si at det må ha vært på denne tiden Benoits psyke begynte å gå til helvete. Guerrero var en nær venn og mental støtte i Benoits liv, og viktigheten av hans tilstedeværelse ble tydelig etter hans bortgang.
Dagen Chris Benoits død ble kjent er sannsynligvis den tyngste dagen i mitt gorillaliv, og jeg har brukt mye tid til å finne ut hva, hvordan og hvorfor. Mange fans har vendt Benoit ryggen, men jeg har valgt å huske Benoit for den han var før sammenbruddet. Det hender fremdeles at jeg drømmer om Benoit om natta (de gangene jeg ikke drømmer om bananklaser og kvinnelige kunstløpere). Da er han i live, og han er tilbake i ringen. Roen, fokuset og den vennlige stemmen - alt er som før.
Hendelsesforløpet helgen Benoit-familien utåndet lar seg ikke fastslå nøyaktig, men det antas at Nancy først ble drept under en slåsskamp. Chris og Nancy kranglet ofte som ville dyr i en pappeske, og Nancy var visstnok ikke bare enkel å hanskes med. Det sies at Benoit ofte måtte binde henne fast(!) i påvente av at hun skulle roe seg ned, og hun ble trolig kvalt under et slikt basketak. Benoit bedøvde og kvalte sønnen Daniel på et senere tidspunkt, kanskje så lenge som to dager etterpå.
Benoits dilemma var av den umulige sorten: han kunne enten melde seg for politiet og bli fengslet for drapet på Nancy, mens Daniel vokste opp i vissthet om at pappa hadde drept mamma, eller Benoit kunne spare dem begge for et slikt liv. I den situasjonen Benoit hadde rotet seg opp i kan man kanskje se Benoits valg som et resultat av en forskrudd form for logikk. Han drepte Daniel på en skånsom måte, men da det ble hans egen tur valgte han å kvele seg selv i et treningsapparat - ikke nødvendigvis den mest smertiefrie måten å gjøre det på. Muligens var det Benoits måte å straffe seg selv på - men slik var Benoit: en integritetens mann til det siste.
Chris Benoit: Mr. Integrity
lørdag 4. desember 2010
Ny serie
Det er på tide å starte en ny føljetong her på gorillabloggen, og denne gangen kommer jeg til å ta for meg mennesker som faktisk ikke er så verst. "Ja vel," tenker dere, "kan det finnes slike?" Gorillaen har tross alt markert seg som en skikkelig glad-mistantrop, men selv et sigarrøykende, belest og ikke minst hårete beist som meg kan finne noe godt og/eller inspirerende i enkeltmennesket.
Over en periode kommer jeg derfor til å ta for meg menneskepersonligheter som fortjener å fremheves for sine gode egenskaper. Serien, som jeg har valgt å kalle A Few Good Men, begynner forhåpentligvis i morgen. Førstemann ut er en person svært få vil huske som et godt menneske, men gorillaen kommer til å stikke spaden sin på steder der folk flest aller helst ikke vil grave. Det er som oftest der man finner gull, diamanter eller vellagret whisky.
NB! Serien kommer til å være helt fri for sarkasme. Dere kommer ikke til å få lese innlegg om Jan Werner, Thomas Quick eller Helge Fossmo den nærmeste tiden. De er riktig nok morsomme karakterer alle tre, men A Few Good Men vil være preget av gorillaens oppriktige synspunkter - direkte fra gorillahjertet.
Over en periode kommer jeg derfor til å ta for meg menneskepersonligheter som fortjener å fremheves for sine gode egenskaper. Serien, som jeg har valgt å kalle A Few Good Men, begynner forhåpentligvis i morgen. Førstemann ut er en person svært få vil huske som et godt menneske, men gorillaen kommer til å stikke spaden sin på steder der folk flest aller helst ikke vil grave. Det er som oftest der man finner gull, diamanter eller vellagret whisky.
NB! Serien kommer til å være helt fri for sarkasme. Dere kommer ikke til å få lese innlegg om Jan Werner, Thomas Quick eller Helge Fossmo den nærmeste tiden. De er riktig nok morsomme karakterer alle tre, men A Few Good Men vil være preget av gorillaens oppriktige synspunkter - direkte fra gorillahjertet.
søndag 28. november 2010
Jan Werner-nytt
Dagbladet.no skrev lørdag et nytt kapittel i historien om Jan Werners liv og røre: foreldrene står fram og forteller hvorfor de er sikre på at gullstrupen ikke døde for egen hånd. Bilde av dem er det også - enten er faren til Jan Werner kjempe, eller så er mora hans dverg. Og det er ikke en gang det morsomste ved saken: det virker som selveste Jan Werner - Dissimilis-dödaren i egen krøllete person - rotet seg opp i et saftig trekantdrama like før sin død.
JWs manager Febe Rognstad (visstnok ei dame) stod fram og fortalte at hun også hadde for vane å betjene ham seksuelt og var kjæresten hans på tampen av sangerens karriere. I boka JWs far skrev etter sønnens død, "Bare Werner", forteller faren om at Febe (hvordan i helvete går det an å hete noe sånt?!) ikke klarte å holde labbene sine unna JW etter at han hadde truffet en mann. Hahahaha - dette høres jo ut som plottet til en festlig pornofilm!
Budskapet i Dagbla'-artikkelen later til å være at foreldrene til Jan Werner aksepterer homofili og kjærlighetsbedrag, men ikke selvmord. Men så er de tydeligvis født og oppvokst på landet, hvor toleransen for tidlig selvpåført pensjon ikke står så sterkt som i urbane strøk.
Mysteriet rundt Jan Werners seksualliv og død ser ikke ut til å bli oppklart med det første, MEN: det er håp i hengende tampongsnøre. Min venn giraffen, som alle nå vet er privatdetektiv med lugubre miljøer (herunder også showbiz) som spesialitet, hevder å ha vært til stede da Jan Werner trakk sitt siste sukk, og har lovet å offentliggjøre vitale opplysninger eksklusivt for Den sinte gorilla en gang i fremtiden. Hurra for giraffen!
In other Jan Werner-news: den avdøde sangeren satser nå på å vinne neste års "Skal vi danse", men ifølge bookmakerne kommer han til å få hard kamp av Odd Kåre Rabben og Gry Hosein. Verdt å merke seg er det også at tidligere slalåmkjører Thomas Fogdö (hvor ble han av?) er blant forhåndsfavorittene i den svenske utgaven av det populære programmet, der kontroversielle Anna Lindh har vært nødt til å trekke seg til fordel for Christer Pettersson. Hvordan skal dette gå?
Den som lever får se.
JWs manager Febe Rognstad (visstnok ei dame) stod fram og fortalte at hun også hadde for vane å betjene ham seksuelt og var kjæresten hans på tampen av sangerens karriere. I boka JWs far skrev etter sønnens død, "Bare Werner", forteller faren om at Febe (hvordan i helvete går det an å hete noe sånt?!) ikke klarte å holde labbene sine unna JW etter at han hadde truffet en mann. Hahahaha - dette høres jo ut som plottet til en festlig pornofilm!
Budskapet i Dagbla'-artikkelen later til å være at foreldrene til Jan Werner aksepterer homofili og kjærlighetsbedrag, men ikke selvmord. Men så er de tydeligvis født og oppvokst på landet, hvor toleransen for tidlig selvpåført pensjon ikke står så sterkt som i urbane strøk.
Mysteriet rundt Jan Werners seksualliv og død ser ikke ut til å bli oppklart med det første, MEN: det er håp i hengende tampongsnøre. Min venn giraffen, som alle nå vet er privatdetektiv med lugubre miljøer (herunder også showbiz) som spesialitet, hevder å ha vært til stede da Jan Werner trakk sitt siste sukk, og har lovet å offentliggjøre vitale opplysninger eksklusivt for Den sinte gorilla en gang i fremtiden. Hurra for giraffen!
In other Jan Werner-news: den avdøde sangeren satser nå på å vinne neste års "Skal vi danse", men ifølge bookmakerne kommer han til å få hard kamp av Odd Kåre Rabben og Gry Hosein. Verdt å merke seg er det også at tidligere slalåmkjører Thomas Fogdö (hvor ble han av?) er blant forhåndsfavorittene i den svenske utgaven av det populære programmet, der kontroversielle Anna Lindh har vært nødt til å trekke seg til fordel for Christer Pettersson. Hvordan skal dette gå?
Den som lever får se.
lørdag 20. november 2010
Utilbørlig ringing
Menneskene later til å ha et uendelig behov for å distansere seg fra situasjonen de til enhver tid befinner seg i, et behov mange pleier ved å snakke i telefonen med personer som ikke har noe spesielt å formidle. Noen ganger er dette direkte livsfarlig, som når folk kjører bil med en hånd og holder telefonen inntil øret med den andre (fanden må vite hva de gjør med den tredje). Andre ganger er det bare JÆVLIG IRRITERENDE, som det jeg opplevde her om dagen.
Jeg var på treningsstudio for å bygge opp musklene mine slik at jeg kan bli enda mer fryktinngytende, og selv om jeg er mørk og hårete stikker ikke folk av når de ser meg lenger, slik de gjorde i begynnelsen. Da fikk jeg alle apparatene for meg selv, men nå som de tror jeg ikke er farlig må jeg pent vente på tur. Denne gangen sto det to personer foran meg og ventet på å få bruke rotation crunch-apparatet, og gjett hva - de fordrev tiden med å snakke i telefonen mellom settene. Den første var en eldre mann som ble oppringt av kona (forhåpentligvis sin egen) og fant det fornuftigst å snakke om potetkoking og veden han skulle plukke opp på veien hjem. Etterpå var det noe med en buttplug som jeg ikke helt fikk med meg. Han var en jævlig kjedelig type med leverflekker i ansiktet og skrinn kropp - han burde egentlig ha latt seg kremere og latt støvet bli lagt i en liten pappeske for lenge siden, så hadde jeg sluppet å vente så lenge.
Foran meg i køen sto en ung kvinne med blondt hår og sminket ansikt og ventet. Hun så rart på meg og trodde kanskje jeg hadde til hensikt å voldta henne mens vi ventet, men jeg forsikret henne med tydelig kroppsspråk at det hadde jeg ikke tenkt. Jeg gryntet litt mildt og forsiktig så hun skulle skjønne at jeg bare hadde lyst til å cumme henne i ansiktet, men ikke med makt slik den dårlig oppdratte lokalbefolkningen heromkring liker å gjøre det. Da det ble hennes tur og hun fikk rotert midtpartiet sitt begynte hun å trykke på telefonen sin mellom settene, tilsynelatende uten forståelse for at jeg ikke hadde hele dagen på meg, slik hun sikkert hadde ettersom jeg antok at hun var arbeidsledig og/eller kun jobbet om nettene med å betjene herremenn med kukost og svette armhuler.
Noen samtaler har ikke godt av å finne sted i nærheten av anstendige individer som meg, heller ikke hennes. Men denne var i det minste underholdende: hun lovet en person (jeg går ut fra at det var en fyr) at hun skulle suge ham så godt at han kom så hardt at hodet hennes ville eksplodere, og etterpå(!) skulle han få ta henne i rumpa - UTEN glidemiddel. Jeg ble så opphisset at jeg fikk lyst til å slå hardt i veggene med gorillakreftene mine, men så gikk jeg heller på do og runket meg tom for aggresjon.
Da jeg kom tilbake var apparatet ledig. Jeg har ikke sett den lyshårede dama siden, så da kan vi nok ta for gitt at hun holdt hva hun lovte.
Jeg var på treningsstudio for å bygge opp musklene mine slik at jeg kan bli enda mer fryktinngytende, og selv om jeg er mørk og hårete stikker ikke folk av når de ser meg lenger, slik de gjorde i begynnelsen. Da fikk jeg alle apparatene for meg selv, men nå som de tror jeg ikke er farlig må jeg pent vente på tur. Denne gangen sto det to personer foran meg og ventet på å få bruke rotation crunch-apparatet, og gjett hva - de fordrev tiden med å snakke i telefonen mellom settene. Den første var en eldre mann som ble oppringt av kona (forhåpentligvis sin egen) og fant det fornuftigst å snakke om potetkoking og veden han skulle plukke opp på veien hjem. Etterpå var det noe med en buttplug som jeg ikke helt fikk med meg. Han var en jævlig kjedelig type med leverflekker i ansiktet og skrinn kropp - han burde egentlig ha latt seg kremere og latt støvet bli lagt i en liten pappeske for lenge siden, så hadde jeg sluppet å vente så lenge.
Foran meg i køen sto en ung kvinne med blondt hår og sminket ansikt og ventet. Hun så rart på meg og trodde kanskje jeg hadde til hensikt å voldta henne mens vi ventet, men jeg forsikret henne med tydelig kroppsspråk at det hadde jeg ikke tenkt. Jeg gryntet litt mildt og forsiktig så hun skulle skjønne at jeg bare hadde lyst til å cumme henne i ansiktet, men ikke med makt slik den dårlig oppdratte lokalbefolkningen heromkring liker å gjøre det. Da det ble hennes tur og hun fikk rotert midtpartiet sitt begynte hun å trykke på telefonen sin mellom settene, tilsynelatende uten forståelse for at jeg ikke hadde hele dagen på meg, slik hun sikkert hadde ettersom jeg antok at hun var arbeidsledig og/eller kun jobbet om nettene med å betjene herremenn med kukost og svette armhuler.
Noen samtaler har ikke godt av å finne sted i nærheten av anstendige individer som meg, heller ikke hennes. Men denne var i det minste underholdende: hun lovet en person (jeg går ut fra at det var en fyr) at hun skulle suge ham så godt at han kom så hardt at hodet hennes ville eksplodere, og etterpå(!) skulle han få ta henne i rumpa - UTEN glidemiddel. Jeg ble så opphisset at jeg fikk lyst til å slå hardt i veggene med gorillakreftene mine, men så gikk jeg heller på do og runket meg tom for aggresjon.
Da jeg kom tilbake var apparatet ledig. Jeg har ikke sett den lyshårede dama siden, så da kan vi nok ta for gitt at hun holdt hva hun lovte.
søndag 14. november 2010
Farsdag
Det er farsdag igjen, dagen handelsstanden og dens pr-maskineri har bestemt at fedre verden over, gode som dårlige, lojale som illojale, skal feires med en eller annen symbolsk gave husets herre strengt tatt ikke har bruk for. Kanskje trengs en slik organisert hyllest til faderen, for farsrollen er en belastet stilling - det er som oftest han som får skylda når mor oppdager at lillegutt er sår i stumpen eller at lillejenta plutselig har fått opphovnet klitt. De fleste mødre er villige til å skrive under på at fedre flest ikke er noe tess, de glemmer og neglisjerer, farter rundt og har mest lyst til å stikke pikken sin i andre folk. Men hvem kan klandre dem - fedrene altså?
Faren min er så vidt jeg vet et reagensrør, og det er i grunnen like greit, han slipper jeg i hvert fall å kjøpe noe til. Derfor har jeg heller ikke førstehånds erfaring med fedre, men et visst inntrykk får man av å studere menneskedyret og dets adferd. I anledning dagen tar gorillaen her en kikk på fedre som har utmerket seg spesielt:
Gud
Voldtok ung jente og gjorde henne gravid. Unnlot å betale barnebidrag. Forledet sin naive sønn til å tro at han var noe spesielt. Kunne ha grepet inn da sønnen ble drept, men orket ikke. Og dette er fyren millioner verden over ber til - han høres jo ut som en helt vanlig nordnorsk pappa!
Chris Benoit
Den kanadiske fribryteren Benoit drepte både kona og sin sju år gamle sønn før han hengte seg i et treningsapparat i juni 2007. Etter mange år i wrestlingbransjen, med gjentatte hjernerystelser og steroideavhengighet som resultat, mistet Benoit vettet i takt med at ekteskapet gikk til helvete. Men bortsett fra denne ene hendelsen var Chris Benoit et riktig godt forbilde.
Kjell Magne Bondevik
Den norske statslederen som har lurt landet sitt inn i flest kriger har hele tre barn. Om han sendte det norske forsvaret (også kjent som angrepet) på dem da de skulket skolen eller spiste godteri uten lov vites ikke, men det er synd og skam at personer som KMB har fått lov til å formere seg. Hadde noen lært ham å sprute i ansiktet kunne disse tre forbrytelsene vært unngått.
Kong Harald V
Hm... Jeg er ikke sikker på om denne karen vet hvordan barn blir til, men jeg er sikker på at han angrer når han ser hvordan det går med slekta.
Josef Fritzl
Vinner av den internasjonale Father of the Year Award i 2008 og fortsatt innesperret (Aung San Suu Kyi er nå på frifot, så det er håp for deg også, Josef), herr Fritzl er litt av en pappa. Han var så glad i sin datter Elisabeth at han bygde henne et eget fangehull (enhver østerriksk jentes store drøm) og satte barn på henne hele syv ganger. Det er kjærlighet, det!
Hva dere menneskemenn kan lære av dette overlater jeg til dere selv å finne ut.
Faren min er så vidt jeg vet et reagensrør, og det er i grunnen like greit, han slipper jeg i hvert fall å kjøpe noe til. Derfor har jeg heller ikke førstehånds erfaring med fedre, men et visst inntrykk får man av å studere menneskedyret og dets adferd. I anledning dagen tar gorillaen her en kikk på fedre som har utmerket seg spesielt:
Gud
Voldtok ung jente og gjorde henne gravid. Unnlot å betale barnebidrag. Forledet sin naive sønn til å tro at han var noe spesielt. Kunne ha grepet inn da sønnen ble drept, men orket ikke. Og dette er fyren millioner verden over ber til - han høres jo ut som en helt vanlig nordnorsk pappa!
Chris Benoit
Den kanadiske fribryteren Benoit drepte både kona og sin sju år gamle sønn før han hengte seg i et treningsapparat i juni 2007. Etter mange år i wrestlingbransjen, med gjentatte hjernerystelser og steroideavhengighet som resultat, mistet Benoit vettet i takt med at ekteskapet gikk til helvete. Men bortsett fra denne ene hendelsen var Chris Benoit et riktig godt forbilde.
Kjell Magne Bondevik
Den norske statslederen som har lurt landet sitt inn i flest kriger har hele tre barn. Om han sendte det norske forsvaret (også kjent som angrepet) på dem da de skulket skolen eller spiste godteri uten lov vites ikke, men det er synd og skam at personer som KMB har fått lov til å formere seg. Hadde noen lært ham å sprute i ansiktet kunne disse tre forbrytelsene vært unngått.
Kong Harald V
Hm... Jeg er ikke sikker på om denne karen vet hvordan barn blir til, men jeg er sikker på at han angrer når han ser hvordan det går med slekta.
Josef Fritzl
Vinner av den internasjonale Father of the Year Award i 2008 og fortsatt innesperret (Aung San Suu Kyi er nå på frifot, så det er håp for deg også, Josef), herr Fritzl er litt av en pappa. Han var så glad i sin datter Elisabeth at han bygde henne et eget fangehull (enhver østerriksk jentes store drøm) og satte barn på henne hele syv ganger. Det er kjærlighet, det!
Hva dere menneskemenn kan lære av dette overlater jeg til dere selv å finne ut.
lørdag 30. oktober 2010
Slå av utelyset i morgen kveld
Søndag kveld er det allehelgensaften igjen, eller Halloween som de uutdannede og amerikarævkjørte liker å kalle det. Begivenheten finner sted kvelden før allehelgensdag, en KATOLSK festdag for alle helgener hvis navn ikke er kjent. Det vet sikkert ikke barna i det luthersk/protestantiske Nårge der de løper rundt og driver organisert tiggervirksomhet. Selv satanistene er med og gjør ære på den katolske festdagen med sin såkalte blodfest, som markeres ved at alle har (fortrinnsvis seksuell) omgang med alle. Men det er vel en form for godteri det òg.
Første gang jeg bodde alene og åpnet døra da det ringte på på Halloween, trodde ungene jeg hadde kledd meg ut som en gorilla. Da brølte jeg og urinerte foran øynene på dem, og merkelig nok kom det ikke flere barn den kvelden. Året etter hengte jeg opp et skilt på døra med teksten "Advarsel! Pedofil bor her." Det var jævlig effektivt, men gjorde meg nokså upopulær i nabolaget (som om de ikke var skeptiske nok til "den mørke, lodne typen" fra før). Derfor har jeg de senere årene nøyd meg med å slå av utelyset på Halloween. Det betyr nemlig at man ikke ønsker besøk av tiggerbarn med foreldre som står ti meter bak, engstelige for at barna skal bli kidnappet av menn med bart som har gravd ut fangehull i kjelleren i anledning kvelden. Dessverre er det ikke alle foreldre som har fått med seg dette (eller har tilstrekkelig skamvett til å iaktta det), men til nød kan man alltids koble ut ringeapparatet for å få fred.
Jævelungene har forresten ikke godt av å spise så mye godteri, spesielt ikke nå for tiden som halvparten av dem har ADHD, ADD, Aspergers, Tourettes eller andre syndromer som mødrene deres burde ha forutsett før de la seg på rygg og sa "Kom igjen, pul meg - det koster bare femti kroner". Nei, menneskebarna kan holde seg hjemme denne kvelden, for det blir sikkert dårlig vær likevel. Da er det bedre å være inne og se A Nightmare Before Christmas om igjen, lytte til Schuberts Ave Maria, pisse i søppelbøtta, tegne snurrebart på bestemor når hun sover middagslur eller skrive en sang til ære for Viggo Kristiansen.
The gorilla will return.
Første gang jeg bodde alene og åpnet døra da det ringte på på Halloween, trodde ungene jeg hadde kledd meg ut som en gorilla. Da brølte jeg og urinerte foran øynene på dem, og merkelig nok kom det ikke flere barn den kvelden. Året etter hengte jeg opp et skilt på døra med teksten "Advarsel! Pedofil bor her." Det var jævlig effektivt, men gjorde meg nokså upopulær i nabolaget (som om de ikke var skeptiske nok til "den mørke, lodne typen" fra før). Derfor har jeg de senere årene nøyd meg med å slå av utelyset på Halloween. Det betyr nemlig at man ikke ønsker besøk av tiggerbarn med foreldre som står ti meter bak, engstelige for at barna skal bli kidnappet av menn med bart som har gravd ut fangehull i kjelleren i anledning kvelden. Dessverre er det ikke alle foreldre som har fått med seg dette (eller har tilstrekkelig skamvett til å iaktta det), men til nød kan man alltids koble ut ringeapparatet for å få fred.
Jævelungene har forresten ikke godt av å spise så mye godteri, spesielt ikke nå for tiden som halvparten av dem har ADHD, ADD, Aspergers, Tourettes eller andre syndromer som mødrene deres burde ha forutsett før de la seg på rygg og sa "Kom igjen, pul meg - det koster bare femti kroner". Nei, menneskebarna kan holde seg hjemme denne kvelden, for det blir sikkert dårlig vær likevel. Da er det bedre å være inne og se A Nightmare Before Christmas om igjen, lytte til Schuberts Ave Maria, pisse i søppelbøtta, tegne snurrebart på bestemor når hun sover middagslur eller skrive en sang til ære for Viggo Kristiansen.
The gorilla will return.
lørdag 23. oktober 2010
Utvidelse av kampsonen
Den vanligvis svært så upålitelige, useriøse og uinteressante, for ikke å glemme språklig inkompetente Nettavisen brakte i går en gladsak fra mine medgorillaers hjemkontinent, Afrika. Under overskriften Krokodille amok på fly fortelles det at en grønn liten venn som skulle smugles i en bag kom seg løs under flyvningen og sørget for at 20 mennesker ble drept da flyet styrtet i et bolighus den 25. august i år.
Hahahahahahahahahahahahahahahahahahaha!
Hva er vel morsommere enn at dyr tar livet av mennesker?!
En rapport fra havarikommisjonen (ja, de har det også i Kongo) sier at krokodillen skapte panikk da den kom seg løs fra bagen slik at "den skremte flyvertinnen skyndte seg inn i cockpiten etterfulgt av de andre passasjerene." Saken sier dessverre ingenting om hvordan det gikk med den stakkars krokodillen, som sikkert var blitt meget kjøttsulten på reisen.
Historien minner meg for øvrig om da jeg overvar en sirkusforestilling på Spanias solkyst for noen år tilbake, og en hypnotisert to-tre meter lang nilkrokodille noe ubeleilig våknet og kom seg over gjerdet til publikum hvor den øyeblikkelig begynte å tenke på mat. Da hylte og skrek de spanske barnefamiliene av frykt mens de løp mot utgangen. Hvilket herlig syn!
Slikt gjør meg varm om gorillahjertet og overbevist om at naturen faktisk vil vinne til slutt.
Hahahahahahahahahahahahahahahahahahaha!
Hva er vel morsommere enn at dyr tar livet av mennesker?!
En rapport fra havarikommisjonen (ja, de har det også i Kongo) sier at krokodillen skapte panikk da den kom seg løs fra bagen slik at "den skremte flyvertinnen skyndte seg inn i cockpiten etterfulgt av de andre passasjerene." Saken sier dessverre ingenting om hvordan det gikk med den stakkars krokodillen, som sikkert var blitt meget kjøttsulten på reisen.
Historien minner meg for øvrig om da jeg overvar en sirkusforestilling på Spanias solkyst for noen år tilbake, og en hypnotisert to-tre meter lang nilkrokodille noe ubeleilig våknet og kom seg over gjerdet til publikum hvor den øyeblikkelig begynte å tenke på mat. Da hylte og skrek de spanske barnefamiliene av frykt mens de løp mot utgangen. Hvilket herlig syn!
Slikt gjør meg varm om gorillahjertet og overbevist om at naturen faktisk vil vinne til slutt.
søndag 17. oktober 2010
Aqua Velva
Dette er gorillaens yndlingsdrink. I tillegg til å smake fortreffelig gir den deg ikke den beryktede "for full"-følelsen man lett får hvis man drikker for mye øl og whisky. Dessuten kan drankernes største forbannelse, bakrusen, reduseres til et minimum om en holder seg til Aqua Velva.Cocktailen er oppkalt etter parfymen med samme navn, og det sies at amerikanske marinerompiser under andre verdenskrig drakk Aqua Velva after shave (som inneholdt mer alkohol enn annen parfyme) når skikkelig brennevin ikke var å oppdrive. Senere oppfant en eller annen bartender altså en mer velsmakende drink enn after shave, og den er selvsagt blå - akkurat som parfymen.
Aqua Velva har dessuten vist seg å ha god innvirkning på diverse lidelser hos menneskedyrene. Hør bare på disse suksesshistoriene:
- En HIV-positiv homofil mann fra Eritrea fikk via sponsormidler mulighet til å ta seg en todager på fylla hvor han kun drakk Aqua Velva. Mandagen etter var mannen HIV-negativ - og heterofil.
- En kvinnelig dverg (eller hva faen det heter - "vertikalt utfordret"?!) fra Ungarn drakk fjorten Aqua Velva en onsdagskveld i 1977. Da hun våknet dagen etter var hun én meter og 82 cm høy.
- En CP-rammet sveiser fra New Jersey var påmeldt til Paralympics på Lillehammer i 1994. På vei til lekene bøttet han nedpå med Aqua Velva på flyet. Som dere sikkert kan gjette følte han seg bedre da han kom fram, og grunnet manglende handikapp ble han nektet å delta i øvelsen sin - kunstløp med cerebral parese. Men rytmen sin fikk han tilbake.
Nå sier ryktene at man skal forsøke å gjenopplive Jan Werner Danielsen ved å føre en slange med Aqua Velva ned i jorda og inn i kista hans. Målet er at JWD skal bli førstemann til å vinne Melodi Grand Prix etter sin død. Stå på, Jan Werner!
Alle liker Aqua Velva.
onsdag 6. oktober 2010
Ja til aktiv dødshjelp
Under en reise i forbindelse med min nye jobb (hvis natur jeg ønsker å holde hemmelig inntil videre) nylig opplevde jeg noe som både var provoserende og skremmende. Det hadde seg nemlig slik at jeg bodde på hotell - og måtte betale ekstra for "Hund på rommet" selv om jeg ikke er en hund, men en gorilla - og nok en gang fikk se menneskedyret vise seg fra sin verste side.
Da jeg ved utsjekk skulle betale barregningen min fra kvelden før (en gorilla kan drikke ganske mye uten å bli tullete, så den var ikke liten), ble jeg uheldigvis stående bak fire damer i en slik alder at de strengt tatt burde vurdere selvmord. De fire damene hadde tydeligvis bestilt litt av hvert og notert det på rommet i stedet for å betale med penger. "To glass rødvin og en Pepsi-cola," "Én Singapore Sling og én badedrakt" (hotellet hadde spaavdeling), kaklet de. Man skulle tro at å gjøre opp slikt ikke skulle være så vanskelig. Vel, de fire damene klarte selvsagt å kuke det til ved å krangle både segimellom og med resepsjonisten om småbeløp. "Men jeg skal betale ditt og du datt og han må ha regnet feil og den drinken var jo ikke noe god likevel. Dessuten var kjønnshårene mine synlige i den badedrakten."
Aaaaaaaarrgghhhhhhhh!!!
Hele hendelsen - fire enkle betalinger - tok mellom femten og tjue minutter. Mens jeg sto der og bivånet dette fitteriet av kvinnelig ineffektivitet slo det meg: disse kvinnene hadde ingenting å leve for. Etter at de hadde kastet bort min og andres dyrebare tid ble de nemlig stående og snakke om regningene sine. Ja, de snakket til og med om småpenger mens de bar koffertene sine ut til bilen, så fattige var livene deres.
Antakelig er disse kvinnene skilt (det er en kjensgerning at alle voksne mennesker i det moderne norske samfunnet er skilt) og har som hobby å reise rundt og krangle og diskutere slike økonomiske bagateller. Ikke fordi det er en lidenskap, men fordi de ikke vet om noe annet da livene deres er preget av tomhet og mangel på interesser.
Dessverre er de ikke alene om å ha et slikt handikap, men de har definitivt valgt det selv. Faen ta dem.
Da jeg ved utsjekk skulle betale barregningen min fra kvelden før (en gorilla kan drikke ganske mye uten å bli tullete, så den var ikke liten), ble jeg uheldigvis stående bak fire damer i en slik alder at de strengt tatt burde vurdere selvmord. De fire damene hadde tydeligvis bestilt litt av hvert og notert det på rommet i stedet for å betale med penger. "To glass rødvin og en Pepsi-cola," "Én Singapore Sling og én badedrakt" (hotellet hadde spaavdeling), kaklet de. Man skulle tro at å gjøre opp slikt ikke skulle være så vanskelig. Vel, de fire damene klarte selvsagt å kuke det til ved å krangle både segimellom og med resepsjonisten om småbeløp. "Men jeg skal betale ditt og du datt og han må ha regnet feil og den drinken var jo ikke noe god likevel. Dessuten var kjønnshårene mine synlige i den badedrakten."
Aaaaaaaarrgghhhhhhhh!!!
Hele hendelsen - fire enkle betalinger - tok mellom femten og tjue minutter. Mens jeg sto der og bivånet dette fitteriet av kvinnelig ineffektivitet slo det meg: disse kvinnene hadde ingenting å leve for. Etter at de hadde kastet bort min og andres dyrebare tid ble de nemlig stående og snakke om regningene sine. Ja, de snakket til og med om småpenger mens de bar koffertene sine ut til bilen, så fattige var livene deres.
Antakelig er disse kvinnene skilt (det er en kjensgerning at alle voksne mennesker i det moderne norske samfunnet er skilt) og har som hobby å reise rundt og krangle og diskutere slike økonomiske bagateller. Ikke fordi det er en lidenskap, men fordi de ikke vet om noe annet da livene deres er preget av tomhet og mangel på interesser.
Dessverre er de ikke alene om å ha et slikt handikap, men de har definitivt valgt det selv. Faen ta dem.
lørdag 25. september 2010
Fra giraffens arkiv: Den forsvunne reisekassen
Her følger en vaskeekte, selvopplevd detektivhistorie skrevet av min kjære venn giraffen, privatdetektiv Fittobald Andresen. Ingen sak er for vrien eller for luguber for giraffen, noe som stadig fører ham inn i de mest grumsete miljøer. Følgende sak er intet unntak.
Det var en lummer maikveld. Jeg sto inne på mitt spesialbygde kontor i Nårges hovedstad og speidet ut gjennom takluka etter noe grønt å spise, da det banket svakt på døren. Inn kom tre svært unge damer, og de var meget oppbrakt alle tre. Nærmest gråtende forklarte de at pengene de hadde spart opp til shoppingtur i en ekte metropol på kontinentet, hadde forsvunnet. Nå satte de sin lit til at jeg, giraffen, skulle snuse meg fram til reisekassen og slik redde drømmeturen for jentene. Det eneste sporet de hadde å gå etter var lukten av einebærkrydret brennevin i form av korken til en Gordons ginflaske. Jeg tok umiddelbart på meg oppdraget.
Etter noen timers effektiv spaning i byens alkoholiker-og-ubrukelig-for-øvrig-miljø hadde jeg sirklet inn en tradisjonsrik familievilla midt i byens sentrum som et sannsynlig oppholdssted for gjerningsmannen (eller -mennene) og reisekassen. Utkledd som uniformert hustjener snek jeg meg inn tjenerinngangen. Tro meg, det er ikke lett for en giraff å krøke seg ned til menneskestørrelse uten å bli oppdaget, men heldigvis er vaktholdet slapt omkring denne familiegården. Selv med mitt tynne ansikt og forholdsvis store midtparti gikk dette derfor som smør.
Inne i huset avhørte jeg stort sett alle jeg kom over. Det vil si, den gamle mannen som stinket gin lå på en sofa og sov. Han snøvlet et eller annet utydelig da jeg ristet ham lett, og jeg skjønte raskt at det ikke var nok tiltak i denne mannen til at han kunne ha stjålet pengene. En eldre kvinne som også stinket - ikke av gin denne gangen, men av Oscar de la Renta - lå oppå et strykebrett på naborommet. Her var hun ivrig opptatt med å betjene en mann som så ut til å være av noe lavere stand enn henne selv, så jeg nøyde meg med å se på. Da det gikk for mannen, fnøs jeg av dem og lusket videre i korridoren på jakt etter reisekassen. Jeg ville ikke skuffe mine unge klienter, så her var det viktig å ikke kaste bort tid på dovenpelser.
I spisesalen satt en noe yngre mann i en stol og sov. Han hadde blåøye og lignet på det gamle kreket fra tidligere, trolig var det sønnen hans. Jeg bet ham hardt i øret for å påkalle oppmerksomheten hans, og han utbrøt "Ikke nå kjære, jeg holder på å forberede meg til 17. maifeiringen!" Hvilken døgenikt! Han kunne umulig være tyven, tenkte jeg og bøyde meg ned for å lukte på det deilige vegg-til-veggteppet. Da så jeg en lyshåret kvinne ligge under bordet, halvveis gjemt bak duken. Hun var nok bare i 30-årene, men så relativt herjet ut og lignet mer en 45-åring. Først så det ut som at hun ammet seg selv (dere mennesker, altså) men så viste det seg at hun hadde dandert brystene sine med noe hvitt pulver som hun drev og lepjet i seg. Hun minnet litt om en katt som drakk melk, minus grasiøsiteten og integriteten til de små og myke snutedyrene.
Lettere forbløffet vandret jeg ut i korridoren igjen, jeg måtte stadig bøye meg ned for ikke å slå hodet borti de vakre lysekronene som hang så flott i taket. Vakkert, men upraktisk, tenkte jeg da jeg beskuet dem, og holdt på å kollidere med nok en lyshåret kvinne. Denne var yngre enn den forrige og nokså pen, men da hun begynte å snakke til meg så jeg i blikket hennes at hun nok måtte ha en slags kromosomfeil. Jeg tenkte at dette måtte gi henne komplekser slik at hun sikkert hadde et stadig behov for å kjøpe seg nye ting. Man skulle tro at hun gjennomskuet mitt ærend, for hun stilte seg foran en dør og strakk armene ut til siden som for å hindre meg i å gå inn i rommet bak døren. Da det gikk opp for henne at jeg nok var for sterk for henne, tilbød hun seg å spandere munnsex på meg, noe jeg høflig takket nei til.
Jeg skaffet meg tilgang til rommet bak henne med et raskt spark med den ene hoven slik at hun endelig flyttet seg og løp av gårde. Der inne fant jeg et lite lyshåret guttebarn, han kunne være et sted mellom 12 og 14 år gammel. Han så ut til å ha levd mye for alderen, for tomme spritflasker og brukte preventiver lå strødd rundt divanen der han lå og halvsov. Da jeg bøyde meg ned og skygget for utsikten hans, ropte han på "tante Pia". "Tante Pia suger kukk i helvete!" sa jeg til guttungen og hoppet opp og ned på den myke divanen for å sette en støkk i ham. Han begynte å gråte, men jeg bet ham likevel i armen for å få ham til å skjønne at jeg mente alvor. "Det var jeg som tok pengene," klynket han, "jeg ville gi dem til pappa'n min, han er på kjøret igjen og trenger penger til dop."
Gutten var ikke smartere enn at han hadde gjemt pengene under hodeputa si, mellom to gamle utgaver av pornobladet Vi over 60. Det var en smal sak å snike seg ut av villaen etter at jobben var gjort, og de tre unge damene gråt av glede da jeg overleverte pengene til dem på mitt kontor dagen etter (egentlig skulle vi møtes i en park, men den var full av blottere, politikere og narkomane den dagen). Shoppingturen var reddet!
Giraffen med tre fornøyde klienter.
søndag 19. september 2010
Simple Minds: Del 6 - Islam
Det er mye morsomt man kan si om islam og dens tilhengere, men siden en stor andel av den hvite norske befolkning har islamsjikane som yndlingshobby (ved siden av onani og skattesvik) blir det håpløst redundant om gorillaen skal gå den samme stien her. Det er nemlig - sett med gorillaøyne, i det minste - god grunn til å berømme islam og enkelte av dens representanter for et par av deres bedrifter, som vi skal se etter hvert.Men først litt statistikk: ifølge tall fra 2009 er en fjerdedel av verdens befolkning muslimer. Akkurat som kristne og ukristne hvite folk liker de å knulle, men prevensjonsentusiasmen er betydelig mer beskjeden enn jukkelysten ("Kan de ikke bare lære seg å sprute i ansiktet?" spør min venn Giraffen.) Derfor kan man forvente at denne andelen vil vokse i kommende år. I motsetning til Aryan Supremacy-bevegelsen som synes å spre seg stadig lenger inn i de såkalte legitime politiske partiene i landet, synes jeg ikke dette gjør så mye. Det er på tide nordmennene erkjenner at det er få bevaringsverdige aspekter ved det etnisk-norske samfunnet.
(For øvrig er islam en religion med flere likheter med kristendommen og jødedommen enn noen av disse tre religionenes slaver er villige til å innrømme, trolig fordi det ville ha vært dårlig pr for hatbransjen de opererer i.)
Som jeg var inne på innledningsvis er det grunn til å gratulere muslimene (i hvert fall noen av dem) for hvordan de har bidratt til verdensfreden, eller mangel på denne, de senere årene. I tidligere tider, som rundt år 700 e.kr., ekspanderte islam ved å reise rundt og slakte ned folk som stod i veien for dem og erobre landområdene deres. Mange vil mene at det er nøyaktig det samme som man driver med nå for tiden, men de har lagt ett nytt og viktig triks til repertoaret sitt: etter 9-11 (som jo var en fin dag i seg selv med skaden som ble gjort der og da) bestemte det vestlige verdenssamfunnet seg for å ty til ekstremparanoia og mistenkeliggjøring av sine egne borgere i "krigen mot terror", og derfor har årene som har gått siden september 2001 vært en gullalder for hatnæringen. Regjering og ordensmakt har brukt store ressurser på å overbevise sine befolkninger om at selvmordsbombere og flykaprere kan dukke opp overalt når som helst - og folket kjøper det!
"Terroristene," som det selvutnevnte herrefolket liker å kalle dem, kan slappe av og kose seg med paraplydrinker og lapdance, for ved å gjøre folk i fiendelandene sine redde (noe de tross alt trengte de forutsigbare vestlige ledernes hjelp til å gjennomføre), gjorde de samtidig Ola og Kari Dunk farligere for hverandre enn noe slags angrep fra utsiden er i stand til å være. De gjorde Medel-Svensson, Even Steven og Joe Six-pack til dårlige og enda mer intolerante mennesker. Hvem trenger vel å angripe når man kan ødelegge motstanderen fra innsiden i stedet?
Aaaarrrrghhhhhhhh, det er vakkert!
Mange hvite menn, enten de er kristne, jøder eller bare etnisk-norske (stakkars), ser ut til å nære et intenst, men kunnskapsløst hat til islam. Spør du dem hvorfor, er de neppe i stand til å gi rasjonelle svar. Men fortvil ikke, gorillaen har svaret: islamske menn har ved hjelp av sin religion og dens interne regelverk oppnådd noe hvite menn har drømt om i evigheter, men aldri kan få:
Fullstendig kontroll over sine kvinner.
Dette er slutten på religionsføljetongen Simple Minds, men gorillaen lover å komme tilbake med flere betraktninger etter hvert.
onsdag 15. september 2010
Villedende markedsføring
Sulten på informasjon som jeg er sendte jeg en e-post til matprodusenten Stabburet for et par uker siden:
Jeg er en gorilla som har begynt å spise leverpostei i det siste, selv om jeg egentlig bare skal spise frukt og grønt. Leverposteien deres er god, men jeg lurer på følgende: kan dere garantere at leverposteien er laget av leveren til det samme barnet som det er bilde av på boksen? På forhånd takk for svar. Hilsen Gorilla.
Stabburets "forbrukerservice" har ennå ikke besvart min henvendelse, sannsynligvis fordi de føler at bløffen deres har blitt avslørt. Siden de ikke kan holde hva emballasjen lover, har jeg nå sluttet å spise leverpostei. Forbrukerservice meg i gorillaræva.
Sjette og siste del av serien Simple Minds kommer for øvrig på søndag.
Jeg er en gorilla som har begynt å spise leverpostei i det siste, selv om jeg egentlig bare skal spise frukt og grønt. Leverposteien deres er god, men jeg lurer på følgende: kan dere garantere at leverposteien er laget av leveren til det samme barnet som det er bilde av på boksen? På forhånd takk for svar. Hilsen Gorilla.
Stabburets "forbrukerservice" har ennå ikke besvart min henvendelse, sannsynligvis fordi de føler at bløffen deres har blitt avslørt. Siden de ikke kan holde hva emballasjen lover, har jeg nå sluttet å spise leverpostei. Forbrukerservice meg i gorillaræva.
Sjette og siste del av serien Simple Minds kommer for øvrig på søndag.
søndag 12. september 2010
Simple Minds - Del 5: Jødedommen
Her kunne denne gorillaen ha skrevet en hel del om hvordan jødedommen ligner på kristendommen, men at det gamle testamentet og historien om Israels folk - som i følge dem er guds utvalgte sådan - er langt viktigere for jødene enn historien om hokuspokusartisten og gatepredikanten Jesus. Men det ville ha blitt dørgende kjedelig lesning, så det gir vi faen i denne gangen."Forhud står for fall" er et viktig slagord innenfor jødedommen. Åtte dager etter fødselen må de små guttebarna vinke farvel til sitt elskede snabelskinn. Da kommer nemlig rabbineren (f.eks. Gene Simmons i Kiss) og tar den med kniven sin. Dette er en eldgammel skikk hos jødene, men i likhet med Bill Maher er jeg nysgjerrig på hvordan reaksjonen var da tiltaket først ble foreslått. Hadde det ikke vært enklere å vaske menneskekuken jevnlig i stedet? Kanskje de ikke har tid til slikt.
Dette reiseglade folket hadde det nemlig fram til 1948 fryktelig travelt med å komme seg hit og dit, og har i det hele tatt hatt vanskeligheter med å slå seg til ro. Riktig nok har jødene hatt noe uflaks i verden, ettersom de har blitt jaget rundt omkring i alle tider. Først ble de jaget fra Palestina av romerne, og siden har mange fulgt romernes eksempel. Jødene ble spredt over hele verden, men mange land ville ikke ha dem. Ikke en gang de snille og tolerante (host, hark) nordmennene ville ha dem i landet sitt fram til jødeforbudet ble opphevet i 1851. I Russland på 1880-tallet fikk jødene skylden for alt som gikk til helvete og ble jaget og drept.
Det gikk ikke bedre for jødene på 1930- og -40-tallet: under Den store togreisetiden var de uheldige med valg av turoperatør og måtte nøye seg med enveisbillett til steder som Auschwitz, Sachsenhausen og Sør-Amerika. Ferien gikk for mange av dem opp i røyk - bokstavelig talt - og mellom sju og åtte millioner jøder endte sine dager som mat for den alltid sultne nazihaien. Som en konsekvens av folkemordet finnes det bare rundt 14 millioner jøder i verden i dag - de utgjør ca. 0,2 % av verdens befolkning.
Så hvorfor i svarte helvete snakkes det så mye om jødene da? De er jo så få!
Muligens fordi de markerer seg usedvanlig godt i forhold til sin andel av verdens befolkning (0,2 %): 54 % av verdens sjakkmestre er jøder; 27 % av nobelprisvinnerne i fysikk og 31 % i medisin. I USA, hvor 2 % av befolkningen er jøder, utgjør de 21 % av Ivy League-studentene (de som går på snobbeuniversiteter fordi foreldrene deres er rike og well-connected); 37 % av Oscar-vinnende filmregissører og 51 % av vinnerne av Pulitzer-prisen. Jødene har fått æren for å ha bygd opp filmindustrien i Hollywood og skylden for å ha skapt det moderne bankvesenet.
Foreskin aside, kanskje de virkelig er guds utvalgte folk?
søndag 5. september 2010
Simple Minds - Del 4: Satanisme
Denne greia er et direkte motstykke til kristendommen og har eksistert omtrent like lenge. Når man hører om satanisme er det helst fordi noen har foretatt seg noe... eh, jævelskap, og religionen har derfor fått et særdeles dårlig rykte blant folk flest. Det morsomme med dette er at drap og ødeleggelse unektelig er et viktig element i kristendommen også. Sistnevnte har bare vært flinkere til å slippe unna med sine forbrytelser, mens satanistene beleilig stemples som gærninger. Samfunnet har med andre ord erklært at det er helt greit å hate satanister.
Ordet satan kommer fra hebraisk og betyr fiende eller motstander - ikke djevel som mange tror. Hvis folk som driver med satan worshipping hadde orket å sjekke etymologien før de ga navn til aktivitetene sine, hadde de ikke sett så jævlig dumme ut. Men det er gjerne problemet til satanistene - det er personer som, gjerne i svært ung alder, oppdager at de ikke hører hjemme noe sted, ofte fordi de liker å drepe og pule katter, banke opp små menneskebarn som ligger og later seg i barnevogn, og/eller sprenge naboens postkasse i lufta. Det dreier seg her om personer som ingen med vettet i behold ønsker å ha noe med å gjøre. Noen av disse blir satanister, noen nynazister, mens mange av dem ikke vet forskjell på de to grenene og er fornøyde med å få lov til "å være med".
Det finnes imidlertid "seriøse" satanister også i dette landet, og de hadde sin storhetstid på 1990-tallet, da 47 kirker ble påtent i perioden 1992-97. Denne gjengen har sin egen kalender med merkedager som stort sett markeres med rundhåndet knulling. 17. januar og 2. februar gjør de for eksempel bruk av piker mellom 7 og 17 år, mens de feirer jul ved å ha "omgang med begge kjønn, uansett alder" på selveste julaften. (Da foretrekker jeg faktisk å tro på julenissen.) 25. juli er de snille og nøyer seg med å samle inn urter.
Mest berømt av dem alle er Varg "Greven" Vikernes, en skikkelig morsom psykopat av amerikanske proporsjoner. Han heter egentlig Kristian - som betyr kristen(!) - Larsson Vikernes, men skiftet til Varg Vikernes fordi det hørtes kult og farlig ut. For ikke å glemme allitterasjonen. Han er tidligere medlem av Hvit Arisk Motstand, og fortalte Dagbladet i 2009 at han tar avstand fra slikt og nå "bare" er rasist. Humanistprisen neste?
(Han manglet heller ikke politiske ambisjoner: en periode hadde Vikernes som "kongstanke" å dele Sør-Norge i to riker - Hordaland og Østlandet - der Hordaland utgjorde områdene fra Kristiansand til Trondheim. Her ville han selv styre som "Kongen av Hordaland" og uttalte at "kristne, jøder og svake personer som blitzere, svartinger og andre syke og udugelige mennesker skulle utryddes." Østlandet var mindre viktig og kunne overlates til andre. Slik ville han også ha noen å krige mot.)
Vikernes slapp i 2009 ut av fengsel etter å ha sonet nesten 16 år for drapet på Øystein Aarseth, innehaver av platebutikken Helvete ("Platekompaniet" var allerede tatt). Vikernes knivdrepte en splitter naken Aarseth med 23 knivstikk - to i hodet, fem i nakken og 16 i ryggen. Etterpå hevdet han at han hadde vært hjemme i leiligheten sin og sett filmen Die Hard hele natta, men det siste faller på sin egen urimelighet: så god smak har ikke den mannen, som nå fordriver tiden med å leke bonde i Telemark.
Mon tro om han puler geiter?
Ordet satan kommer fra hebraisk og betyr fiende eller motstander - ikke djevel som mange tror. Hvis folk som driver med satan worshipping hadde orket å sjekke etymologien før de ga navn til aktivitetene sine, hadde de ikke sett så jævlig dumme ut. Men det er gjerne problemet til satanistene - det er personer som, gjerne i svært ung alder, oppdager at de ikke hører hjemme noe sted, ofte fordi de liker å drepe og pule katter, banke opp små menneskebarn som ligger og later seg i barnevogn, og/eller sprenge naboens postkasse i lufta. Det dreier seg her om personer som ingen med vettet i behold ønsker å ha noe med å gjøre. Noen av disse blir satanister, noen nynazister, mens mange av dem ikke vet forskjell på de to grenene og er fornøyde med å få lov til "å være med".
Det finnes imidlertid "seriøse" satanister også i dette landet, og de hadde sin storhetstid på 1990-tallet, da 47 kirker ble påtent i perioden 1992-97. Denne gjengen har sin egen kalender med merkedager som stort sett markeres med rundhåndet knulling. 17. januar og 2. februar gjør de for eksempel bruk av piker mellom 7 og 17 år, mens de feirer jul ved å ha "omgang med begge kjønn, uansett alder" på selveste julaften. (Da foretrekker jeg faktisk å tro på julenissen.) 25. juli er de snille og nøyer seg med å samle inn urter.
Mest berømt av dem alle er Varg "Greven" Vikernes, en skikkelig morsom psykopat av amerikanske proporsjoner. Han heter egentlig Kristian - som betyr kristen(!) - Larsson Vikernes, men skiftet til Varg Vikernes fordi det hørtes kult og farlig ut. For ikke å glemme allitterasjonen. Han er tidligere medlem av Hvit Arisk Motstand, og fortalte Dagbladet i 2009 at han tar avstand fra slikt og nå "bare" er rasist. Humanistprisen neste?
(Han manglet heller ikke politiske ambisjoner: en periode hadde Vikernes som "kongstanke" å dele Sør-Norge i to riker - Hordaland og Østlandet - der Hordaland utgjorde områdene fra Kristiansand til Trondheim. Her ville han selv styre som "Kongen av Hordaland" og uttalte at "kristne, jøder og svake personer som blitzere, svartinger og andre syke og udugelige mennesker skulle utryddes." Østlandet var mindre viktig og kunne overlates til andre. Slik ville han også ha noen å krige mot.)
Vikernes slapp i 2009 ut av fengsel etter å ha sonet nesten 16 år for drapet på Øystein Aarseth, innehaver av platebutikken Helvete ("Platekompaniet" var allerede tatt). Vikernes knivdrepte en splitter naken Aarseth med 23 knivstikk - to i hodet, fem i nakken og 16 i ryggen. Etterpå hevdet han at han hadde vært hjemme i leiligheten sin og sett filmen Die Hard hele natta, men det siste faller på sin egen urimelighet: så god smak har ikke den mannen, som nå fordriver tiden med å leke bonde i Telemark.
Mon tro om han puler geiter?
torsdag 2. september 2010
Simple Minds - Del 3: Human-Etisk Forbund
Ikke egentlig en religion, men et livssynssamfunn for humanister (vagt begrep) eller human-etikere. Det siste er et litt mindre vagt begrep, men med en jævlig vid definisjon: den er basert på en allmenn moral eller etikk som allerede finnes i de aller fleste religioner, og som kan oppsummeres slik: "du skal gjøre mot andre slik du vil at de skal gjøre mot deg".
Da er det nærliggende for en gorilla å spørre seg hvorfor i svarte helvete tobente uten pels føler at de må melde seg inn i noe så totalt overflødig som Homo-Etisk Forbund. Er det fordi de oppfatter det som at de da kjøper seg en lisens på at de er gode mennesker? Er det behovet for å være medlem av noe, slik dumme unggutter føler det når de joiner nynazistiske eller satanistiske grupperinger? Alle som er gamle nok til å tisse selv bør være klar over at Human-Etisk Forbund ikke har monopol på verken humanisme, humanetikk eller god gammeldags god oppførsel.
(Det siste har jeg for øvrig sjekket. Jeg sendte en e-post til Homo-etisk og spurte om de hadde slikt monopol. Damen som svarte, som for øvrig skal få være anonym... nei forresten, drit i det, hun heter Elli Aas Mortensen, har adresse Ilebråtan 18, 1900 Fetsund, og er medlemskonsulent i forbundet, vred seg unna å svare direkte på spørsmålet om monopol: "Det er helt frivillig å være medlem av Human-Etisk forbund, eller ikke." Bortsett fra å være i besittelse av middels dårlige formuleringsegenskaper var Elli (the Elephant?) full av ord som ikke betydde så mye, med andre ord passer hun godt inn i bransjen hun jobber i.)
Så lenge privatpraktiserende humanister/hedninger ikke er mindre verdt enn "hedninger godkjent av Homo-Etisk Forbund" kan man undres hva som er hensikten med å melde seg inn, selv om medlemmer tross alt får "medlemspriser" på seremonier som humanistisk navnefest, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Det skulle ikke forbause meg om man får pakkepris om man bestiller alle fire i slengen.
Det er i alle fall ikke vanskelig å se hva som er hensikten for Human-Etisk Forbund. De har pr i dag ca. 76 500 medlemmer i klovneriket Norge, og flesteparten av disse betaler 350 kroner i året for å få være medlem. Snille Elli, som for øvrig er født i 1957 og tjente 287 434 kroner før skatt i 2008, kunne fortelle at forbundet i tillegg mottar ca. 800 kroner i året i statsstøtte pr medlem.
Det utgjør en årlig statsstøtte på 61,2 millioner kroner totalt.
The gorilla rests.
P.S. En svart katt jeg kjenner har gjort meg oppmerksom på at forbundets mangeårige generalsekretær (nå pensjonist) Levi Fragells fornavn er et anagram av evil. Sånt er det vanskelig å argumentere mot, som min venn katten påpeker. D.S.
Da er det nærliggende for en gorilla å spørre seg hvorfor i svarte helvete tobente uten pels føler at de må melde seg inn i noe så totalt overflødig som Homo-Etisk Forbund. Er det fordi de oppfatter det som at de da kjøper seg en lisens på at de er gode mennesker? Er det behovet for å være medlem av noe, slik dumme unggutter føler det når de joiner nynazistiske eller satanistiske grupperinger? Alle som er gamle nok til å tisse selv bør være klar over at Human-Etisk Forbund ikke har monopol på verken humanisme, humanetikk eller god gammeldags god oppførsel.
(Det siste har jeg for øvrig sjekket. Jeg sendte en e-post til Homo-etisk og spurte om de hadde slikt monopol. Damen som svarte, som for øvrig skal få være anonym... nei forresten, drit i det, hun heter Elli Aas Mortensen, har adresse Ilebråtan 18, 1900 Fetsund, og er medlemskonsulent i forbundet, vred seg unna å svare direkte på spørsmålet om monopol: "Det er helt frivillig å være medlem av Human-Etisk forbund, eller ikke." Bortsett fra å være i besittelse av middels dårlige formuleringsegenskaper var Elli (the Elephant?) full av ord som ikke betydde så mye, med andre ord passer hun godt inn i bransjen hun jobber i.)
Så lenge privatpraktiserende humanister/hedninger ikke er mindre verdt enn "hedninger godkjent av Homo-Etisk Forbund" kan man undres hva som er hensikten med å melde seg inn, selv om medlemmer tross alt får "medlemspriser" på seremonier som humanistisk navnefest, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Det skulle ikke forbause meg om man får pakkepris om man bestiller alle fire i slengen.
Det er i alle fall ikke vanskelig å se hva som er hensikten for Human-Etisk Forbund. De har pr i dag ca. 76 500 medlemmer i klovneriket Norge, og flesteparten av disse betaler 350 kroner i året for å få være medlem. Snille Elli, som for øvrig er født i 1957 og tjente 287 434 kroner før skatt i 2008, kunne fortelle at forbundet i tillegg mottar ca. 800 kroner i året i statsstøtte pr medlem.
Det utgjør en årlig statsstøtte på 61,2 millioner kroner totalt.
The gorilla rests.
P.S. En svart katt jeg kjenner har gjort meg oppmerksom på at forbundets mangeårige generalsekretær (nå pensjonist) Levi Fragells fornavn er et anagram av evil. Sånt er det vanskelig å argumentere mot, som min venn katten påpeker. D.S.
lørdag 28. august 2010
Simple Minds: Del 2 - Scientologikirken
Av alle religioner må dette være den som er minst opptatt av (eller bare elendig til) å skjule at akkumulering av penger er dens hovedoppgave. Selv scientologiens status som religion er styrt av grådighet: den middelmådige science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard stiftet organisasjonen i 1953 som et alternativ til psykoterapi, men omdefinerte den til religiøs begevegelse fordi slike åndssvake bevegelser i USA ikke trenger å betale skatt!
Akkurat som visse andre religioner har scientologikirken sin eventyrfortelling, og denne høres mistenkelig ut som runkefantasiene til en sinnsforvirret mann: den intergalaktiske diktatoren Xenu brakte en gang romvesener til jorden og drepte dem med hydrogenbomber, og det er deres hvileløse ånder som plager menneskeheten den dag i dag, slik at dere mennesker føler dere deprimerte, nedbrutte og generelt utilstrekkelige. For meg er dette like logisk som at en ung jente ved navn Maria velvillig la seg på rygg en gang for litt over to tusen år siden og lot den hellige ånd fylle hullene hennes med gudesæd.
Scientologene kaprer kunder ved å tilby nysgjerrige folk personlighetstester (en slik kan leses her) som alltid konkluderer med at subjektet har personlige/psykiske problemer. Tilfeldigvis tilbyr scientologikirken kurs som kan hjelpe vedkommende stakkar med å få bukt med disse problemene - og disse kursene koster mye penger. Din åndelige progresjon, eller "treningsbro", som de kaller den, består av en haug med kurs som kirken oppmuntrer deg til å gjennomføre. Selvsagt tilbys pakkeløsninger: "Akademi Clear Pakken" [sic] koster offeret 153.275,- for 26 kursuker, men er du lur/dum nok til å tegne et livsvarig medlemskap (koster nesten 15.000,-) kan du få pakken for 96.541,-. (Prisliste kan leses her, men ikke les den rett etter at du har spist.) Det heter for øvrig ikke "priser" hos scientologikirken, men "donasjonsrater". Aargghhhh! Jeg spyr!
For å tiltrekke seg nyttige idioter bruker scientologikirken aktivt berømte folk som Tom Cruise og John Travolta for å markedsføre pengemaskinen sin. Andre kjente scientologer som fortjener en kakk i hodet er Priscilla og Lisa Marie Presley, Beck Hansen, Chick Corea, Juliette Lewis, Kirstie Alley, Tom Skerritt, Will Smith og Leah Remini (som spiller kona til han tjukkasen i Kongen av Queens. Gi faen i å se den serien, med andre ord).
Nå er ikke religioner kjent for å være spesielt dyktige når det gjelder å håndtere kritikk, men det er få som slår scientologikirkens hårsårhet på dette området: i 1967 utstedte grunnlegger Hubbard den såkalte "Fair Game"-ordren. Her står det svart på hvitt at kritikere av scientologikirken er såkalt fair game - fritt vilt. Kritikerne kan stjeles fra, skades, svindles, saksøkes, lyves til eller drepes(!) av scientologer uten at gjerningsmennene vil bli straffet av scientologikirken, som med rene ord oppfordrer til grove forbrytelser mot folk som ikke er enige med dem. Dermed skulle også undertegnede nå være fritt vilt. Som gorilla blant mennesker er ikke det noen ny situasjon for meg - jeg skal nok overleve.
Your favorite gorilla will return (med mindre scientologene får fatt i meg).
Akkurat som visse andre religioner har scientologikirken sin eventyrfortelling, og denne høres mistenkelig ut som runkefantasiene til en sinnsforvirret mann: den intergalaktiske diktatoren Xenu brakte en gang romvesener til jorden og drepte dem med hydrogenbomber, og det er deres hvileløse ånder som plager menneskeheten den dag i dag, slik at dere mennesker føler dere deprimerte, nedbrutte og generelt utilstrekkelige. For meg er dette like logisk som at en ung jente ved navn Maria velvillig la seg på rygg en gang for litt over to tusen år siden og lot den hellige ånd fylle hullene hennes med gudesæd.
Scientologene kaprer kunder ved å tilby nysgjerrige folk personlighetstester (en slik kan leses her) som alltid konkluderer med at subjektet har personlige/psykiske problemer. Tilfeldigvis tilbyr scientologikirken kurs som kan hjelpe vedkommende stakkar med å få bukt med disse problemene - og disse kursene koster mye penger. Din åndelige progresjon, eller "treningsbro", som de kaller den, består av en haug med kurs som kirken oppmuntrer deg til å gjennomføre. Selvsagt tilbys pakkeløsninger: "Akademi Clear Pakken" [sic] koster offeret 153.275,- for 26 kursuker, men er du lur/dum nok til å tegne et livsvarig medlemskap (koster nesten 15.000,-) kan du få pakken for 96.541,-. (Prisliste kan leses her, men ikke les den rett etter at du har spist.) Det heter for øvrig ikke "priser" hos scientologikirken, men "donasjonsrater". Aargghhhh! Jeg spyr!
For å tiltrekke seg nyttige idioter bruker scientologikirken aktivt berømte folk som Tom Cruise og John Travolta for å markedsføre pengemaskinen sin. Andre kjente scientologer som fortjener en kakk i hodet er Priscilla og Lisa Marie Presley, Beck Hansen, Chick Corea, Juliette Lewis, Kirstie Alley, Tom Skerritt, Will Smith og Leah Remini (som spiller kona til han tjukkasen i Kongen av Queens. Gi faen i å se den serien, med andre ord).
Nå er ikke religioner kjent for å være spesielt dyktige når det gjelder å håndtere kritikk, men det er få som slår scientologikirkens hårsårhet på dette området: i 1967 utstedte grunnlegger Hubbard den såkalte "Fair Game"-ordren. Her står det svart på hvitt at kritikere av scientologikirken er såkalt fair game - fritt vilt. Kritikerne kan stjeles fra, skades, svindles, saksøkes, lyves til eller drepes(!) av scientologer uten at gjerningsmennene vil bli straffet av scientologikirken, som med rene ord oppfordrer til grove forbrytelser mot folk som ikke er enige med dem. Dermed skulle også undertegnede nå være fritt vilt. Som gorilla blant mennesker er ikke det noen ny situasjon for meg - jeg skal nok overleve.
Your favorite gorilla will return (med mindre scientologene får fatt i meg).
søndag 22. august 2010
Simple Minds - Del 1: Kristendommen
Dette er en rar religion. Den fastslår at det finnes en "gud" (som skal skrives med stor G, attpåtil, i alle fall hvis man respekterer ham) som ingen kan se, men som ser og hører alt. I gamle dager fikk barna beskjed om å legge seg med hendene oppå dynen, "for gud ser alt". Han må altså være sykelig opptatt av barnas runkevaner, noe en del av tilhengerne hans har tatt litt for seriøst. Den katolske kirken må (uten å overdrive, til og med) kunne sies å være verdens største pedoring. Den er ikke bare velsignet av paven, men av gud himself, og da kan en stakkars gorilla bare undre seg over hvem som skal beskytte menneskebarna mot kristne onkler med bibelen i den ene hånda og vaselinboksen i den andre. En trenger dessverre ikke være logoped for å fastslå at det må være vanskelig å rope om hjelp når man har munnen full av prestesnabel.
Med dette som utgangspunkt tok jeg med meg min venn sauen, for dagen utkledt som guds lam, et kjent symbol på fromhet i den kristne mytologien. Som dyr blant mennesker opplever vi ofte å bli uglesett, men vi la turen til klovnerikets mest berømte kirke i den tro at der skulle i alle fall toleransegraden være så høy at man ikke gjorde forskjell på tobente med og uten pels, for ikke å snakke om firbente med ull! Vi stilte oss i kø blant barnefamilier og funksjonshemmede og gledet oss til å utforske kirkens indre. Lenger enn til døra kom vi imidlertid ikke. Vakten avviste oss bryskt og uten antydning til smil. Sauen fortalte meg etterpå at han dro kjensel på den kappekledte dørvakten fra en anledning da min venn og et par andre sauevenner ble påsatt gummistøvler på bakbena og sodomisert. Kanskje var det vaktens skam som ble vår bane? En av kristendommens største bedrifter er tross alt at den har fått menneskene til å føle skam og skyldfølelse dagen lang, for har du skuffet gud skal du pine deg selv med dårlig samvittighet, om ikke i all evighet, så lenge, lenge.
Det er så mange ting jeg ikke forstår ved kristendommen. Kanskje man må være menneske for å ta del i den ukritiske underkastelsen? Hvis det ikke hadde eksistert så mange selvmotsigelser hadde alt muligens vært enklere å forstå. Ta Jesus, for eksempel, som i kraft av å være kristendommens poster boy er verdens tredje mest berømte mann gjennom tidene (etter Adolf Hitler og Elvis Presley). Jesus er nok mest kjent for å ha stått opp fra de døde (hvilket teknisk sett gjør ham til en zombie), men han surret også rundt og prekte til folk som ville høre på. Siden ingen hadde tv eller Internett, var det ganske mange. En gang sa Jesus noe sånt som at "det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik mann å komme inn i guds rike". Da skulle man tro at fattigdom, eller i det minste økonomisk beskjedenhet, er for en god ting å regne, eller hva?
VATIKANBANKEN ANTAS Å HA EN FORMUE PÅ CA. 3,4 MILLIARDER EURO!!!
Jeg lurer på hva denne Jesus hadde ment om dét. Det minner meg om et sitat fra Woody Allen-filmen Hannah and Her Sisters (1986): "If Jesus came back and saw what went on in his name, he would never stop throwing up."
Drapene. Torturen. Krigene. Pengeinnsamlingene. Barnemishandlingen. Fornektelsen av vitenskapen. The list goes on and on, som det heter.
Kanskje etternavnet til gud virkelig er "damn".
Med dette som utgangspunkt tok jeg med meg min venn sauen, for dagen utkledt som guds lam, et kjent symbol på fromhet i den kristne mytologien. Som dyr blant mennesker opplever vi ofte å bli uglesett, men vi la turen til klovnerikets mest berømte kirke i den tro at der skulle i alle fall toleransegraden være så høy at man ikke gjorde forskjell på tobente med og uten pels, for ikke å snakke om firbente med ull! Vi stilte oss i kø blant barnefamilier og funksjonshemmede og gledet oss til å utforske kirkens indre. Lenger enn til døra kom vi imidlertid ikke. Vakten avviste oss bryskt og uten antydning til smil. Sauen fortalte meg etterpå at han dro kjensel på den kappekledte dørvakten fra en anledning da min venn og et par andre sauevenner ble påsatt gummistøvler på bakbena og sodomisert. Kanskje var det vaktens skam som ble vår bane? En av kristendommens største bedrifter er tross alt at den har fått menneskene til å føle skam og skyldfølelse dagen lang, for har du skuffet gud skal du pine deg selv med dårlig samvittighet, om ikke i all evighet, så lenge, lenge.Det er så mange ting jeg ikke forstår ved kristendommen. Kanskje man må være menneske for å ta del i den ukritiske underkastelsen? Hvis det ikke hadde eksistert så mange selvmotsigelser hadde alt muligens vært enklere å forstå. Ta Jesus, for eksempel, som i kraft av å være kristendommens poster boy er verdens tredje mest berømte mann gjennom tidene (etter Adolf Hitler og Elvis Presley). Jesus er nok mest kjent for å ha stått opp fra de døde (hvilket teknisk sett gjør ham til en zombie), men han surret også rundt og prekte til folk som ville høre på. Siden ingen hadde tv eller Internett, var det ganske mange. En gang sa Jesus noe sånt som at "det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik mann å komme inn i guds rike". Da skulle man tro at fattigdom, eller i det minste økonomisk beskjedenhet, er for en god ting å regne, eller hva?
VATIKANBANKEN ANTAS Å HA EN FORMUE PÅ CA. 3,4 MILLIARDER EURO!!!
Jeg lurer på hva denne Jesus hadde ment om dét. Det minner meg om et sitat fra Woody Allen-filmen Hannah and Her Sisters (1986): "If Jesus came back and saw what went on in his name, he would never stop throwing up."
Drapene. Torturen. Krigene. Pengeinnsamlingene. Barnemishandlingen. Fornektelsen av vitenskapen. The list goes on and on, som det heter.
Kanskje etternavnet til gud virkelig er "damn".
tirsdag 17. august 2010
So long, Unio, og føkk you
Jeg har i dag meldt meg ut av fagforbundet Unio, siden jeg ikke trenger "hjelpen" deres lenger. Ikke overraskende er nettsidene deres designet slik at medlemmer som vil melde seg ut ikke skal finne ut hvordan de melder seg ut. Om de er så heldige at de finner det hemmelige skjemaet, krever Unio at man skal fylle det ut elektronisk, skrive det ut, underskrive, skanne det inn og så sende skjemaet på e-post. Slik opptrer bare en organisasjon som er livredd for å miste medlemmer - noe de med sin tidligere her beskrevne arroganse har all grunn til å frykte. Jeg tør foreslå at Unio benytter tiden sin til mer medlemsvennlige aktiviteter enn å lage labyrinter på nettsidene sine, som for eksempel å analfiste seg selv.
Slik holder man motet oppe under en unødvendig streik.
Slik holder man motet oppe under en unødvendig streik.
søndag 15. august 2010
Simple Minds - Prolog
Før denne serien for alvor går i gang med å karikere og filleriste visse religioner, er det nødvendig å si litt om religion generelt. Aller mest fordi noen innlegg risikerer å bli jævlig lange hvis jeg blir nødt til å skrive dette flere ganger, men også for å etablere en slags grunnlinje for noe av det som vil foregå her i tiden framover.
Religion er (for noen, i alle fall) et følsomt tema, og en liten fugl (ikke Knut Arild Hareide) har allerede uttrykt bekymring for hva slags religionsmishandling gorillaen nå skal begi seg ut på. Det er dog ingen grunn til å være bekymret - med mindre du er katolsk prest med ereksjon under kjortelen, altergutt med slitt anus, kristenpolitiker med maktbegjær, Jehova-misjonær med funksjonshemming, kvinnelig muslim med pornofilmkarriere, jøde med forhud eller bare har blitt frasvindlet alle sparepengene dine av scientologikirken. Er du én eller flere av disse tingene, bør du nok vurdere å begå selvmord før du leser del 1 av serien Simple Minds.
Hvorfor så fiendtlig innstilt til religion, spør du? Vel, som gorilla har jeg ikke vokst opp under de samme trange rammene som store og små religioner presser sine stakkars tilhengere (aktive som passive) inn i. Sett fra utsiden bærer religion preg av å være et verktøy mennesker har skapt for å skape fiendtlighet og krig folkegrupper imellom, for ikke å snakke om hvilke pengemaskiner noen religioner er. At religion er tidenes forretningsidé (større enn vann på flaske, til og med større enn frykten for "terror", som den udiskutabelt er nært forbundet med) gjør den ikke stueren - snarere mer forbrytersk.
Mange morsomme menn har hatt sitt å si om religion, og det er betryggende. For eksempel Bill Maher i dokumentarfilmen Religulous (2008): "Faith means making a virtue out of not thinking (...) Religion is dangerous because it allows human beings who don't have all the answers to think that they do." Av alle unnskyldninger for ikke å tenke rasjonelt, er å ty til religion den billigste jeg vet om. Det minner om den klassiske draps- og voldtektsmannen som fraskriver seg ansvaret for sine forbrytelser fordi han var full - og den er det få som kjøper.
I kommende innlegg vil jeg ta for meg én religion/trosretning av gangen, og det vil såklart foregå på gorillavis - det vil si med verdighet og integritet. De vil i liten grad ha form av diskusjoner, men heller beskrivelser av mine erfaringer med disse religionene. At de ikke bare er positive, kan vel faen ikke jeg noe for.
Religion er (for noen, i alle fall) et følsomt tema, og en liten fugl (ikke Knut Arild Hareide) har allerede uttrykt bekymring for hva slags religionsmishandling gorillaen nå skal begi seg ut på. Det er dog ingen grunn til å være bekymret - med mindre du er katolsk prest med ereksjon under kjortelen, altergutt med slitt anus, kristenpolitiker med maktbegjær, Jehova-misjonær med funksjonshemming, kvinnelig muslim med pornofilmkarriere, jøde med forhud eller bare har blitt frasvindlet alle sparepengene dine av scientologikirken. Er du én eller flere av disse tingene, bør du nok vurdere å begå selvmord før du leser del 1 av serien Simple Minds.
Hvorfor så fiendtlig innstilt til religion, spør du? Vel, som gorilla har jeg ikke vokst opp under de samme trange rammene som store og små religioner presser sine stakkars tilhengere (aktive som passive) inn i. Sett fra utsiden bærer religion preg av å være et verktøy mennesker har skapt for å skape fiendtlighet og krig folkegrupper imellom, for ikke å snakke om hvilke pengemaskiner noen religioner er. At religion er tidenes forretningsidé (større enn vann på flaske, til og med større enn frykten for "terror", som den udiskutabelt er nært forbundet med) gjør den ikke stueren - snarere mer forbrytersk.
Mange morsomme menn har hatt sitt å si om religion, og det er betryggende. For eksempel Bill Maher i dokumentarfilmen Religulous (2008): "Faith means making a virtue out of not thinking (...) Religion is dangerous because it allows human beings who don't have all the answers to think that they do." Av alle unnskyldninger for ikke å tenke rasjonelt, er å ty til religion den billigste jeg vet om. Det minner om den klassiske draps- og voldtektsmannen som fraskriver seg ansvaret for sine forbrytelser fordi han var full - og den er det få som kjøper.
I kommende innlegg vil jeg ta for meg én religion/trosretning av gangen, og det vil såklart foregå på gorillavis - det vil si med verdighet og integritet. De vil i liten grad ha form av diskusjoner, men heller beskrivelser av mine erfaringer med disse religionene. At de ikke bare er positive, kan vel faen ikke jeg noe for.
lørdag 14. august 2010
Ny serie på vei
I løpet av de nærmeste dagene starter en ny gorillaserie her på bloggen. Under overskriften Simple Minds vil gorillaen i en serie innlegg ta for seg ulike religioner og trosretninger, med naturlig hovedvekt på de som fremstår som latterlige sett fra gorillaperspektiv (og ethvert annet fornuftig sådan).
På forhånd god fornøyelse.
På forhånd god fornøyelse.
søndag 8. august 2010
Max Manus, pirater og sju krav til filmindustrien
Tidligere denne uka skrev de daglig utkommende livsstilmagasinene man har her i landet ("aviser", som de liker å kalle seg) at en 20-åring nå har innrømmet å ha delt filmen Max Manus ulovlig på nettet. Produsentene av filmen, som har spilt inn millioner, har i god norsk samtidsånd gått rettens vei for å klemme mest mulig profitt ut av den slitte fitta Max Manus har blitt.
Det er selvsagt ikke synd på rettighetshaverne til Max Manus: de trenger aldri å arbeide igjen. (Og til dere norske patrioter: Max Manus er en høyst ordinær film. Den var langt bedre da den ble laget i Nederland under navnet Soldaat van Oranje over 30 år tidligere. Sant å si vil jeg heller se den filmen hver dag resten av mitt korte gorillaliv enn se Max Manus én gang til.)
Ulovlig filmdeling via nett har så klart kommet for å bli, og i all hovedsak kan filmselskapene takke seg selv for at filmfanatikere og annen pøbel benytter seg av denne muligheten. En kan ikke forvente at folk skal være villige til å betale for å se film når størsteparten av det hollywoodmaskineriet spyr ut, regelrett er for søppel å regne. Det er få dyr i verden, enten vi er innestengt i dyreparker eller løper fritt rundt, som får dårlig samvittighet av å snyte giganter som Fox, Universal eller Paramount for en snau hundrelapp hver gang man laster ned en film når man vet at filmen i ca. 8 av 10 tilfeller ikke er verdt å betale for. Dette er en form for sivil ulydighet som bare skader de som tar sitt publikum for gitt.
Den legendariske amerikanske filmkritikeren Pauline Kael (legendarisk blant filmkritikere, i det minste) beskrev i essayet Why Are Movies So Bad? or, The Numbers allerede i 1980 hvordan filmselskapene kjølig utnytter den effekten TV til da hadde hatt på markedet: når det generiske mennesket blir vant til å bli servert dritt inn i stua hver dag, synker også forventningene til det som tilbys på kino, slik at man gradvis og umerkelig aksepterer at filmene blir dårligere. Denne utviklingen har fortsatt de siste 30 årene og kommer helt sikkert aldri til å ta slutt. Hvorfor skulle filmselskapene endre policy når en har tall som disse å kose seg med:
Alvin og gjengen 2 (2009) - Budsjett: $ 75 M. Worldwide inntekt: $ 443 M.
Transformers 2 (2009) - Budsjett: $ 200 M. Worldwide inntekt: $ 836 M.
The Karate Kid (2010) - Budsjett: $ 40 M. Worldwide inntekt (til nå): $ 255 M.
Dette er bare noen tilfeldige eksempler. Felles for de tre filmene (og hundrevis flere) er at en får lyst til å rive hodet av noen og skrike aaaaaaaaarghhhhhhh!!!!!! mens man ser dem. Er det rart både folk og dyr ikke lenger gidder å betale for dette? Man vet jo at pengene som oftest havner i lomma på en halvgammel mann i sportsbil som slikker kokain fra puppene til horer fra Puerto Rico likevel - og slikt vil man vel ikke sponse?
Men, kjære filmbransje: denne gorillaen skal gi dere én sjanse til å rette opp det dårlige inntrykket (dere klarer tross alt å hoste opp en Dark Knight og en Fight Club innimellom, og det er naturligvis formildende). Hvis dere innfrir disse 7 kravene lover jeg å gjøre det lille jeg kan for å begrense ulovlig fildeling i framtiden:
1. Ingen flere filmer med scientologen Tom Cruise uten at han blir drept av en gorilla eller voldtatt av et neshorn i filmen.
2. Få Oliver Stone tilbake på kokainkjøret. Filmene hans er ikke som de var etter at han ble nykter.
3. Maks. én vampyrfilm hvert tredje år.
4. Gi faen i å lage "komedier" med Reese Witherspoon, Jennifer Aniston eller Kate Hudson.
5. Slipp Paul Verhoeven løs i Hollywood igjen. Hvis han vil lage flere action- og science fiction-filmer - hurra! Hvis han vil lage Showgirls 2 er det også greit.
6. Lag minst én romantisk komedie hvert år der Larry David både innleder, fullbyrder og avslutter et forhold til Miley Cyrus (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen).
7. Harald Zwart må aldri få lov til å lage film igjen. Norges svar på Uwe Boll får stadig nye oppdrag i Hollywood, og det er høyst beklagelig. Denne mannen returnerte til moderlandet for å fornærme kinopublikummet med Lange flate ballær 2 for noen år siden, og skal strengt tatt prise seg lykkelig for at han fremdeles er i live.
Jeg vet at dere kommer til å ignorere dette fordi dere heller vil fortsette å knulle dere selv i ræva. Men hvis dere fikser dette lover jeg å være snill gorilla.
Det er selvsagt ikke synd på rettighetshaverne til Max Manus: de trenger aldri å arbeide igjen. (Og til dere norske patrioter: Max Manus er en høyst ordinær film. Den var langt bedre da den ble laget i Nederland under navnet Soldaat van Oranje over 30 år tidligere. Sant å si vil jeg heller se den filmen hver dag resten av mitt korte gorillaliv enn se Max Manus én gang til.)
Ulovlig filmdeling via nett har så klart kommet for å bli, og i all hovedsak kan filmselskapene takke seg selv for at filmfanatikere og annen pøbel benytter seg av denne muligheten. En kan ikke forvente at folk skal være villige til å betale for å se film når størsteparten av det hollywoodmaskineriet spyr ut, regelrett er for søppel å regne. Det er få dyr i verden, enten vi er innestengt i dyreparker eller løper fritt rundt, som får dårlig samvittighet av å snyte giganter som Fox, Universal eller Paramount for en snau hundrelapp hver gang man laster ned en film når man vet at filmen i ca. 8 av 10 tilfeller ikke er verdt å betale for. Dette er en form for sivil ulydighet som bare skader de som tar sitt publikum for gitt.
Den legendariske amerikanske filmkritikeren Pauline Kael (legendarisk blant filmkritikere, i det minste) beskrev i essayet Why Are Movies So Bad? or, The Numbers allerede i 1980 hvordan filmselskapene kjølig utnytter den effekten TV til da hadde hatt på markedet: når det generiske mennesket blir vant til å bli servert dritt inn i stua hver dag, synker også forventningene til det som tilbys på kino, slik at man gradvis og umerkelig aksepterer at filmene blir dårligere. Denne utviklingen har fortsatt de siste 30 årene og kommer helt sikkert aldri til å ta slutt. Hvorfor skulle filmselskapene endre policy når en har tall som disse å kose seg med:
Alvin og gjengen 2 (2009) - Budsjett: $ 75 M. Worldwide inntekt: $ 443 M.
Transformers 2 (2009) - Budsjett: $ 200 M. Worldwide inntekt: $ 836 M.
The Karate Kid (2010) - Budsjett: $ 40 M. Worldwide inntekt (til nå): $ 255 M.
Dette er bare noen tilfeldige eksempler. Felles for de tre filmene (og hundrevis flere) er at en får lyst til å rive hodet av noen og skrike aaaaaaaaarghhhhhhh!!!!!! mens man ser dem. Er det rart både folk og dyr ikke lenger gidder å betale for dette? Man vet jo at pengene som oftest havner i lomma på en halvgammel mann i sportsbil som slikker kokain fra puppene til horer fra Puerto Rico likevel - og slikt vil man vel ikke sponse?
Men, kjære filmbransje: denne gorillaen skal gi dere én sjanse til å rette opp det dårlige inntrykket (dere klarer tross alt å hoste opp en Dark Knight og en Fight Club innimellom, og det er naturligvis formildende). Hvis dere innfrir disse 7 kravene lover jeg å gjøre det lille jeg kan for å begrense ulovlig fildeling i framtiden:
1. Ingen flere filmer med scientologen Tom Cruise uten at han blir drept av en gorilla eller voldtatt av et neshorn i filmen.
2. Få Oliver Stone tilbake på kokainkjøret. Filmene hans er ikke som de var etter at han ble nykter.
3. Maks. én vampyrfilm hvert tredje år.
4. Gi faen i å lage "komedier" med Reese Witherspoon, Jennifer Aniston eller Kate Hudson.
5. Slipp Paul Verhoeven løs i Hollywood igjen. Hvis han vil lage flere action- og science fiction-filmer - hurra! Hvis han vil lage Showgirls 2 er det også greit.
6. Lag minst én romantisk komedie hvert år der Larry David både innleder, fullbyrder og avslutter et forhold til Miley Cyrus (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen).
7. Harald Zwart må aldri få lov til å lage film igjen. Norges svar på Uwe Boll får stadig nye oppdrag i Hollywood, og det er høyst beklagelig. Denne mannen returnerte til moderlandet for å fornærme kinopublikummet med Lange flate ballær 2 for noen år siden, og skal strengt tatt prise seg lykkelig for at han fremdeles er i live.
Jeg vet at dere kommer til å ignorere dette fordi dere heller vil fortsette å knulle dere selv i ræva. Men hvis dere fikser dette lover jeg å være snill gorilla.
torsdag 29. juli 2010
True Colors
Noe ikke spesielt morsomt skjedde med meg på nattbussen hjem sist lørdag. Det vil si, det skjedde ikke noe med meg, men jeg observerte noe jeg ville ha opplevd som ubehagelig om jeg hadde vært et menneske.
Jeg hadde undergått min årlige gorillahelsesjekk. Som vanlig foregikk den en lørdagsnatt slik at ikke laboratoriets eiere skal få nyss om at anlegget deres brukes av tvilsomme doktorer i Mengele-klassen til å undersøke en laboratorieskapt gorilla for diverse sykdommer og virus. (Dette er bare en av flere ting jeg er nødt til å finne meg i om jeg skal få vandre fritt omkring og leve for meg selv. Heldigvis slapp jeg kamera-inn-i-ræva-undersøkelse denne gangen.)
Da jeg endelig var ferdig og satte meg på bussen kl 3 om natta var den såklart full av fulle folk. Det er ikke akkurat optimale omgivelser for en mobbeutsatt skapning som meg, selv om jeg hadde på meg både trenchcoat og hatt. I tillegg gjemte jeg meg godt bak en avis. På denne måten klarer jeg å redusere sjikanen fra menneskene til det minimale.
Men menneskenes iboende faenskap skulle ikke gå utover meg denne gangen. På bussen fantes det nemlig en ung dame, og hun var både nedstemt og irritabel. Selvfølgelig ble det noe knuffing i midtgangen da bussen ble fylt opp med fylliker, og denne damen reagerte kanskje noe iltert. Som ventet svarte de andre passasjerene med sterkere ord og grove fornærmelser av typen "Du hører visst hjemme på psykiatrisk, du!" Ikke helt som ventet begynte damen å hyle og skrike ting som "Jeg vil dø!" og "Drep meg!" før hun trakk seg noe lenger fram i bussen, der det sto noen fulle, kule fyrer. En av dem så henne dypt i øynene og gjorde "jeg vil utøve cunnilingus på deg"-bevegelser med tunga si, for det er så klart akkurat hva alle suicidale personer ønsker seg mest av alt: å bli fitteslikket av en idiot.
Damen var nå så sint og nedfor at hun ytret noen ord til denne mannen, men det skulle hun ikke ha gjort. Da kom det nemlig en annen mann og klapset til henne. Ikke spesielt hardt, slik man slår politikere, men likevel - HAN SLO EN KVINNE SOM ÅPENBART VAR MEGET DEPRIMERT, sannsynligvis for å bevise for seg selv at han var en skikkelig tøffing. En mannlig passasjer som sto like ved siden av grep tak i mannen og prøvde å stoppe ham, men ble truet med juling. Han skal være glad kjæresten hans, som sto ved siden av, ikke ble voldtatt som straff for at han prøvde å gjøre det riktige.
Damen fortsatte å skrike at hun ville dø og kastet maten sin (en del av den havnet på jakkeryggen til mannen med den fæle tunga), før hun brøt fullstendig sammen, satte seg ned og begynte å gråte. Hun fortalte deretter en kvinnelig passasjer at kjæresten hennes hadde gjort det slutt med henne, hvilket til en viss grad forklarer sinnsstemningen hennes. Denne kvinnen (eller en annen, jeg ser ikke alltid forskjell på dem når de har drukket) forsøkte så å trøste henne, og det var dermed slutt på underholdningen for denne gangen. Mannen som hadde slått henne brukte resten av bussturen til å forsøke å overbevise menneskene rundt seg om at han ikke hadde gjort noe galt.
Jeg er overbevist om at han har en stor framtid som politimann.
Your favorite gorilla will return.
Jeg hadde undergått min årlige gorillahelsesjekk. Som vanlig foregikk den en lørdagsnatt slik at ikke laboratoriets eiere skal få nyss om at anlegget deres brukes av tvilsomme doktorer i Mengele-klassen til å undersøke en laboratorieskapt gorilla for diverse sykdommer og virus. (Dette er bare en av flere ting jeg er nødt til å finne meg i om jeg skal få vandre fritt omkring og leve for meg selv. Heldigvis slapp jeg kamera-inn-i-ræva-undersøkelse denne gangen.)
Da jeg endelig var ferdig og satte meg på bussen kl 3 om natta var den såklart full av fulle folk. Det er ikke akkurat optimale omgivelser for en mobbeutsatt skapning som meg, selv om jeg hadde på meg både trenchcoat og hatt. I tillegg gjemte jeg meg godt bak en avis. På denne måten klarer jeg å redusere sjikanen fra menneskene til det minimale.
Men menneskenes iboende faenskap skulle ikke gå utover meg denne gangen. På bussen fantes det nemlig en ung dame, og hun var både nedstemt og irritabel. Selvfølgelig ble det noe knuffing i midtgangen da bussen ble fylt opp med fylliker, og denne damen reagerte kanskje noe iltert. Som ventet svarte de andre passasjerene med sterkere ord og grove fornærmelser av typen "Du hører visst hjemme på psykiatrisk, du!" Ikke helt som ventet begynte damen å hyle og skrike ting som "Jeg vil dø!" og "Drep meg!" før hun trakk seg noe lenger fram i bussen, der det sto noen fulle, kule fyrer. En av dem så henne dypt i øynene og gjorde "jeg vil utøve cunnilingus på deg"-bevegelser med tunga si, for det er så klart akkurat hva alle suicidale personer ønsker seg mest av alt: å bli fitteslikket av en idiot.
Damen var nå så sint og nedfor at hun ytret noen ord til denne mannen, men det skulle hun ikke ha gjort. Da kom det nemlig en annen mann og klapset til henne. Ikke spesielt hardt, slik man slår politikere, men likevel - HAN SLO EN KVINNE SOM ÅPENBART VAR MEGET DEPRIMERT, sannsynligvis for å bevise for seg selv at han var en skikkelig tøffing. En mannlig passasjer som sto like ved siden av grep tak i mannen og prøvde å stoppe ham, men ble truet med juling. Han skal være glad kjæresten hans, som sto ved siden av, ikke ble voldtatt som straff for at han prøvde å gjøre det riktige.
Damen fortsatte å skrike at hun ville dø og kastet maten sin (en del av den havnet på jakkeryggen til mannen med den fæle tunga), før hun brøt fullstendig sammen, satte seg ned og begynte å gråte. Hun fortalte deretter en kvinnelig passasjer at kjæresten hennes hadde gjort det slutt med henne, hvilket til en viss grad forklarer sinnsstemningen hennes. Denne kvinnen (eller en annen, jeg ser ikke alltid forskjell på dem når de har drukket) forsøkte så å trøste henne, og det var dermed slutt på underholdningen for denne gangen. Mannen som hadde slått henne brukte resten av bussturen til å forsøke å overbevise menneskene rundt seg om at han ikke hadde gjort noe galt.
Jeg er overbevist om at han har en stor framtid som politimann.
Your favorite gorilla will return.
torsdag 22. juli 2010
Jumping the Shark
Om man følger med i norske medier (noe som er en lidelse for en gorilla, men dessverre en nødvendighet for å forstå dette identitetsløse landet) får man lett inntrykk av at superheltene florerer i klovneriket. Ikke før var Lommemannen bak lås og slå, før Hoppemannen ble invitert inn i rampelyset. Sistnevnte later dog ikke til å være i samme klasse som sin mer berømte kollega: Hoppemannen betaler barn og ungdom for å hoppe på magen hans, og blant mennesker regnes ikke det som en seksuell perversitet (heldigvis for ham, må en vel kunne si. Men strengt tatt blir det vel ikke riktig å kalle ham for Hoppemannen når det ikke er han, men barna som hopper? Dessverre er det ikke lenger så viktig for norske journalister å være flinke med ord og bokstaver. Sannsynligvis leser de for få bøker, de også.)
I et intervju med Rana Blad for noen dager siden (Hoppemannen sies å være nordlending), forteller hovedpersonen at han ikke er noen gal psykopat, men at han trener for å utvide smerteterskelen sin og at han har et spesifikt mål ved denne treningen. Han har snart nådd dette målet, hevder han, og lover å utdype hva målet er når det passer seg slik.
Så hva kan dette målet være? Siden det er mye bedre og mer rettferdig at jeg, en gorilla, spekulerer over dette enn at politifolk, journalister og andre laverestående organismer gjør det, skal jeg gjøre nettopp dét. Jeg kan umiddelbart se tre muligheter:
1. Mannen trener til å bli MMA-fighter
Mixed Martial Arts har tatt over boksingens hegemoni som den mest kommersielle og ballsy kampsporten i verden. Utøvere av sporten må, i tillegg til å beherske kampsporter som f.eks. Brasiliansk Jiu-Jitsu (om Hoppemannen gjør det, vites ikke på dette tidspunkt), ha langt over gjennomsnittlig høy smerteterskel. Å være fysisk og psykisk i stand til å holde ut flere minutter med god gammeldags juling er en viktig egenskap. Kanskje Hoppemannen plutselig dukker opp i en UFC (Ultimate Fighting Championship)-ring om noen måneders tid?
2. Hoppemannen planlegger et smertefullt stunt, eller kanskje en illusjon
Slikt er spektakulært og morsomt å se på (særlig hvis mennesket som gjør det, blir skadet eller dør av det), men kan altså være farlig/smertefullt. Noen av David Copperfields mest berømte illusjoner, Death Saw og Laser Illusion, krevde flere års opptrening av styrke og fleksibilitet for å lure publikums oppfatning av hvordan kroppen til Copperfield er plassert under illusjonen. Det er neppe akkurat slike triks Hoppemannen har i tankene, men hvem vet? Kanskje har han veddet med kompiser om at han skal klare å ha en elefant stående oppå magen sin? Det vil i tilfelle kreve masser av trening om han forventer å overleve.
3. Det hele er ren satire
Dette er min yndlingsteori. Hoppemannen involverer uskyldige (yeah, right) barn og unge i handlinger som ikke på noen måte er ulovlige - og neppe relatert til seksualitet - men som han vet vil oppfattes som perverse og nærmest psykopatiske av de engstelige, omnifobe menneskene som lever i det norske samfunnet - og de er det jaggu mange av. Når man ser hvordan folk reagerer i ulike diskusjonsfora blir man fristet til å mistenke opplegget til Hoppemannen for å være et sosialpsykologisk forskningsprosjekt eller satire: han har klart å bevise at foreldre (ja, dere slipper faen ikke unna gorillaens vrede - har dere ikke snart forsøplet denne planeten lenge nok?!) alltid vil bli hysteriske* og frita seg selv for innsikt og ettertanke i sin blinde overbeskyttelse av barna deres (for helvete, kan dere ikke lære litt av oss andre dyrearter for en gangs skyld?!) Det handler tross alt om barn som skal vokse opp og bli slike ting som verden ikke har det grann bruk for: fotballspillere, jurister og - gud forby - politikere.
Dersom dette er Hoppemannens plan - å avsløre barneavlets intellektmyrdende konsekvenser - er det forsåvidt blendende vakkert. Likevel blir jeg så jævlig forbannet av å se hvordan det såkalt utviklede mennesket reagerer på slike ting. Aaaaaaarrgghhhhhhhh!!!
*Ordet hysteri kommer fra det greske ordet for livmor, hysterus. Lidelsen hysteri er altså i aller høyeste grad forbundet med det å få barn.
Bare tiden vil vise om gorillaen har rett. Igjen.
I et intervju med Rana Blad for noen dager siden (Hoppemannen sies å være nordlending), forteller hovedpersonen at han ikke er noen gal psykopat, men at han trener for å utvide smerteterskelen sin og at han har et spesifikt mål ved denne treningen. Han har snart nådd dette målet, hevder han, og lover å utdype hva målet er når det passer seg slik.
Så hva kan dette målet være? Siden det er mye bedre og mer rettferdig at jeg, en gorilla, spekulerer over dette enn at politifolk, journalister og andre laverestående organismer gjør det, skal jeg gjøre nettopp dét. Jeg kan umiddelbart se tre muligheter:
1. Mannen trener til å bli MMA-fighter
Mixed Martial Arts har tatt over boksingens hegemoni som den mest kommersielle og ballsy kampsporten i verden. Utøvere av sporten må, i tillegg til å beherske kampsporter som f.eks. Brasiliansk Jiu-Jitsu (om Hoppemannen gjør det, vites ikke på dette tidspunkt), ha langt over gjennomsnittlig høy smerteterskel. Å være fysisk og psykisk i stand til å holde ut flere minutter med god gammeldags juling er en viktig egenskap. Kanskje Hoppemannen plutselig dukker opp i en UFC (Ultimate Fighting Championship)-ring om noen måneders tid?
2. Hoppemannen planlegger et smertefullt stunt, eller kanskje en illusjon
Slikt er spektakulært og morsomt å se på (særlig hvis mennesket som gjør det, blir skadet eller dør av det), men kan altså være farlig/smertefullt. Noen av David Copperfields mest berømte illusjoner, Death Saw og Laser Illusion, krevde flere års opptrening av styrke og fleksibilitet for å lure publikums oppfatning av hvordan kroppen til Copperfield er plassert under illusjonen. Det er neppe akkurat slike triks Hoppemannen har i tankene, men hvem vet? Kanskje har han veddet med kompiser om at han skal klare å ha en elefant stående oppå magen sin? Det vil i tilfelle kreve masser av trening om han forventer å overleve.
3. Det hele er ren satire
Dette er min yndlingsteori. Hoppemannen involverer uskyldige (yeah, right) barn og unge i handlinger som ikke på noen måte er ulovlige - og neppe relatert til seksualitet - men som han vet vil oppfattes som perverse og nærmest psykopatiske av de engstelige, omnifobe menneskene som lever i det norske samfunnet - og de er det jaggu mange av. Når man ser hvordan folk reagerer i ulike diskusjonsfora blir man fristet til å mistenke opplegget til Hoppemannen for å være et sosialpsykologisk forskningsprosjekt eller satire: han har klart å bevise at foreldre (ja, dere slipper faen ikke unna gorillaens vrede - har dere ikke snart forsøplet denne planeten lenge nok?!) alltid vil bli hysteriske* og frita seg selv for innsikt og ettertanke i sin blinde overbeskyttelse av barna deres (for helvete, kan dere ikke lære litt av oss andre dyrearter for en gangs skyld?!) Det handler tross alt om barn som skal vokse opp og bli slike ting som verden ikke har det grann bruk for: fotballspillere, jurister og - gud forby - politikere.
Dersom dette er Hoppemannens plan - å avsløre barneavlets intellektmyrdende konsekvenser - er det forsåvidt blendende vakkert. Likevel blir jeg så jævlig forbannet av å se hvordan det såkalt utviklede mennesket reagerer på slike ting. Aaaaaaarrgghhhhhhhh!!!
*Ordet hysteri kommer fra det greske ordet for livmor, hysterus. Lidelsen hysteri er altså i aller høyeste grad forbundet med det å få barn.
Bare tiden vil vise om gorillaen har rett. Igjen.
onsdag 14. juli 2010
And Now For Something Completely Different
Det verken har vært eller kommer til å bli en vane for meg å legge ut linker til forskjellige saker her på bloggen, men akkurat i dag finner jeg det nødvendig å dele noe med eventuelle lesere.
Jeg har nemlig kommet over et lite stykke musikkvideo som er fint å lytte til/beskue når man er en sint og forbannet gorilla, for når man er skrekkelig ilter og har lyst til å bite tobente skapninger av den pelsløse sorten i fillebiter nytter det bare ikke med Pet Shop Boys, Mozart og Westlife (som likevel har mye godt ved seg og passer til en rekke andre, lystigere situasjoner).
Dessuten er det noe ved denne musikkvideoen jeg liker. Jeg klarer bare ikke å sette labben på akkurat hva.
http://www.youtube.com/watch?v=qLTDrgbCyLE
(Klikk på den, menneske!)
Jeg har nemlig kommet over et lite stykke musikkvideo som er fint å lytte til/beskue når man er en sint og forbannet gorilla, for når man er skrekkelig ilter og har lyst til å bite tobente skapninger av den pelsløse sorten i fillebiter nytter det bare ikke med Pet Shop Boys, Mozart og Westlife (som likevel har mye godt ved seg og passer til en rekke andre, lystigere situasjoner).
Dessuten er det noe ved denne musikkvideoen jeg liker. Jeg klarer bare ikke å sette labben på akkurat hva.
http://www.youtube.com/watch?v=qLTDrgbCyLE
(Klikk på den, menneske!)
mandag 12. juli 2010
A Clockwork Orgy
Nå som fotball-VM offisielt er over er det på høy gorillatid å gjøre seg noen betraktninger omkring denne sakte døende sporten. Som vanlig etter et fullført mesterskap sitter man igjen med inntrykk av at de virkelige seierherrene ikke er Spania, Nederland eller Afrika og hva de enn måte hete, landene som deltar. Årets vinnere av VM i fotball er kynisme, corporate speak og mekanisering av individene (mennesker, såklart) som deltar.La meg ta et eksempel: da finalelagene sto klare til å marsjere inn på Soccer City Stadium rundt ti på halv ni i går kveld, løp en tilskuer (senere identifisert som Jimmy Jump, eller Jimmy Jack-off, som enkelte liker å kalle ham) inn på banen, tilsynelatende i et forsøk på å stjele med seg Jules Rimet-trofeet, som vinnerlagets kaptein får lov til å løfte, kysse og ejakulere på etter kampen. (Nevnte Jump og hans "norske" agent hevdet i etterkant at formålet var å sette en klovneaktig lue på trofeet, da samme Jump hadde mislykkes i å gjøre det samme på Nelson Mandela før kampen. Som om ikke den gamle fengselsfuglen ser tullete nok ut fra før). Jump ble så slått ned av en funksjonær som helt sikkert hadde drømt om å få gjøre noe slikt i lang tid.
Men tror dere et underholdningshungrig TV-publikum verden over fikk lov til å beskue dette hysterisk morsomme opptrinnet? Nei, såklart ikke. For FIFA ("football's governing ass") liker ikke at det blir vist TV-bilder av morsomme situasjoner eller andre øyeblikk som bringer et fnugg av menneskelighet og spontanitet inn i sine stramt regisserte arrangementer. I stedet hvilte producer på bildet av spanjakker og nederlandske kolonister på gamle tomter som var så heldige å få se dette live. Og gjett hva? DE LO FAEN IKKE EN GANG!!! De hadde VMs i særklasse mest underholdende sekunder rett framfor seg, men humoren i det hele klarte de fanken ikke å identifisere. Sannsynligvis leser de for få bøker, eller så var de bare opptatt med å tenke på noe annet. Som for eksempel fitte. Eller hårfrisyrene sine. Eller kanskje fittefrisyrer?
En annen mulig forklaring på de alvorstunge mennesketrynene kan være at de følte (men sikkert ikke klarte å sette ord på i vakuumhodene sine) at stuntet var et angrep på fotballens grunnleggende snobberi, som spillere og fotballpolitikere aldri vil snakke om, men hvis eksistens de ivrig og hardnakket benekter. Fotball skal være for alle, sies det, men det er ikke sant. Ikke så lenge det koster penger å se fotball, enten det er på selve arenaen eller via TV-skjermen. Hvis Jimmy Jerk hadde vært smartere enn han klarer å fremstå som (han valgte Melodi Grand Prix som åsted for et av sine stunts tidligere i år. Next witness, please), kunne han ha tatt på seg rollen som den ekte og lidenskapelig fotballmartyren som prøver å demonstrere at ett enkelt individ kan bryte gjennom de utilnærmelige barrierene (ikke bare de fysiske) som grådigperene utkledd som fotballvenner har skapt.
Fotball burde nemlig gratis være for alle. For Ola Dunk og Bongo fra Kongo, til og med for Thomas Quick, Viggo Kristiansen og Mette-Marit. Slik det ser ut nå, eksisterer fotballen og dens gjennomkommersielle høytider eksklusivt for å mele kakene til korrupte gamle menn som Sepp Blatter og Nelson Mandela. Når pengene en vakker dag forsvinner fra sporten, vil også brutaliteten - som f.eks. sløvt utførte nederlandske karatespark - elimineres samtidig som den ekte gleden, og med den også målene, kommer tilbake.Men hva vet vel jeg? Jeg er bare en stakkars, sint gorilla. Ikke liker jeg fotball lenger heller. Jeg foretrekker i grunn å se på mennesker som banker livskiten ut av hverandre uten å late som at det fins et hederlig aspekt ved det hele.
Good night, and good luck.
lørdag 3. juli 2010
Løven og gorillaen
Jeg går ut fra at alle har hørt om Æsops fabler, en samling fortellinger fra den greske antikken. Mange av fablene har dyr som hovedpersoner, og de har ofte blitt brukt som moralske lærestykker i barneoppdragelsen. Det mange ikke vet er at opprinnelseshistorien til Æsops fabler er like upålitelig som opprinnelseshistorien til den jødisk-kristne mytologiens hovedverk, Bibelen. Æsop har sannsynligvis aldri eksistert, mens fabelsamlingen har vært utsatt for en like omhyggelig redigeringsprosess som det kristne makkverket. Det har ført til at en rekke dyrefabler med særdeles høy moral har blitt utelatt fra den endelige utgaven av Æsops fabler. Heldigvis kan Gorillaen nå presentere en av Æsops tapte fabler. God fornøyelse!
LØVEN OG GORILLAEN
Det er en varm dag i Afrikas jungel. De eksotiske fuglene kvitrer om kapp mens små apekatter henger opp ned i trærne etter halen. En stor, svart gorilla er ute og går, han er ute for å sanke frukt til frokost for sine små gorillabarn og sin gorillakone. Plutselig stopper gorillaen opp, for fem meter foran ham står en brølende løve. Gorillaen vurderer å gå sin vei, for løver og gorillas har som to av kontinentets mest intelligente skapninger en konfliktfylt forhistorie bak seg, der de blant annet har kjempet om tittelen Dyrenes konge. Løven har mang en gang truet gorillaens fredfulle liv i sin kamp for sosial dominans.
Men denne gangen har løven et viktigere ærend. Noen meter bak løven, tett inntil en klynge med trær, står nemlig et stort motorkjøretøy - en buss. Gorillaen kan se at bussen er full av hvite mennesker, sannsynligvis rike safariturister som tror de er modige når de tar med seg det høyteknologiske utstyret sitt og låser seg inne i en metallkloss for at de skal kunne beskue og forstyrre det vakre, harmoniske dyrelivet på det de liker å tro er nært hold.
"Menneskekjøretøyet har fått motorstopp, og de kommer seg ikke av flekken. Jeg og familien min er utsultet, men jeg klarer ikke å få opp døra til bussen. Du med dine høyfunksjonelle primathender kan vel hjelpe meg?" spør løven.
Gorillaen tenker seg om. Han vil så klart hjelpe et annet dyr, men løven har som sagt ikke alltid vært snill med gorillaen. Han bestemmer seg for å kreve noe tilbake:
"Hvis jeg åpner døra for deg slik at du og flokken din kan spise de fæle menneskene, må du love meg en ting."
"Ja, selvfølgelig," sier løven, som er desperat.
"Du skal for alltid la gorillas være i fred. Uansett hva som skjer rundt oss."
"Det er i orden," sier løven.
"Også vil jeg ha foto- og videokameraene til menneskene når du er ferdig med dem."
"Ser jeg ut som jeg kan bruke et videokamera med disse potene?" sier løven.
Deretter går gorillaen bort til bussen og åpner døra. Løven bykser inn og spiser seg mett, han dreper, eter og parterer slik at han etterpå kan frakte menneskekoteletter og indrefilet til de sultne løvebarna og resten av flokken sin, som kommer til å leve godt på denne maten i dagevis.
Gorillaen ser på og konstaterer at han har tatt feil: hvite mennesker har nytteverdi.
Og siden den dagen har løver latt gorillas få gå i fred, vel vitende om at det er mer lønnsomt for dem å hjelpe hverandre, enn å slåss mot hverandre.
The gorilla will be back.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)