Her følger en vaskeekte, selvopplevd detektivhistorie skrevet av min kjære venn giraffen, privatdetektiv Fittobald Andresen. Ingen sak er for vrien eller for luguber for giraffen, noe som stadig fører ham inn i de mest grumsete miljøer. Følgende sak er intet unntak.
Det var en lummer maikveld. Jeg sto inne på mitt spesialbygde kontor i Nårges hovedstad og speidet ut gjennom takluka etter noe grønt å spise, da det banket svakt på døren. Inn kom tre svært unge damer, og de var meget oppbrakt alle tre. Nærmest gråtende forklarte de at pengene de hadde spart opp til shoppingtur i en ekte metropol på kontinentet, hadde forsvunnet. Nå satte de sin lit til at jeg, giraffen, skulle snuse meg fram til reisekassen og slik redde drømmeturen for jentene. Det eneste sporet de hadde å gå etter var lukten av einebærkrydret brennevin i form av korken til en Gordons ginflaske. Jeg tok umiddelbart på meg oppdraget.
Etter noen timers effektiv spaning i byens alkoholiker-og-ubrukelig-for-øvrig-miljø hadde jeg sirklet inn en tradisjonsrik familievilla midt i byens sentrum som et sannsynlig oppholdssted for gjerningsmannen (eller -mennene) og reisekassen. Utkledd som uniformert hustjener snek jeg meg inn tjenerinngangen. Tro meg, det er ikke lett for en giraff å krøke seg ned til menneskestørrelse uten å bli oppdaget, men heldigvis er vaktholdet slapt omkring denne familiegården. Selv med mitt tynne ansikt og forholdsvis store midtparti gikk dette derfor som smør.
Inne i huset avhørte jeg stort sett alle jeg kom over. Det vil si, den gamle mannen som stinket gin lå på en sofa og sov. Han snøvlet et eller annet utydelig da jeg ristet ham lett, og jeg skjønte raskt at det ikke var nok tiltak i denne mannen til at han kunne ha stjålet pengene. En eldre kvinne som også stinket - ikke av gin denne gangen, men av Oscar de la Renta - lå oppå et strykebrett på naborommet. Her var hun ivrig opptatt med å betjene en mann som så ut til å være av noe lavere stand enn henne selv, så jeg nøyde meg med å se på. Da det gikk for mannen, fnøs jeg av dem og lusket videre i korridoren på jakt etter reisekassen. Jeg ville ikke skuffe mine unge klienter, så her var det viktig å ikke kaste bort tid på dovenpelser.
I spisesalen satt en noe yngre mann i en stol og sov. Han hadde blåøye og lignet på det gamle kreket fra tidligere, trolig var det sønnen hans. Jeg bet ham hardt i øret for å påkalle oppmerksomheten hans, og han utbrøt "Ikke nå kjære, jeg holder på å forberede meg til 17. maifeiringen!" Hvilken døgenikt! Han kunne umulig være tyven, tenkte jeg og bøyde meg ned for å lukte på det deilige vegg-til-veggteppet. Da så jeg en lyshåret kvinne ligge under bordet, halvveis gjemt bak duken. Hun var nok bare i 30-årene, men så relativt herjet ut og lignet mer en 45-åring. Først så det ut som at hun ammet seg selv (dere mennesker, altså) men så viste det seg at hun hadde dandert brystene sine med noe hvitt pulver som hun drev og lepjet i seg. Hun minnet litt om en katt som drakk melk, minus grasiøsiteten og integriteten til de små og myke snutedyrene.
Lettere forbløffet vandret jeg ut i korridoren igjen, jeg måtte stadig bøye meg ned for ikke å slå hodet borti de vakre lysekronene som hang så flott i taket. Vakkert, men upraktisk, tenkte jeg da jeg beskuet dem, og holdt på å kollidere med nok en lyshåret kvinne. Denne var yngre enn den forrige og nokså pen, men da hun begynte å snakke til meg så jeg i blikket hennes at hun nok måtte ha en slags kromosomfeil. Jeg tenkte at dette måtte gi henne komplekser slik at hun sikkert hadde et stadig behov for å kjøpe seg nye ting. Man skulle tro at hun gjennomskuet mitt ærend, for hun stilte seg foran en dør og strakk armene ut til siden som for å hindre meg i å gå inn i rommet bak døren. Da det gikk opp for henne at jeg nok var for sterk for henne, tilbød hun seg å spandere munnsex på meg, noe jeg høflig takket nei til.
Jeg skaffet meg tilgang til rommet bak henne med et raskt spark med den ene hoven slik at hun endelig flyttet seg og løp av gårde. Der inne fant jeg et lite lyshåret guttebarn, han kunne være et sted mellom 12 og 14 år gammel. Han så ut til å ha levd mye for alderen, for tomme spritflasker og brukte preventiver lå strødd rundt divanen der han lå og halvsov. Da jeg bøyde meg ned og skygget for utsikten hans, ropte han på "tante Pia". "Tante Pia suger kukk i helvete!" sa jeg til guttungen og hoppet opp og ned på den myke divanen for å sette en støkk i ham. Han begynte å gråte, men jeg bet ham likevel i armen for å få ham til å skjønne at jeg mente alvor. "Det var jeg som tok pengene," klynket han, "jeg ville gi dem til pappa'n min, han er på kjøret igjen og trenger penger til dop."
Gutten var ikke smartere enn at han hadde gjemt pengene under hodeputa si, mellom to gamle utgaver av pornobladet Vi over 60. Det var en smal sak å snike seg ut av villaen etter at jobben var gjort, og de tre unge damene gråt av glede da jeg overleverte pengene til dem på mitt kontor dagen etter (egentlig skulle vi møtes i en park, men den var full av blottere, politikere og narkomane den dagen). Shoppingturen var reddet!
Giraffen med tre fornøyde klienter.
hahaha!
SvarSlett