A Few Good Men #3: Graeme Le Saux

Graeme Le Saux er et spesielt tilfelle. Ikke fordi venstrebacken fikk 36 landskamper for England eller vant serien med Blackburn og FA-Cupen med Chelsea (hvem som helst kan oppnå det), men fordi han trolig er den eneste fotballspilleren noen gorilla noen gang kommer til å skrive noe pent om. At han har deltatt i den engelske utgaven av Isdans taler riktig nok ikke til hans fordel, men mannen har stått for en langt viktigere dåd: han blottla fotballens, dens tilhengeres og spilleres sanne natur. Eller kanskje det bare var England generelt som åpenbarte sitt sanne jeg for den lille Jersey-gutten?

Le Saux var ikke helt som andre fotballspillere. Han hadde for eksempel ingen interesse av å delta i den neandertalske drikkekulturen som står så sterkt blant britiske spillere. Mens andre spillere nøyde seg med å lese side 3 i The Sun, sverget Le Saux til The Guardian - en avis som til alt overmål har tekst. Le Saux hadde studert på universitet og likte å gå på kunstgalleri. Han hadde noe som kalles innsikt og som pleier å ha en skremmende virkning på fotballspillere. Virkningen: massiv usikkerhet. "Forklaringen": Le Saux måtte være homo.

La det være sagt med en gang: gorillaen setter like stor pris på homovitser som på andre morsomheter der man gjør narr av menneskedyrets tilbøyeligheter. Men å konstruere homoseksualitet der den ikke finnes er ikke akseptabelt - spesielt ikke når det gjøres for å dekke over egne svakheter, noe fotballen dessverre har mange av.

Gjennom hele sin aktive karriere opplevde Le Saux aggressiv verbal sjikane, noe han har beskrevet i sin selvbiografi (utdrag her). At enkeltspillere som Robbie Fowler, Paul Ince og Robbie Savage blir presentert som mindre hjertevarme individer bør ikke komme som noen overraskelse på noen. Om man har fulgt engelsk fotball noen år er det nettopp slik vi har lært å kjenne disse undermålerne. Langt verre er det å lese om når Le Saux skal ta innkast på Liverpools hjemmebane og en 10-åring reiser seg og roper "Le Saux takes it up the arse!" mens faren ved siden av stemmer i i stedet for å irettesette jævelungen sin. Fotballen er visst ikke bare rund, men også ond.

Le Saux var modig nok til å ta til motmæle, både mot spillere og tilhengere - også dette høyst uvanlig innenfor denne sporten. Bortsett fra at han beholdt verdigheten sin, gjorde det ham neppe noen tjenester. Etter episoden i februar 1999 der Robbie Fowler under en kamp bøyde seg fram og pekte mot baken sin mens han sto foran Le Saux (hvem vet, kanskje Fowler virkelig begjærte ham) og endte med at begge to fikk karantene, forsøkte daværende landslagssjef Kevin Keegan å arrangere en offentlig forsoning mellom de to under neste landsslagssamling. Det gikk heller dårlig: Le Saux fastholdt at Fowlers oppførsel hadde vært uakseptabel, og Keegan hadde ikke annet valg enn å trekke seg unna det som hadde potensiale til å bli en real homooppvask. Selv han skjønte at det uovertrufne hatet som omringer fotballen er for sterkt til at det kan overvinnes.

Seks år etter at Le Saux la opp er det lite som har forandret seg. Utøvere og tilskuere, voksne som barn, bruker fremdeles homokortet når de stilles overfor noe de ikke forstår eller ikke kan bekjempe. Dette er et tegn på fattigdom, aller minst økonomisk, men først og fremst kulturelt og intellektuelt. Det bærer også vitnesbyrd om at fotballspillere og -fans ikke fortjener noen form for respekt fra andre dyr, enten de går på to eller fire ben.