Jumping the Shark

Om man følger med i norske medier (noe som er en lidelse for en gorilla, men dessverre en nødvendighet for å forstå dette identitetsløse landet) får man lett inntrykk av at superheltene florerer i klovneriket. Ikke før var Lommemannen bak lås og slå, før Hoppemannen ble invitert inn i rampelyset. Sistnevnte later dog ikke til å være i samme klasse som sin mer berømte kollega: Hoppemannen betaler barn og ungdom for å hoppe på magen hans, og blant mennesker regnes ikke det som en seksuell perversitet (heldigvis for ham, må en vel kunne si. Men strengt tatt blir det vel ikke riktig å kalle ham for Hoppemannen når det ikke er han, men barna som hopper? Dessverre er det ikke lenger så viktig for norske journalister å være flinke med ord og bokstaver. Sannsynligvis leser de for få bøker, de også.)

I et intervju med Rana Blad for noen dager siden (Hoppemannen sies å være nordlending), forteller hovedpersonen at han ikke er noen gal psykopat, men at han trener for å utvide smerteterskelen sin og at han har et spesifikt mål ved denne treningen. Han har snart nådd dette målet, hevder han, og lover å utdype hva målet er når det passer seg slik.

Så hva kan dette målet være? Siden det er mye bedre og mer rettferdig at jeg, en gorilla, spekulerer over dette enn at politifolk, journalister og andre laverestående organismer gjør det, skal jeg gjøre nettopp dét. Jeg kan umiddelbart se tre muligheter:

1. Mannen trener til å bli MMA-fighter

Mixed Martial Arts har tatt over boksingens hegemoni som den mest kommersielle og ballsy kampsporten i verden. Utøvere av sporten må, i tillegg til å beherske kampsporter som f.eks. Brasiliansk Jiu-Jitsu (om Hoppemannen gjør det, vites ikke på dette tidspunkt), ha langt over gjennomsnittlig høy smerteterskel. Å være fysisk og psykisk i stand til å holde ut flere minutter med god gammeldags juling er en viktig egenskap. Kanskje Hoppemannen plutselig dukker opp i en UFC (Ultimate Fighting Championship)-ring om noen måneders tid?

2. Hoppemannen planlegger et smertefullt stunt, eller kanskje en illusjon

Slikt er spektakulært og morsomt å se på (særlig hvis mennesket som gjør det, blir skadet eller dør av det), men kan altså være farlig/smertefullt. Noen av David Copperfields mest berømte illusjoner, Death Saw og Laser Illusion, krevde flere års opptrening av styrke og fleksibilitet for å lure publikums oppfatning av hvordan kroppen til Copperfield er plassert under illusjonen. Det er neppe akkurat slike triks Hoppemannen har i tankene, men hvem vet? Kanskje har han veddet med kompiser om at han skal klare å ha en elefant stående oppå magen sin? Det vil i tilfelle kreve masser av trening om han forventer å overleve.

3. Det hele er ren satire

Dette er min yndlingsteori. Hoppemannen involverer uskyldige (yeah, right) barn og unge i handlinger som ikke på noen måte er ulovlige - og neppe relatert til seksualitet - men som han vet vil oppfattes som perverse og nærmest psykopatiske av de engstelige, omnifobe menneskene som lever i det norske samfunnet - og de er det jaggu mange av. Når man ser hvordan folk reagerer i ulike diskusjonsfora blir man fristet til å mistenke opplegget til Hoppemannen for å være et sosialpsykologisk forskningsprosjekt eller satire: han har klart å bevise at foreldre (ja, dere slipper faen ikke unna gorillaens vrede - har dere ikke snart forsøplet denne planeten lenge nok?!) alltid vil bli hysteriske* og frita seg selv for innsikt og ettertanke i sin blinde overbeskyttelse av barna deres (for helvete, kan dere ikke lære litt av oss andre dyrearter for en gangs skyld?!) Det handler tross alt om barn som skal vokse opp og bli slike ting som verden ikke har det grann bruk for: fotballspillere, jurister og - gud forby - politikere.

Dersom dette er Hoppemannens plan - å avsløre barneavlets intellektmyrdende konsekvenser - er det forsåvidt blendende vakkert. Likevel blir jeg så jævlig forbannet av å se hvordan det såkalt utviklede mennesket reagerer på slike ting. Aaaaaaarrgghhhhhhhh!!!

*Ordet hysteri kommer fra det greske ordet for livmor, hysterus. Lidelsen hysteri er altså i aller høyeste grad forbundet med det å få barn.

Bare tiden vil vise om gorillaen har rett. Igjen.