Gorilla at the Movies: The Apartment (1960)

Noe av det vanskeligste ved å være gorilla blant mennesker er at jeg ikke slipper inn på kino. Folkene som jobber der er vel redde for at jeg skal gå amok, spise popcornet til de små barna og voldta mødrene deres (som om de ikke trengte det). Trolig har de sett King Kong et par ganger for mye, men det er dessverre lite jeg får gjort med det. Jeg må derfor nøye meg med å se filmer hjemme i sofaen, med den fordel at jeg selv kan velge når jeg vil gjøre dette. Hvis jeg vil se Congo klokka tre på natta, så kan jeg det. Hvis jeg vil se Fuck My Old Ass 2 tidlig en søndag morgen, kan jeg gjøre det også.

Det er imidlertid trist å se hvordan filmindustrien har utviklet seg. Det har lenge vært et etablert faktum blant filmhistorikere og skikkelige manusforfattere at "story is dead in Hollywood". Frank Darabont gjorde til og med et poeng av dette i sin The Majestic fra 2001, der en av gravstenene på kirkegården simpelthen bærer teksten "Story". Som mange andre lengter Darabont etter en tid der regissører og forfattere strebet etter å presentere filmer med minneverdig dialog og en handling som uttrykte noe, noe man kunne gå hjem og tenke på elle diskutere med andre dyr etter å ha sett filmen. Nå for tiden går det mest i eksplosjoner og rævpuling, uten at det i og for seg er noe i veien med de to tingene.

Forleden kveld tok jeg fram Billy Wilders The Apartment fra 1960, en film som i dag ville blitt markedsført som en romantisk komedie. Jack Lemmon spiller en ugift ung mann ansatt i et større forsikringsselskap, han satser på å bli forfremmet ved å låne bort leiligheten sin til sjefene når de skal kose seg med elskerinnene sine (filmen er sparsom med detaljene på hva de faktisk gjør med dem - rimming, teabagging og creampies nevnes for eksempel ikke). Selv er han forelsket i heispiken (hvor ble det av det yrket?) Shirley MacLaine, som sjefen hans pleier å pule i leiligheten til Jack uten at han vet at det er henne.

Alle skuespiller- og manusforfatteraspiranter har noe å lære av The Apartment, og er man vant til å se moderne film, eller - måtte gud forby - fjernsyn, er dette filmen som får deg til å spørre deg selv hva i helvete det er som har hendt med mediet de siste femti årene. Her er det frisk, regelrett morsom dialog som både betyr noe, har innvirkning på plottet og er preget av logikk (bortimot uhørt i dag), for ikke å snakke om oppriktig sjarmerende karakterer. Jack Lemmon var, ved siden av James Stewart, antagelig den beste everyman en regissør kunne ønske seg. Han opererte i en tid og under en regissør hvis protagonister var mindre opptatt av å tøffe seg for publikum enn av å utstråle en viss moralsk karakter. Dette er kanskje Billy Wilders beste film, og han lagde i sin tid også et par små filmer ved navn Double Indemnity og Sunset Blvd. Bare så det er sagt.

Hvis jeg hadde vært et menneske ville jeg ha ønsket å se ut som Jack Lemmon med den hatten.