En gorilla og to narkomane satt på en benk...

Mens jeg satt og ventet på bussen i dag kom det to narkomane - en narkomann og en narkodame - og satte seg ved siden av meg på benken. Det vil si, de så ut som de hadde sluttet å være narkomane for ca. et halvt år siden, men det er noe ved utseende og kroppsspråk som avslører dem. Videre så de ut til å være rundt 40 år gamle, det vil si at de trolig er rundt 30 i virkeligheten. De var begge tynne (hvilken overraskelse), og mannen snøvlet mens damen hadde den trege jamringen som er så typisk for narkomane kvinner og som høres ut som syting uansett hva de sier.

Som narkomane flest var samtaleemnet trivielt og høytflyvende på en gang. Jeg husker ikke en gang hva mannen snakket om, men han gjorde det med den selvsikkerheten som minst ett av medlemmene i en narkogjeng alltid har. Som oftest dreier samtalen seg om en eller annen vill idé - en slags kreativ og ulogisk variant av fyllerør - som bare narkomane er i stand til å få til. De som har lest Philip K. Dicks roman A Scanner Darkly vil umiddelbart forstå hva jeg mener. Disse to var bare ikke utstyrt med Bob Arctors jordnære utstråling.

Da den narkomane mannen, som selvsagt drakk den sukkerholdige leskedrikken Coca-Cola - et symptom på abstinens - feiret at han hadde klart å tømme en hel halvlitersflaske med å dundre knyttneven sin i veggen på busskuret, utvilsomt et forsøk på å imponere den narkomane kvinnen med de jamrende stemmebåndene slik at han senere skulle få knulle henne i ræva, fikk jeg en plutselig trang til å kaste opp på dem begge to. Før jeg rakk å gjennomføre dette kom imidlertid bussen deres, og de forsvant like raskt som retten deres til å bli tatt alvorlig som individer forduftet da de inntok narkotika for første gang.