En liten venn

Gravalvorlig

I gravens tid

Ukas gravstein

La dem dø, la dem dø

Norske fotballsupportere vokser ikke akkurat i anseelse om dagen, en prestasjon i seg selv om en hensyntar utgangspunktet til undermålerne som utgjør Nårges største vikarierende homo- og rasehatergruppe. Nå "raser" debatten både her og der om hvorvidt noen bør si unnskyld eller bare slutte å snakke om fotball når man er full. Dette er diskusjonen som aldri vil nå noe toppunkt fordi de involverte er gode representanter for "kremen av menneskelig slagg" - en gruppe som for øvrig er i vinden for tiden.

Det er nemlig få samfunnsgrupper det er mer bortkastet å diskutere med enn fotballsupportere. Ikke nok med at de er grenseløst påvirket av patriotisme og nasjonalisme, men ingen er mindre galante, mer intolerante eller mindre språklig dyktige enn fotballfans. Trolig henger det sammen med et gjennomgående beskjedent, for ikke å si ikke-eksisterende utdanningsnivå blant de lave herrer som engasjerer seg i slike miljøer. Kanskje kommer det av at evnen til å se saker og ting fra ulike perspektiver ofres til fordel for synet på erkjennelse av feilgrep og anger som noe som hører homser og kjerringer til, en verdi man ellers finner i enhver barnehage og skolegård i det moderne klovneriket.

Hos kvinnene, som ofte utgjør en fornuftig bastion når mennene slipper opp for ord og har mest lyst til å drepe hverandre, er det dessverre lite hjelp å få denne gangen. De av kjønnet som menger seg med mannlige fotballfans er gjerne mindre pene og har tilsvarende liten gjennomslagskraft. Skal man dømme etter utseendet på medlemsmassen til norske supporterklubber er det lett å tenke seg at kvinner som er inntatt i disse tåler sammenligning med unge gutter som sogner til satanisme og nynazisme - de er ikke i stand til å vinne aksept andre steder.

Videre er det en kjensgjerning at pene damer på kamp er der for pyntens skyld. Vist fram blir de heldigvis også, mye takket være produksjonsnormene til TV2, som fremholder at damer med lyst hår som spiser is skal vises oftest mulig på skjermen. De kvinner som følger etter mannen sin på kamp slutter seg lydig til de kunnskaps- og verdifiendtlige utsagn mannen lirer av seg i løpet av 90 utålelige minutter. Hadde han sagt noe tilsvarende hjemme hadde han glatt fått ei ukes knullenekt.

Som gruppe må fotballtilhengere være blant de mest unyttige gjengene samfunnet har skapt. De produserer absolutt ingen verdens ting annet enn hat. Kvern dem til dyrefôr så raskt det lar seg gjøre.

Ingen gravstein i dag

Gorillaen legger seg flat, som det heter i de lesbiskes verden, og må bare beklage at en viss verdensbegivenhet har kommet noe i veien for den håretes kreative output denne helgen.

I mellomtiden håper jeg dere kan kose dere med reaksjonen gorillaen har fått på et tidligere innlegg. Det anbefales med det samme å ta en titt på bloggen til det stakkars kommentatordamemennesket - den gir oss alle et reelt inntrykk av rikets (mis)tilstand. Dette må, som min venn den svarte katten beskrev det, være "kremen av menneskelig slagg". På tide å innskrenke den allmenne stemmeretten, perhaps?

En gravstein til begjær

Høstdikt

(Fritt etter Obstfelder)

Sæd, sæd, sæd, sæd
øsende sæd, pøsende sæd
deilig og vått
deilig og rått!

Sæd, sæd, sæd, sæd
helt ned til tærne
løv faller fra trærne
det er høst.

Dette diktet sendte jeg til avisen en gang, men av uforståelige grunner nektet de å trykke det. Er det rart folk i dette landet blir frustrerte når de ikke slipper til?

Gravsteinene slår tilbake

Verdens tristeste dag

I dag er det ti år siden verdens aller aller tristeste dag noen sinne i hele verdenshistorien ever. Råtrist var det og det skal vi alle mene, de som ikke gjør det er for statsfiender å regne. Det er hva TV2, Dagbladet og resten av den Rupert Murdoch-influerte verden gjør sitt beste for å overbevise alle som er dumme nok til å lese søppelavisene og se reklametv-sendingene deres om denne helgen.

Så rundt 3000 halvgale religiøse mennesker i Amerika døde fordi noen andre halvgale religiøse folk (men fra Midtøsten - STOR forskjell) bestemte seg for å leke flyselskap. Skal man kaste bort tid og følelser på slikt? Gorillaen brøler såklart nei. Hvorfor skal man egentlig det?

Ingen sørger over de 240.000 japanerne som døde etter USAs ikke spesielt nødvendige atombombeslipp over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Ja faen, det hadde jeg visst glemt: vi har jo lært at asiater er mindre verd enn mennesker med hvit og ren hud, for ikke å snakke om de som har pass utstedt av the United States of Anal rape.

Ingen sørger over de mellom 800 000 og en million folk som ble drept under folkemordet i Rwanda i 1994. USA trenerte en FN-styrt intervensjon. Hundretusener av liv kunne ha vært spart, men de var antakelig ikke viktige nok for verdensøkonomien.

Ingen sørger over Lee Harvey Oswald, den radikale einstøingen som ble stemplet som John F. Kennedys morder og skutt av jødegangsteren Jack Ruby bare få dager etter mordet på JFK i Dallas i november 1963. Det kryr av slike lonere i moderne amerikansk historie - muligens fordi de er nyttige idioter. Ved å kvitte seg med Kennedy og legge skylda på Oswald kunne Lyndon B. Johnson og/eller generalene i Pentagon og/eller CIA trekke krigen i Vietnam ut i det uendelige og runke seg selv i søvn til lyden av klingende mynt fra det amerikanske forsvarets - eller skal vi si angrepets? - kontraktører. USA har aldri sett seg tilbake siden.

Ingen sørger over Salvador Allende, den folkevalgte (riktig nok på svakt grunnlag, men prosessen var i det minste korrekt) chilenske presidenten som ble styrtet av den anerkjente tyrannen og Thatcher-kosevennen Augusto Pinochet i 1973 med god hjelp fra CIA (det er jaggu ikke hvem som helst som fortjener hjelp her i verden). Datoen var for øvrig 11. september.

Ingen sørger over de 120 nybyggerne på vei mot California, som i 1857 ble myrdet av en gjeng religiøse fanatikere ved navn mormonere. Da som i dag styrte de delstaten Utah og hadde et sterkt behov for å demonstrere sin makt. Så lenge man er hvit og en slags kristen er det visst ok med drap. Datoen? 11. september.

Hva fortjener så tittelen verdens tristeste dag? Er det kanskje 4. september 1985, da Rupert Murdoch ble amerikansk statsborger slik at han kunne få retten til å eie amerikanske TV-stasjoner og noen år senere opprette den tragiske folkeforføreren Fox News?

En annen god kandidat er 5. september 1992, da norske TV2 startet sine sendinger og dermed også prosjektet "La oss gjøre nordmenn til amerikanere - bare enda dummere!"

Nei.

Verdens tristeste dag er 11. november 1620. Da nådde skipet Mayflower, lastet med engelske pilegrimer (kristne folk blottet for kritisk sans) Cape Cod i Massachusetts, etter å ha forlatt Plymouth 6. september (interessant hvordan måneden september stadig dukker opp, men vi må anta at det er tilfeldig) samme år.

Det nord-amerikanske idiotiet var offisielt i gang.

Fredag = gravstein

Atter en fredag

Endelig fredag

Det feires på ekte gorillavis:

Nå finnes det riktignok en kar som hevder å ha pult henne, men den historien er nesten for god til å være sann. Stor underholdning er det imidlertid, og den får derfor gorillaens varmeste anbefaling.

Gorillaen beklager

at det har gått en hel uke siden sist, men jeg jobber hardt for tiden i håp om at verden skal bli et bedre sted. Dette går dessverre ut over bloggingen, men som dere vet skriver ikke gorillaen noe med mindre det betyr noe. Derfor vil dere aldri finne innlegg om leppestift, neglelakk eller skoene jeg skal kjøpe i morgen på denne siden. Ei heller innlegg som erklærer at mennesker med en type hudfarge eller religion er mer eller mindre verdt enn andre. For gorillaen er nemlig alle mennesker like lite verdt - spesielt de hvite.

Siden det er fredag presenteres herved en ny gravstein. Avdøde har for øvrig vært død i årevis, han vet det bare ikke selv. Håper dere liker den.

Ukas gravstein

Det er fredag igjen, og det betyr som kjent død, jævelskap og nok en gravstein til jubel og latter for alle. Steinblokk med tekst på er som alle vet en endelig dom over et usselt liv, og dagens inntreden i samlingen er jaggu ikke noe unntak.


Gorillaen valgte å fjerne forrige ukes gravstein for en kort periode da det så ut til at den stadig mindre talentfulle hekkeløpersken skulle gå hen og krepere. Men det skjedde altså ikke - prøvene som ble tatt av henne viste riktig nok at hun ikke har noen personlighet, men det har vært viden kjent i dyreriket i lengre tid. Den meget populære gravsteinen fra forrige fredag returnerer herved, til stor begeistring for alle tenkende individer.

God nordmann

Tidligere i dag sto jeg og ventet på bussen, slik jeg ofte gjør. Jeg sto der og svettet i min svarte pels da en halvveis vanlig utseende mann (det er vel ikke lov å bruke ord som "mongo" eller "retardert" lenger) som røyket rullings kom bort til meg og begynte å snakke. Som gorillaer flest kan jeg ikke den kunsten, så jeg nikket og gryntet høflig innimellom slik jeg pleier å gjøre i denslags situasjoner. Da fortsatte mannen å snakke, slik mennesker gjerne gjør når de ikke har noe spesielt på hjertet. Det er utrolig hva mennesker lirer av seg når du ikke svarer eller avbryter dem, og i dag skjedde det altså nok en gang.

Det første han fortalte meg var at han hadde hatt kjærlighetssorg fordi dama hadde gjort det slutt med ham for en tid tilbake, men nå hadde hun heldigvis fått baksmell. Jeg er usikker på om han refererte til skatteoppgjøret hennes eller om han beskrev en form for analsex. Videre fortalte han om en venninne av ham som var sivil politimann og som hadde vært på besøk hos ham i går. Da han fortalte venninnen om kjærlighetsforholdbruddet hadde hun tatt bilen sin og kjørt til eksen hans og "smokket til henne råhardt". I dag hadde han derfor gitt venninnen en rose som takk for hennes solidaritet.

Det var imidlertid ikke slutt på gleden til mannen, for han kunne fortelle at faren hans skulle skaffe ham ny dame. Men han ville helst se henne først sa han, for det gikk ikke an å "starte opp uten". Ellers hadde han sett på fjernsyn (en aktivitet som ikke anbefales undermålere, de får så fort rare ideer av slikt) og oppfattet at "han fyren i Oslo som hadde sprengt hele byen" kom til å "få gift i fengselet". Det mente han måtte være like greit. Til slutt gav han meg en penn som takk for at jeg hadde lyttet, eventuelt til minne om ham.

Mon tro om ikke det var Trondheims neste ordfører gorillaen der hadde i tale?

77 drap og andre obskøniteter

Det er i dag én uke siden menneskesamfunnet fikk oppleve den farlige kombinasjonen av kristenfundamentalisme, politisk aktivitet og mangel på runking - en mildt sagt livsfarlig cocktail. Dersom én av ingrediensene hadde vært ikke-eksisterende hadde alt vært nesten ok, om ikke akkurat optimalt. Gorillaen er for eksempel overbevist om at dersom noen i løpet av de siste 32 åra hadde tatt ansvar og forklart denne idioten at "det er ok å dra'n" ville fredag 22. juli 2011 sannsynligvis vært som alle andre julifredager i klovneriket.

Det er mange skremmende aspekter ved saken, og de har naturligvis blitt behørig omtalt av en mediebransje som har kunnet juble over utvidet sendeflate, saftig overtidslønn og kvalmende mengder av facetime. Det er godt noen er fornøyde. En annen som kan være fornøyd er Siv Jensen, som ikke lenger kan sies å være ondest i landet her. Men det fins flere skremmende, flaue, skammelige og obskøne sider ved det hele - sider som en nok må være et dyr for å være i stand til å oppdage.

Det er skremmende at det måtte 77 drap til for å få det norske folk til å diskutere noe annet enn hvem som egentlig fortjente å vinne Paradise Hotel, eller om Linni Meister er flinkere til å knulle enn Jenny Skavlan.

Det er flaut at det måtte 77 drap til for at nordmenn skulle innse at det kanskje er lurt å ta vare på hverandre, i stedet for å hakke anonymt på sine meningsmotstandere i ulike nettforum fordi man synes tobakk bør være billigere og fartsgrensene høyere.

Det er skammelig at det måtte 77 drap til for at Nårges befolkning skulle bekymre seg for noe annet enn om mange nok legger merke til Facebook-statusen deres (som sannsynligvis verken er særlig morsom eller spesielt velskrevet) eller hvorvidt den nye naboen kanskje er pedofil.

I uken som har gått har gorillaen på sine vandringer lagt merke til at menneskene i Nårge ser ut til å være både høfligere og vennligere med hverandre enn hva de normalt er. Det er fint, men det er intet mindre enn obskønt at det skulle 77 drap til for å få fram en slik vennlighet.

A Few Good Men #6: Pervokris

Verden ser ut til å være i beit etter gode menn, og som gorillaen forlengst har fastslått finnes de fleste av dem bare i fiksjonen. Så også tegneseriefiguren Pervokris, skapt av norskengelske Kristian B. Walters og kjent fra humorbladet Pyton siden 1990. Pervokris er sannsynligvis den kåteste fyren som noen gang har pustet - en beskrivelse han selv vil oppfatte som en æresbevisning.

Pervokris er nemlig stolt av å være en kåting og er utstyrt med et velutviklet blikk for kroppsåpninger og hull generelt. Han maler gjerne pikken sin grønn for at damene skal legge ekstra godt merke til ham, og jubler ellevilt for at horene har begynt å stille seg opp utenfor dyrebutikken - da sparer han nemlig tid. Pervokris onanerer overalt og alltid: hvem kan vel glemme stripen der han runker mens hans hopper i fallskjerm - og spruter seg selv i ansiktet? For en mann!

Det flotte med Pervokris (i tillegg til å være morsom) er at han ikke gjør forsøk på å være verken noen andre enn seg selv eller bedre enn han er. Det viktigste i livet hans er seksuell tilfredsstillelse. Noen ganger får han hjelp til det, andre ganger må han tilfredsstille seg selv. Pervokris er gjennomgående ærlig, og mange mennesker i Nårge har noe å lære av den fittesultne tegneseriefiguren. Den utviklede verden er stappfull av tobente individer uten pels som lever for å tilfredsstille seg selv, noe de hemningsløst forsøker å dekke over. Som for eksempel politimannen som tilfredsstiller seg selv ved å utøve vold mot eller å dominere andre. Politikeren tilfredsstiller seg selv ved å overbevise seg selv og omgivelsene hennes om at hun har en viktig funksjon. Journalisten tilfredsstiller seg selv ved å oversette engelske artikler fra Internett og presentere stoffet som sitt eget "arbeid". Presten tilfredsstiller seg selv ved å lure folk til å tro at det finnes en gud som de kan få møte hvis de gir penger til kirken. Et cetera ad infinitum.

Pervokris ville aldri forskjønnet hensiktene sine slik disse gjør. Han bare er.

Pervokris kan oppleves her.

Videoblogg

Gorillaen har merket seg at å legge ut video av seg selv mens man sier eller gjør meningsløse ting virker å være vanlig på bloggene til de unge damemenneskene. Jeg vet fortsatt ikke helt om jeg forstår hensikten, men har altså gjort et forsøk. Dere kan jo se på det.

The Bad Guy

Jeg kom over denne kulturskatten under et besøk på et eldresenter nylig. For de som ikke vet det handler den om en gutt som døde av AIDS. Moren hans, som har skrevet boka på en ufølsom blanding av bokmål og nynorsk og attpåtil er veldig kristen, er tilsvarende opptatt av å fremheve at Odd Kåre Rabben, som han heter (trolig et oppdiktet navn, for ingen kan vel hete noe slikt) ikke hadde homo-AIDS men blodoverførings-AIDS, ettersom dette i kristenkretser anses som mer anstendig enn homo-AIDS.

Det mest sjokkerende ved utgivelsen er likevel den døde guttens utsagn på baksiden av omslaget: "Hva er vel galt med å ha sjukdom i seg? Vi er nå bare vanlige mennesker og ikke dyr."

Den lille skurken kan sikkert unnskyldes med både kristen oppdragelse og at han levde i en intolerant tid, men her tok han grundig feil. Vi er nemlig alle dyr - dere mennesker er bare mindre verdt enn andre arter.

En konkurrent?

Nylig kom jeg over boka Me Cheeta: The Autobigraphy. Dette er selvbiografien til sjimpansen Cheeta og skal være forfattet av apen selv. Cheeta er selvfølgelig jungelmannen Tarzans berømte følgesvenn og langt mer lojale kompis enn Jane, som bare var opptatt av smykker og dameting men likevel hadde én kroppsåpning mer å by på.

Cheeta skriver både morsomt og med selvinnsikt, og en stund var gorillaen virkelig redd for å ha fått en langt mer berømt (og ikke minst publisert) konkurrent i primatskribentbransjen. Ikke minst er hans erfaringer med diverse stjerner fra Hollywoods gullalder ubetalelige - her får de på pukkelen så det holder alle mann og kvinner, fra Chaplin til Maureen O'Sullivan ("Jane") til badenymfen Esther Williams. Sistnevnte var tiltenkt et eget kapittel med overskriften "Fucking Bitch!", men kapittelet "has been removed on legal advice". I den gjenværende teksten går det antakelig verst ut over Marlene Dietrich, som i tillegg til å lukte piss får følgende karakteristikk fra sjimpansen: "If Dietrich was a good German, I thought, then the bad ones must be fucking terrifying."

Det eneste mennesket som beskrives i kjærlige ordelag av Cheeta er Tarzan selv, Johnny Weissmuller. Svømmelegenden med fem OL-gull var gjennomgående gavmild mot og snill med sin hårete venn, til sine mange koners delvise fortvilelse. Én av dem, Beryl Scott, sies å ha vært redd for at Cheeta skulle spise sønnen deres. Jeg skulle ønske han gjorde akkurat det.

Etter at jeg hadde lest ferdig boka og studert den litt nærmere, oppdaget jeg at den ikke er skrevet av en sjimpanse likevel. Apen som får æren for dette er visstnok født i 1960, og er ikke 76 år gammel slik det påstås i boka. Han kan dermed ikke være den samme som spilte i Tarzan-filmene på 1930-tallet (litt research avslører til og med at det var flere sjimpanser som spilte rollen). Det hele er bare oppspinn og boka er forfattet av det britiske mennesket James Lever, som altså har utgitt seg for å være en ape for å få folk til å lese skribleriene hans.

Ren svindel, med andre ord.

Another One Bites the Dust

Da jeg nevnte et visst japansk ordtak her om dagen (siste avsnitt, for dere som ikke orker å lese alt sammen) regnet jeg ikke med at det skulle slå til så bokstavelig som det gjorde i går, da avismannen Olav Versto ble funnet død i havnebassenget i en eller annen ubetydelig by i Nårge.

Sannsynligvis døde han av for mye vann i lungene - "Eller kanskje det var Kool-Aid," foreslår giraffen og stikker fram sin lange hals - men her vil teoriene sikkert være mange. En bever jeg kjenner var for eksempel tidlig fremme og utbasunerte at dette nok skyldtes kvelning som følge av for mye amerikansk pikk i kjeften. Versto var kjent for å svelge unna det meste som kom fra den kanten, og som følge av dette kan dyr og lesekyndige i hele verden nå velte seg overende i begeistring over hans fuktige skjebne. Det gjør ikke saken mindre lykkelig at Versto "skrev" for avisen VG, en publikasjon med en sjelden kvalitet: å lese den er som å tømme en pose med søppel i hodet på seg selv. (Dette skriver gorillaen, fullt klar over at enkelte vil si det samme om sintgorilla.blogspot.com - men samtidig trygg på at det foreløpig er langt igjen til slike dybder.)

Til slutt en viktig melding til alle som har satt penger på at Jo Benkow skulle leve lenger enn Olav Versto: gevinsten kan heves i luke syv.

Klovnene angriper

Det er visst i tidligste laget for både helikoptervitser og spøkefulle Mika Myllylä-historier, så gorillaen venter respektfullt nok med det. En dag eller to, i hvert fall. I stedet skal jeg ta for meg dette surrogatsnakkeriet som homses ut over media for tiden. Jeg har ikke satt meg inn i saken og skal ikke si verken a, b eller c om hva som er riktig eller galt, men som vanlig nøye meg med tørre og halvveis primatøse (les: folkelige) kommentarer.

Det var først i går jeg orket å lære meg hva surrogati innebærer: at man bruker en annen og gjerne fremmed person, fortrinnsvis en kvinne, som oppbevaringsboks for det fosteret man kjøper og slik gjør seg fortjent til å bli forelder for. Adam Smith og Milton Friedman synes sikkert dette er storveis, men ikke alle er like enige. Som dere vet er heller ikke jeg brakt fram innenfor ekteskap og naturlige rammer (recap: jeg ble skapt i et laboratorium og har verken foster- eller biologiske foreldre), og jeg føler meg derfor ikke kvalifisert til verken å fordømme eller legitimere noe som helst.

MEN HVEM I HELVETE HAR EGENTLIG GJORT SEG FORTJENT TIL EN SLIK POSISJON?!!

Ingen tobente i alle fall. Homoene er blant de som legger mest penger i den såkalte barneindustrien (som ikke må forveksles med barnepornoindustrien selv om de begge befinner seg i et moralsk minefelt) ettersom det ikke blir så mange unger av bare å knulle i ræva. Også de kristne, sinnssyke (smør på flesk, jeg innrømmer det) menneskene gjør seg selv til latter hver gang de blander seg, som for eksempel "filosofen" Nina Karin Monsen i Dagbladet i dag, hvor hun skriver at "Våre menneskerettigheter er gitt oss av Gud." Den setningen alene skulle frata Monsen (eller skulle jeg heller sagt Mensen) retten til å kalle seg filosof for all fremtid - tittelen fortusetter som kjent evnen til å filosofere.

Hun er imidlertid inne på noe annet komisk: "Snart kommer klonene," skriver hun (muligens fordi hun er den eneste i verden som synes Attack of the Clones er den beste Star Wars-filmen i serien). Det er bare et spørsmål om tid før menneskene vil benytte seg av muligheten til å klone seg selv - bare slik kan de fortsette seg selv til evig tid. Antakelig må man være noe annet enn homo sapiens for å se at det er det dere mennesker allerede har gjort i alle tider og fortsatt gjør: dere lager nye folk med sæden deres (i stedet for å ejakulere den ut over pupper, svelg og ansikt slik dere heller bør) i håpløse, fåfengte forsøk på å lage billige kopier av dere selv og temme frykten for at bli den siste i rekken av generell ubrukelighet.

Egoisme er bare første bokstav i det som er i ferd med å bli en kriminelt langt setning. Å lage flere folk er i tillegg den ytterste antisosiale handlingen et dyr kan forestille seg - konsekvensen er naturligvis at forutsetningene blir verre og vanskeligere for de som eksisterer fra før. Garrett Hardin forsøkte å lære arten deres noe med sitt essay The Tragedy of the Commons fra 1968, men som vanlig var ingen interessert i å høre etter. Det er som å lære gamle mennesker alminnelig dannelse: fullstendig bortkastet tid.

Hvis du sitter ved elven lenge nok, vil liket av din fiende komme flytende forbi, ifølge et japansk ordtak. Det er en slags trøst, men gorillaen begynner å bli jævlig lei av å vente. Og mens noen venter på klonene, må tydeligvis vi andre ta til tåls med klovnene. Snakk om dårlig deal.

En gorilla og to narkomane satt på en benk...

Mens jeg satt og ventet på bussen i dag kom det to narkomane - en narkomann og en narkodame - og satte seg ved siden av meg på benken. Det vil si, de så ut som de hadde sluttet å være narkomane for ca. et halvt år siden, men det er noe ved utseende og kroppsspråk som avslører dem. Videre så de ut til å være rundt 40 år gamle, det vil si at de trolig er rundt 30 i virkeligheten. De var begge tynne (hvilken overraskelse), og mannen snøvlet mens damen hadde den trege jamringen som er så typisk for narkomane kvinner og som høres ut som syting uansett hva de sier.

Som narkomane flest var samtaleemnet trivielt og høytflyvende på en gang. Jeg husker ikke en gang hva mannen snakket om, men han gjorde det med den selvsikkerheten som minst ett av medlemmene i en narkogjeng alltid har. Som oftest dreier samtalen seg om en eller annen vill idé - en slags kreativ og ulogisk variant av fyllerør - som bare narkomane er i stand til å få til. De som har lest Philip K. Dicks roman A Scanner Darkly vil umiddelbart forstå hva jeg mener. Disse to var bare ikke utstyrt med Bob Arctors jordnære utstråling.

Da den narkomane mannen, som selvsagt drakk den sukkerholdige leskedrikken Coca-Cola - et symptom på abstinens - feiret at han hadde klart å tømme en hel halvlitersflaske med å dundre knyttneven sin i veggen på busskuret, utvilsomt et forsøk på å imponere den narkomane kvinnen med de jamrende stemmebåndene slik at han senere skulle få knulle henne i ræva, fikk jeg en plutselig trang til å kaste opp på dem begge to. Før jeg rakk å gjennomføre dette kom imidlertid bussen deres, og de forsvant like raskt som retten deres til å bli tatt alvorlig som individer forduftet da de inntok narkotika for første gang.

Gorilla søker jobb

Strippebaren Dreams i Trondheim søker etter daglig leder. Gorillaen sender følgende søknad, som nok vil bli blant de mer velskrevne i bunken:

SØKNAD PÅ STILLING SOM DAGLIG LEDER

Hei, jeg søker på stillingen. Er det lov å pule damene som jobber der?

Jeg har ikke bransjeerfaring eller peiling på daglig drift, personal, innkjøp, artistbookinger eller økonomistyring, men jeg liker å se på nakne damer. Som kler av seg.

Dessuten er jeg en gorilla så det er ikke mulig at horene blir gravide.

Håper dette går greit.

Hilsen Gorilla

A Few Good Men #5: Albino Luciani

Letingen etter gode mennesker fortsetter, og fasiten så langt er nedslående: en fiktiv person, to dauinger og en pensjonert fotballspiller. Det er en eklektisk forsamling allerede, og mindre sammensatt skal den ikke bli. Dagens kandidat kommer nemlig fra et selskap enhver upartisk observatør av menneskedyret ikke kan unngå å hate: Den katolske kirke.

Albino Luciani, for ettertiden bedre kjent som pave Johannes Paul I, regjerte over den galskapen som kalles Vatikanet i 33 dager, fra han ble valgt til pave den 26. august 1978 - en av tidenes største overraskelser for de som liker å satse penger på sånt - til hans død 28. september samme år. Under sin regjeringstid rakk han å få kallenavnet "Den smilende paven", ikke fordi han smilte hele tiden, men fordi han trolig er den eneste paven som har våget å innrømme andre mennesker et slikt tegn på menneskelighet.

Luciani var et godhjertet menneske: han hadde ingen ambisjoner annet enn å hjelpe andre mennesker til å få det bedre. Han hadde ingen ønsker om å oppnå makt eller posisjon innenfor kirken. Han hadde knapt eiendeler og ga faen i penger - de han tjente ga han raskt vekk til de som behøvde dem mer enn ham. Han var med andre ord en sjelden kristen - denne karen behandlet andre mennesker med ydmykhet og oppriktig altruisme. Som vi skal se ville salige Albino ha vært bedre tjent med å ha funnet seg en mer sympatisk arbeidsgiver.

For kurien - Vatikanets administrasjon - var Luciani en farlig mann. Som biskop på 1960-tallet hadde han konkludert med at prevensjon kanskje var en god idé om menneskeheten skulle klare å beholde en sårt tiltrengt verdighet. Snakk om å være forut for sin tid! Til sammenligning er den nåværende pave Benedict "Adolf" XVI uvillig til å akseptere prevensjon. Dette har selvsagt med bevarelse av markedsandeler å gjøre - paver er konservative i frykt for å miste kundene sine, ikke fordi Gud sier at det er synd å bruke kondom. Luciani var ikke opptatt av business og mente at katolikker verden rundt hadde spilt Vatikanrulett lenge nok.

Som pave Johannes Paul I gikk han raskt i gang med å forberede store endringer i Vatikanets organisasjon, forandringer som ville ha gjort Den katolske kirke mer spiselig for resten av verden enn noen gang. For eksempel:

• En mykgjøring av pavestolens syn på bruk av prevensjon
• Alle kardinaler i viktige posisjoner som også var medlemmer av den mafiastyrte frimurerlosjen P2 skulle fratas sine verv
• Den korrupte kardinalen i Chicago, John Cody, skulle fjernes fra sin stilling
• En real opprydding av Vatikanbanken, som var gjennomsyret av tradisjonell italiensk inntjeningsmentalitet (også kjent som forbrytelser og generell korrupsjon)
  
• Han nektet å ha på seg den store, latterlige pavehatten (her måtte han til slutt gi etter for press fra "viktige menn" i Vatikanet og ikle seg styggedommen)
  
• Han insisterte på å behandle andre mennesker med respekt - uhørt adferd for Den hellige far

For kurien og andre som sto i fare for å miste jobbene sine som følge av en menneskeliggjøring av kirken, fantes bare én løsning: Johannes Paul I måtte dø. Italienerne har en lang og god tradisjon som kalles "Den italienske løsning" - dersom noen står i veien for deg eller er i ferd med å sørge for at du vil bli straffet for dine forbrytelser, så tar du ganske enkelt vedkommende av dage. Du vil så se at problemet forsvinner. Sånn er Italia.

Johannes Paul I ble funnet død sittende oppreist i sin seng om morgenen den 29. september 1978, 66 år gammel. Omstendighetene rundt funnet av den døde paven og pavens helsetilstand har vært offer for dekkhistorier og ondsinnet ryktespredning fra Vatikanets side i årevis. Forfatteren David Yallop har i boka In God's Name presentert opptil flere mistenkte med motiv og mulighet til å gjennomføre det han mener er et sannsynlig snikmord forkledd som hjerteinfarkt. Etter at utgivelsen av boka i 1984 ble møtt av overdøvende syt og gnål fra kirken (hva ellers?), uttalte Yallop at dersom Vatikanet kunne motbevise hans hypoteser om hvem som oppdaget liket og papirene han holdt i hånden da han døde (ifølge Yallop en håndskrevet liste over forandringer paven var i ferd med å gjøre som et ledd i oppryddingen), skulle forfatteren gi alle sine royalties av en bok som har solgt over seks millioner eksemplarer, til kreftforskning.

Vatikanet har enda ikke svart på utfordringen. Shocker.

Dagens outfit

Jeg har inntrykk av at dette er vanlig på bloggene til tåpelige jenter som strengt tatt ikke har noe å formidle. Gorillaen slenger seg på:

T-skjorte fra Internett. Pels & pikk: en gave fra naturen.

Good news, everyone: Jan Henry T. Olsen innrømmer Alzheimer-bløff

Avisa Nordland, blant lærde menn kjent som "Analfabeten", publiserte nylig følgende gladsak:

JAN HENRY T. OLSEN INNRØMMER ALZHEIMER-BLØFF
Av Herbert Melseth

Tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen innrømmer nå at diagnosen bare var bløff, spøk, fyll og fanteri: "Jeg savnet oppmerksomheten som forsvant med ministerposten. Da ingen lenger kjente meg som 'No fish Olsen' måtte det sterkere lut til. En dag leste jeg en artikkel om Alzheimers sykdom i ukebladet Allers - som jeg for øvrig anbefaler på det varmeste - og ble bortimot forelsket. Sykdommen passet perfekt for meg."

Den tidligere statsråden anbefaler også andre avdankede politikere og offentlige personligheter med oppmerksomhetssug å gjennomføre lignende stunts, ikke minst fordi det har en oppfriskende virkning på ekteskapet: "Kona og jeg har aldri hatt det bedre sammen. Vi har kommet mye nærmere hverandre enn vi noen gang ville gjort uten Alzheimer-moroa. Det er langt mer effektivt enn å brekke ryggen, en skade jeg merker meg at noen tyr til når det går dårlig på jobben. Å skryte på seg Alzheimer gjør jo ikke en gang vondt," røper Olsen til AN og blunker spøkefullt.

Han er forberedt på sterke reaksjoner i kjølvannet av avsløringen, men frykter ikke represalier fra omverdenen: "Folk får si hva de vil, det har så absolutt vært verdt det. Jeg angrer intet."

Endelig en gudstjeneste for folk flest

All ære til Fuck for Forest, som med sin folkelige filosofi (hva den nå enn går ut på) evner å skaffe seg oppmerksomhet som ingen andre i riket. Gjengen som høres ut som en ekstrem supportergjeng for fotballaget Nottingham, har nemlig mer å by på enn teite kamprop og åndelig fattigdom for øvrig. Under himmelfartsgudstjenesten i Oslo domkirke sist torsdag kom tre av dem nakne inn i kirka, og det som skjedde videre er så underholdende at gorillaord blir utilstrekkelige. Heldigvis har Fuck for Forest filmet opptrinnet slik at alle kan beskue herligheten med egne øyne.

Jeg er usikker på hva jeg liker best i denne filmen: at dama har med seg et eple for å forsterke Adam og Eva-temaet, eller at han fyren sitter på alterringen mens dama later som hun suger ham. Eller kanskje det er når dama prøver å stryke den kvinnelige asiatiske presten på puppen med eplet? Høydepunktene står simpelthen i kø i denne videoen, som dessverre ikke får med seg hvordan de trofaste kirkegjengerne runker seg gale av det som for dem må være den beste gudstjenesten i manns minne. Med orgelmusikk og salmesang som soundtrack blir dette en udødelig filmopplevelse.

Kopulatorene ble - som seg hør og bør - grundig arrestert, og takket være organisasjonens informative hjemmeside får vi også vite hva som deretter pågikk:

11.17 They got arrested!!!
11.24 Waiting to go to prison!!!
12.02 Masturbate in prison cell[!!!]

Man kan si hva man vil om disse aktivistene, men de lar seg jaggu ikke stoppe av en bagatell som politiet.

I en uttalelse på nettsidene deres fremgår det at aksjonen blant annet var til støtte for den over gjennomsnittlig sexinteresserte og derfor også sparkede presten Einar Gelius, som ifølge VG hadde følgende å si da han ble informert om kirkepulinga: "Herregud! Det må jo være midt i gudstjenesten." Selv det ble i overkant for Gelius, som mange vil mene gjorde seg skyldig i blasfemi med det utsagnet. VG bringer også et intervju med Fuck for Forest-Tommy, som mange vil huske fra en viss konsert i Kristiansand i 2004. Etter å ha sett intervjuet må gorillaen bare konstatere at Tommy nok er flinkere til å pule enn han er til å snakke.

La oss håpe det ikke går syv år til neste gang gjengen skal i aksjon, jeg for min del har allerede sendt dem min ønskeliste over hvor de bør slå til i fremtiden:

"Kjære Fuck for Forest. Jeg tror dere vil få masse fin oppmerksomhet hvis dere knuller/er nakne her:

• På Dissimilis-konsert
• I 17. mai-toget, helst foran slottet
• Under finalen på Idol eller X-factor eller hva faen det heter nå
• På Stortinget mens en kristen politiker snakker
• I begravelsen til Wenche Foss (hvis hun noen gang takker for seg)
• På et gamlehjem, helst mens de gamle drikker kaffe
• I en barnehage

Hilsen Gorilla"

Jeg visste det!

(Klikk på bildet for større og mer lesbar versjon).

Takk og pris for oppslagsverk som Wikipedia, som tør å offentliggjøre sannheten der tabloider og andre kjendisrævslikkende media publiserer kraftig retusjerte versjoner av hva som foregår i verden.

Denne gangen gjelder det Grete Waitz, også kjent som Løperdronningen. Den offisielle historien sier at hun døde av kreft, men ifølge Wikipedia var det AIDS som tok knekken på henne. Som alle vet er AIDS ut og frembringer ikke lenger de samme sympatiene som tidligere. Kreft derimot, det er noe som bare rammer uskyldige i tillegg til folk som røyker sigarett. Derfor dekkhistorien, må en anta.

Ett spørsmål gjenstår: hvordan fikk Grete AIDS? Delte hun nål da hun bloddopet seg sammen med Bjørn Dæhlie? Eller var det fordi hun lå sammen med Odd-Kåre Rabben da hun deltok i kjendisutgaven av Paradise Hotel? Kanskje har Jo Benkow stukket nesen sin i saker og ting atter en gang? Den som lever får forhåpentligvis se.

Hitlers fødselsdag

Det er visst Hitlers fødselsdag i dag, i alle fall om en skal dømme etter alle flaggene, etter alle barna som synger nasjonalsosialistiske sanger, marsjerer i tog og hilser til kongen på en måte som minner om hvordan nasjonalisten over alle nasjonalister ønsket at man skulle hilse ham. Det eneste som mangler er språket, og for de som vet at norsk og tysk ikke står særlig langt fra hverandre på språktreet, bør dette være en pekepinn om at dette er dagen man bør ha flau smak i munnen - og ikke fordi man har svelget cum på 16. mai, selv om ingen noen gang har tatt skade av det (bortsett fra hun som ble kvalt av en ejakulerende hest, men det er en annen solskinnshistorie).

Naturligvis har ikke Hitler bursdag i dag. Den perverse lille mannen med fittebarten var nemlig født den 20. april. Jeg vet dette, ikke fordi Tyler Durden vet det, men fordi det står skrevet i noe som kalles bøker, og hvis flere hadde surret seg til å lese slike kunne norske mennesker ha unngått å kopiere høytidsdager fra 1930-tallets Berlin i den tro at de feirer noe som er bedre eller mer bevaringsverdig.

"Men vi har ikke utryddet jødene," sier dere. Nei, det har dere jaggu ikke, det er dere alt for late til. Dere nøyer dere med å sitte på fortauskafeer eller hvite verandamøbler og røyke rullings mens dere jamrer dere over at det finnes "utlendinger" i riket og at de må gi faen i å komme her og stille krav, for det er noe som er forbeholdt dere selv: "Vi må få stønad!" "Barnet mitt er er en idiot og det er deres ansvar å fikse ham!" "Jeg var her først, og dessuten var jeg med i Idol for åtte år siden!" "Jeg skal faen ikke betale skatt!"

Er dette virkelig noe å feire?!

Hvis du mener at svaret på dette er ja, er kanskje Den endelige løsningen en løsning for deg.

A Few Good Men #4: Lenny Bruce

Lenny Bruce var en jødisk standupkomiker fra New York. Han døde i 1966 - 40 år gammel - av det musikkprodusent og senere bimbomorder Phil Spector kalte "en overdose politi". I virkeligheten dreide det seg sannsynligvis om litt for mye morfin. Bruce var neppe tidenes morsomste komiker, men det er ingen overdrivelse å si at han må ha vært den viktigste. Ved å gjøre seg selv til en martyr for slibrig snakk på scenen, bante han vei for mer moderne komikere og andre som lever av å snakke om pikken sin.

Lenny Bruce opptrådte i en tid der banning og bruk av obskøne ord ("kuk", "fitte", etc.) var forbudt, og en kan spørre seg hva i helvete komikere da hadde å snakke om. Vel, Bruce snakket gjerne om religion - han erklærte blant annet at dersom Jesus hadde blitt henrettet på 1900-tallet ville katolske skolebarn gå rundt med små elektriske stoler rundt halsen i stedet for kors. Hvite kristne maktmennesker og deres hykleri ble et uttalt mål for Bruce, som beskyldte dem for ikke å ønske seg the second coming of Christ i det hele tatt - til det var gode gamle J.C. trolig litt for mørk i huden.

I 1961 ble Lenny Bruce arrestert i San Francisco for å ha brukt ordet "cocksucking" på scenen. Han hadde vist fram en avisartikkel om to lærere som hadde fått sparken fordi de var homo (med hverandre, kanskje?) og gjort et poeng av at dette dreide seg om dyktige lærere som underviste i helt vanlige fag, og ikke i kuksuging. Nok et angrep på det Bruce oppfattet som hyklersk urettferdighet i et kristendominert amerikansk samfunn, og for det måtte han for retten. Han ble riktignok frikjent for det tilfellet, men det samme skjedde igjen flere ganger i årene som kom.

Bruce nektet å føye seg og fastholdt at det eneste man oppnådde ved å forby ord, enten det dreide seg om KUK, FITTE eller NEGER for den saks skyld, var å gjøre ordene enda mer virkningsfulle. I en av sine mest berømte monologer peker Bruce på medlemmer av publikum og kaller dem niggers, kikes, spics, greaseballs, wops og alt man kan ønske seg av racial slurs. Til slutt, når det går opp for dem hva han vil med dette, bryter de ut i spontan applaus. Monologen, ofte referert til som "Are there any niggers here tonight?" er så vidt denne gorillaen vet ikke filmet, men ble rekonstruert i filmen Lenny (1974) med Dustin Hoffman i tittelrollen.

Som typisk er for mennesker de andre menneskene i flokken har noe å lære av, døde Lenny Bruce relativt ung. Han levde hardt, var gift med strippersken Honey Harlow (i den grad det kan kalles å leve hardt) og likte å injisere ting du ikke vil at barna dine skal ha i blodårene sine. Men så lenge man har mot nok til å ta opp kampen med det etablerte idiotiet slik Lenny Bruce gjorde, kan sånt tilgis.

Gorilla at the Movies: The Apartment (1960)

Noe av det vanskeligste ved å være gorilla blant mennesker er at jeg ikke slipper inn på kino. Folkene som jobber der er vel redde for at jeg skal gå amok, spise popcornet til de små barna og voldta mødrene deres (som om de ikke trengte det). Trolig har de sett King Kong et par ganger for mye, men det er dessverre lite jeg får gjort med det. Jeg må derfor nøye meg med å se filmer hjemme i sofaen, med den fordel at jeg selv kan velge når jeg vil gjøre dette. Hvis jeg vil se Congo klokka tre på natta, så kan jeg det. Hvis jeg vil se Fuck My Old Ass 2 tidlig en søndag morgen, kan jeg gjøre det også.

Det er imidlertid trist å se hvordan filmindustrien har utviklet seg. Det har lenge vært et etablert faktum blant filmhistorikere og skikkelige manusforfattere at "story is dead in Hollywood". Frank Darabont gjorde til og med et poeng av dette i sin The Majestic fra 2001, der en av gravstenene på kirkegården simpelthen bærer teksten "Story". Som mange andre lengter Darabont etter en tid der regissører og forfattere strebet etter å presentere filmer med minneverdig dialog og en handling som uttrykte noe, noe man kunne gå hjem og tenke på elle diskutere med andre dyr etter å ha sett filmen. Nå for tiden går det mest i eksplosjoner og rævpuling, uten at det i og for seg er noe i veien med de to tingene.

Forleden kveld tok jeg fram Billy Wilders The Apartment fra 1960, en film som i dag ville blitt markedsført som en romantisk komedie. Jack Lemmon spiller en ugift ung mann ansatt i et større forsikringsselskap, han satser på å bli forfremmet ved å låne bort leiligheten sin til sjefene når de skal kose seg med elskerinnene sine (filmen er sparsom med detaljene på hva de faktisk gjør med dem - rimming, teabagging og creampies nevnes for eksempel ikke). Selv er han forelsket i heispiken (hvor ble det av det yrket?) Shirley MacLaine, som sjefen hans pleier å pule i leiligheten til Jack uten at han vet at det er henne.

Alle skuespiller- og manusforfatteraspiranter har noe å lære av The Apartment, og er man vant til å se moderne film, eller - måtte gud forby - fjernsyn, er dette filmen som får deg til å spørre deg selv hva i helvete det er som har hendt med mediet de siste femti årene. Her er det frisk, regelrett morsom dialog som både betyr noe, har innvirkning på plottet og er preget av logikk (bortimot uhørt i dag), for ikke å snakke om oppriktig sjarmerende karakterer. Jack Lemmon var, ved siden av James Stewart, antagelig den beste everyman en regissør kunne ønske seg. Han opererte i en tid og under en regissør hvis protagonister var mindre opptatt av å tøffe seg for publikum enn av å utstråle en viss moralsk karakter. Dette er kanskje Billy Wilders beste film, og han lagde i sin tid også et par små filmer ved navn Double Indemnity og Sunset Blvd. Bare så det er sagt.

Hvis jeg hadde vært et menneske ville jeg ha ønsket å se ut som Jack Lemmon med den hatten.

Ny verdensrekord i fistføkking?

Fredag skrev Dagbladet om CBS-reportersken Lara Logans ulykksalige tur til Egypt i februar. Hun befant seg på Tahrir-plassen for å lage et innslag for 60 Minutes (i virkeligheten 42 minutter pluss reklame) da hun ble overfalt av en gjeng med sinte egyptiske menn. Artikkelen forteller at Logan ble revet bort fra både kameramann og livvakter, og ble utsatt for et angrep som varte i opptil 40 minutter og involverte mellom 200 og 300 menn. "For en lengre periode voldtok de meg med hendene," sier Logan.

Dette er ingen enkel historie å tro på. Alle som har forsøkt seg på eller lest om fisting vet at det krever en meget erfaren fistee for å klare selv to hender samtidig. Nå var riktignok Logan 39 år gammel på dette tidspunktet, og hun har til alt overmål vært gift med en basketballspiller. Vi kan derfor anta at hennes vaginale og rektale kapasitet er langt større enn en 18-årings. Men hvordan så mange menn skal rekke å få fingra sine i Lara på så kort tid krever samarbeid av en annen klasse enn det disse karene skal være i stand til. Vestlige folk som har besøkt Nord-Afrika har sjelden latt seg imponere av de innfødtes talent for organisering, og som Tom-Ketil (alias Tom Kuken) Krogstad sikkert kan bekrefte er nettopp organisering nøkkelen til ethvert rekordforsøk, enten vi snakker om gangbang, fisting eller bare det å se ut som en hjelpeløs mann med rulleblad.

Mistanken om at Logans historie kan sammenlignes med skryt mellom kompiser dagen etter et nachspiel svekkes ikke av å lese bloggen til den anerkjente mexicanske journalisten Témoris Grecko ("anerkjent," "mexicansk" og "journalist" er for øvrig tre ord som sjelden opptrer i samme setning). Grecko så Logan - uten at han da var klar over at det var henne - bli dratt og dyttet bortover gaten, og snakket senere med to unge lærere som hevder å ha vært med på å lenke seg sammen rundt Logan for å beskytte henne mot gretne, gamle gubber. Hun ble overlevert til en gruppe soldater (som senere fikk æren for å ha reddet henne) og på det tidspunktet var ikke klærne hennes revet av.

Fire dager etter hendelsen, den 15. februar, skrev Wall Street Journal at det ikke hadde funnet sted noen voldtekt under overfallet, og anslo det hele til å ha vart et sted mellom 20 og 30 minutter. En skulle tro at WSJ i et slikt tilfelle ville støtte en amerikansk TV-personlighet som Logan (som egentlig er fra Sør-Afrika), men hennes historie var åpenbart ikke forenlig med avisens kilder.

Så hvordan skal en stakkars gorilla tolke dette? Er det hele en oppmerksomhetssøkende TV-journalists skrale forsøk på å skryte på seg den høythengende verdensrekorden i gruppefisting? Er det et skrik om sympati for en yrkesgruppe som ikke lenger fortjener det? Til hennes forsvar kan det så klart hende at hun oppfattet det å bli fysisk overfalt som en voldtekt, på samme måte som jeg føler meg voldtatt når en direktør legger hånden på skulderen min og hvisker meg i øret at jeg har fin pels. I så fall kan det lønne seg for henne å begrense metaforbruken sin noe, slik at verden ikke forledes til å tro at hun hadde inntil 300 araberhender i kroppsåpningene sine på én gang.

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål i omløp i denne saken, men gorillaen nøyer seg med ett: Hvorfor kunne ikke dette skje med Åsne Seierstad i stedet?

A Few Good Men #3: Graeme Le Saux

Graeme Le Saux er et spesielt tilfelle. Ikke fordi venstrebacken fikk 36 landskamper for England eller vant serien med Blackburn og FA-Cupen med Chelsea (hvem som helst kan oppnå det), men fordi han trolig er den eneste fotballspilleren noen gorilla noen gang kommer til å skrive noe pent om. At han har deltatt i den engelske utgaven av Isdans taler riktig nok ikke til hans fordel, men mannen har stått for en langt viktigere dåd: han blottla fotballens, dens tilhengeres og spilleres sanne natur. Eller kanskje det bare var England generelt som åpenbarte sitt sanne jeg for den lille Jersey-gutten?

Le Saux var ikke helt som andre fotballspillere. Han hadde for eksempel ingen interesse av å delta i den neandertalske drikkekulturen som står så sterkt blant britiske spillere. Mens andre spillere nøyde seg med å lese side 3 i The Sun, sverget Le Saux til The Guardian - en avis som til alt overmål har tekst. Le Saux hadde studert på universitet og likte å gå på kunstgalleri. Han hadde noe som kalles innsikt og som pleier å ha en skremmende virkning på fotballspillere. Virkningen: massiv usikkerhet. "Forklaringen": Le Saux måtte være homo.

La det være sagt med en gang: gorillaen setter like stor pris på homovitser som på andre morsomheter der man gjør narr av menneskedyrets tilbøyeligheter. Men å konstruere homoseksualitet der den ikke finnes er ikke akseptabelt - spesielt ikke når det gjøres for å dekke over egne svakheter, noe fotballen dessverre har mange av.

Gjennom hele sin aktive karriere opplevde Le Saux aggressiv verbal sjikane, noe han har beskrevet i sin selvbiografi (utdrag her). At enkeltspillere som Robbie Fowler, Paul Ince og Robbie Savage blir presentert som mindre hjertevarme individer bør ikke komme som noen overraskelse på noen. Om man har fulgt engelsk fotball noen år er det nettopp slik vi har lært å kjenne disse undermålerne. Langt verre er det å lese om når Le Saux skal ta innkast på Liverpools hjemmebane og en 10-åring reiser seg og roper "Le Saux takes it up the arse!" mens faren ved siden av stemmer i i stedet for å irettesette jævelungen sin. Fotballen er visst ikke bare rund, men også ond.

Le Saux var modig nok til å ta til motmæle, både mot spillere og tilhengere - også dette høyst uvanlig innenfor denne sporten. Bortsett fra at han beholdt verdigheten sin, gjorde det ham neppe noen tjenester. Etter episoden i februar 1999 der Robbie Fowler under en kamp bøyde seg fram og pekte mot baken sin mens han sto foran Le Saux (hvem vet, kanskje Fowler virkelig begjærte ham) og endte med at begge to fikk karantene, forsøkte daværende landslagssjef Kevin Keegan å arrangere en offentlig forsoning mellom de to under neste landsslagssamling. Det gikk heller dårlig: Le Saux fastholdt at Fowlers oppførsel hadde vært uakseptabel, og Keegan hadde ikke annet valg enn å trekke seg unna det som hadde potensiale til å bli en real homooppvask. Selv han skjønte at det uovertrufne hatet som omringer fotballen er for sterkt til at det kan overvinnes.

Seks år etter at Le Saux la opp er det lite som har forandret seg. Utøvere og tilskuere, voksne som barn, bruker fremdeles homokortet når de stilles overfor noe de ikke forstår eller ikke kan bekjempe. Dette er et tegn på fattigdom, aller minst økonomisk, men først og fremst kulturelt og intellektuelt. Det bærer også vitnesbyrd om at fotballspillere og -fans ikke fortjener noen form for respekt fra andre dyr, enten de går på to eller fire ben.

News Clippings

Noe av det morsomste jeg vet er å følge med i norske aviser (både papir- og nettbaserte) og utifra overskriftene trekke slutninger om hva det lavpannede norske folk er opptatt av. Her er noen utvalgte headinger fra de siste dagers journalistiske "arbeid" - helt uten gorillatolkninger. Disse er dere nemlig i stand til å gjøre selv:

Brudd i kjærlighetsforhold mellom under middels talentfull men pen hekkeløperske og innavlet profilert utøver av idrett ingen i den virkelige verden bryr seg om. (Dette er et samtaleemne blant de tobente uten pels!)

Tidlig skallet mann i England gifter seg med bortskjemt pike.

Selvopptatt halvnaken mann spikres opp på dårlig tilvirket trestruktur fredag. Romere og jøder krangler om hvem som har skylda for opptrinnet.

Løperfitte døde endelig av AIDS.

Renraset, arisk dame med partilederverv sliter med å finne en mann som er villig til å knulle henne to ganger.

NOKAS-raner Kjell Alrich Schumann skilles fra kona etter fem års ekteskap. - Han var aldri hjemme, sier hun i en kommentar.

Det er jammen godt å se at folk ikke har mistet sansen for hva som er viktig i livet.

Three Little Pigs

Her om dagen var jeg så uheldig å måtte overvære en seanse der noen forretningsfolk snakket varmt om seg selv og bedriften de "jobber" for. Dette var riktig så flaue greier, der tre ledere - la oss kalle dem Tre små griser, snakket mye og lenge uten egentlig å ytre noe som helst. De tre - la oss for enkelhets skyld kalle dem Den herjede (som var glad i å bruke ordet "hårete"), Den tykke (som minnet om eventyrfiguren Smørbukk der han sto og slikket seg rundt munnen mens han forestilte seg hvor deilig det ville bli å sutte på gorillaballene mine) og Den skallede (som attpåtil hadde lang nese og muligens var jøde), lirte av seg tomme verb som løfte, beholde og forsterke, vinne, beholde og videreutvikle for ikke å snakke om utfordre. De skulle ha sterkt fokus på å tiltrekke, utvikle og beholde de rette menneskene (artsrasister!) og snakket både stolt og hovmodig som om disse ordene alene betød noe. Det gjør de ikke, om noen skulle være i tvil om det. Underveis demonstrerte de alle tre sin grensesprengende sans for humor, og blant tilhørerne spredte det seg straks forvirring rundt hvordan disse tre i det hele tatt hadde klart å skaffe seg jobb. Stemningen ble dårlig og spredte seg til utenfor møtelokalet hvor to unge menn fra Romsdal kom i håndgemeng foran kaffeautomaten - utvilsomt som følge av de dårlige språkvalg som ble begått på innsiden. Hvordan skal dette gå?

Verdens verste oppfinnelse?

Min venn vaskebjørnen har nylig tipset meg om nok en oppfinnelse som tar sikte på å redusere menneskekvinnekroppens estetiske egenskaper. Det dreier seg selvfølgelig om den såkalte Smooth Groove, en liten innleggsgreie som skal sørge for at kvinner ikke lenger får cameltoe. HVA FAEN?!! Dette er en trist nyhet for testosterondyr av alle slag, især de som liker å stirre både unge og gamle kvinner i skrittet. Verst er det nok for dvergene, som til nå har hatt en kjempefordel på dette området. Hva blir det neste? Forbud mot p-piller? Kvoteordning på avsugninger innenfor ekteskapet? Eller kanskje alle kvinner bare skal ikle seg en kvadratisk pappeske i stedet, slik at runkeminneverdien deres elimineres fullstendig? Heldigvis finnes det dyrisk underholdning på nettet som gjør livet enklere å hanskes med når det butter for mye imot og man får lyst til å kaste seg ut vinduet fordi kvinnfolka absolutt skal ha det så behagelig at de ikke lenger orker å gå med for trang midtsøm for herrenes del. [Mangelen på skikkelig formatering beklages for øvrig. Som dere vet er jeg svært opptatt av å bruke avsnitt for å gjøre teksten både penere å se på og lettere å lese, men Blogger oppfører seg som ei dypt religiøs jente med mensen for tida, så da får det bli som det blir.]

Dagens gorillavits

Det var en gang en norsk kvinne som reiste på safari i Afrika. Der ble hun kidnappet av en gorilla som tok henne med opp i et tre og voldtok henne. Han holdt henne fanget der i en måned og voldtok henne dag og natt. Endelig greide kvinnen å rømme og komme seg tilbake til Norge, hvor hun brast i gråt mens hun fortalte alt sammen til sin beste venninne. "Så, så, så, nå går alt så bra," trøstet venninnen. "Det kan du si," sa damen. "Du aner ikke hvordan jeg føler det. Han skriver ikke... Han ringer ikke..."

Breaking news: 93 år gammel dame døde av overdrevet skullfucking

De siste dagene har jeg lagt merke til at en 93 år gammel dames død har blitt fremhevet i media. Merkelig, for så gamle folk dør jo hele tida, og denne gamle kjerringa hadde ikke akkurat gjort noe spesielt ut av livet sitt likevel. Ved hjelp av min gode venn Fittobald Andresen, privatdetektiven, har jeg imidlertid klart å sortere minnene fra sykehusoppholdet mitt slik at den gamle damens død kan forklares: Hun døde av for mye skullfucking. La meg forklare nærmere: det bodde en gammel dame på naborommet på sykehuset der jeg våknet, hun var 93 år gammel, hadde besøk hele tiden og jekktraller fullastet med champagnekasser ble stadig levert til rommet hennes. Jeg fikk problemer med å sove om nettene på grunn av alle vellydene derinnefra, her pågikk det skullfucking dagen lang, inn og ut av den gamle kjeften til alle døgnets tider. Er det rart hun strøk med? Jeg har til og med funnet ut hvordan dette kunne skje med akkurat denne gamle damen. Da hun i sin tid var ung og folk ville føkke henne i andre åpninger, var det en mann som gjorde nettopp det en dag. Mens han holdt på med dette fikk han plutselig hjerteinfarkt og døde liggende oppå henne. En vakker måte å dø på, kanskje, men denne hendelsen kom altså tilbake og beit det gamle ludderet i ræva mange tiår senere. Det må være dette buddhister og hinduister kaller karma.

Han er oppstanden!

Alt var svart.

Jeg så ingenting, hørte ingenting, følte ingenting. Det var med andre ord jævla behagelig.

Glem det dere ser på tv om folk som sitter ved sykesengen og snakker, synger og leser til for lengst avsvimte slektninger. Det er omtrent like virkningsfullt som å sette seg ned ved siden av pasienten og onanere - men man blir i det minste fornøyd med seg selv.

Da jeg våknet fra koma hadde jeg bare på meg en kittel og noen sensorer som målte hjerterytme og slikt, og som vanlig er når jeg våkner hadde jeg en diger gorillaereksjon (vel, diger til gorillaereksjon å være). Uvitende om hvor lenge jeg hadde sovet vurderte jeg hva som ville være det mest naturlige å foreta seg: trykke på knappen som tilkaller den stakkars underbetalte sykepleieren, eller ta meg en runk. Og det første kunne vente.

Fram, fram, fram, med kjønnsorgan!

Til tross for at jeg hadde ledninger og dingser hengende rundt meg fikk jeg dette til, men noen må ha fulgt med på en skjerm et sted (jævla perverse svin!) for en kvinnelig sykepleier kom plutselig løpende inn på rommet for å sjekke at jeg ikke var død. Hadde det vært en mannlig en ville jeg vært nødt til å avbryte mitt masturbide prosjekt, men nå fikk jeg i stedet ekstra inspirasjon. Jeg så på henne og hun så på meg. Hun gikk og jeg kom. Forhåpentligvis var hun glad for at jeg fremdeles var i livde.

Etter at jeg var ferdig med mitt og hjertemonitoren hadde roet seg ned, kom en lege inn og fortalte at jeg hadde ligget i koma i nærmere tre måneder. Flott, tenkte jeg. Men hva nå?

Dette var for en uke siden. Jeg har i tiden etter rukket å oppdatere meg på hva som har foregått i den verden som er synlig for den norske delen av menneskeheten. Det følgende ser fortsatt ut til å gjelde:

• Humanoidene som lever i dette landet lar handlingen i Paradise Hotel styre livene og hva som foregår i de for øvrig forsøplede hjernene deres.
• Skigåing får fram det verste i Ola og Kari Dunk. Sporten som kun svensker og nordmenn bryr seg om og som er resten av verden revnende likegyldig (og velsigne dem for det), får selv de beste av de pelsløse tobente (ja, det finnes faktisk noen) til å oppføre seg som ryggradløse patrioter. Hvilken skuffelse!
• Det finnes personer som tror på Gud (på ordentlig, og ikke fordi de har forstått at en kristen-konservativ profil vil gi dem økonomisk gevinst).
• Vestlige folk når ikke japanerne opp til cameltoe'en hva ydmykhet og uselviskhet gjelder. Her er det mange som har noe å lære. Kommer de til å gjøre det? Det satser jeg forhuden min på at de ikke gjør.
• Nårge er i krig - eller "engasjement" som det heter i vår tid. Orwell ville ha grått.
• Politikk handler om å bli sugd av personer som er så unge at de fortsatt får gratis tannlegebehandling.

Når det absolutt skal være slik ser jeg ingen annen mulighet enn å fortsette mitt verbal-aggressive prosjekt også i mitt andre liv. Hva kan jeg ellers gjøre? Bli som de andre?!