A Few Good Men #2: Martin Riggs

Siden det ikke akkurat kryr av gode folk på denne planeten, ser gorillaen seg iblant nødt til å lete blant oppdiktede personer fra kunstens verden for å finne noen å skrive om. Martin Riggs er, for de som ikke allerede vet det, rollefiguren til Mel Gibson (som en gang var en stor filmstjerne, men for tiden er mest berømt for å bedrive klovnestreker med rasistiske undertoner) i Lethal Weapon-filmene.

Hva er det som er så bra med Riggs? Vel, han er morsom på en ukonvensjonell måte. Ikke ulikt superhelten "The Comedian" i tegneserien og filmen Watchmen er han i en mental tilstand der han mer eller mindre har gitt opp og gir en god satan i om han lever eller dør. Han er en pragmatisk nihilist som ikke kan ta noe av det som skjer rundt ham alvorlig, noe som gir ham et overtak i farlige situasjoner - det er som kjent lite virkningsfullt å holde en pistol mot hodet til en fyr som har forsøkt å skyte seg selv i kjeften noen timer tidligere. Karakteren utvikler seg naturligvis til det "bedre" (les: konvensjonelle og mer kjedelige) etter hvert i serien, men sånn er nå en gang i strukturen i filmer fra det fortapte kontinent, også de som ble laget på 1980-tallet.

Det er Riggs' sorg etter drapet på kona som gjør ham i stand til å se verden med andre briller enn for eksempel sin streite partner Murtaugh. Riggs er en anti-materialist, han bor i en liten husvogn ved havet og hvis man ser bort fra en viss våpenfiksering kødder han med alle sider ved det etablerte amerikanske samfunnet, enten det er familieverdier, psykobabbel eller apartheid (en mer betydelig faktor i amerikansk kultur og forretningsliv enn noen vil innrømme), samtidig som han er en sjarmerende og genuin good-guy. Han vitser og ler til og med mens han knuller Rika van den Haas i toer'n (og med det mener jeg film nummer to, din gris).

Hovedmannen bak karakteren Martin Riggs er den legendariske manusforfatteren Shane Black, som kun var involvert i manuset til de to første filmene. I Blacks fravær er den Riggs vi møter i film nummer tre og fire alt for trygg og problemfri til at han blir noen utfordrende figur. Som James Bond og en del andre actionhelter og detektiver rundt omkring er Riggs både mer underholdende og lettere å bry seg om når han er sårbar. Det skjærer meg i gorillahjertet å si det, men det er da han er mest menneskelig, og det er dessverre å foretrekke når man opplever en filmfortelling beregnet på primater.

Little known fact: på et tidlig stadium i manusutviklingen var gorillaen tiltenkt rollen som Riggs' partner, men av uvisse årsaker valgte man å caste oslogutten Danny Glover i stedet. Som erstatning for gorillaen ble Riggs utstyrt med hunden Sam som sin lojale følgesvenn.