True Colors

Noe ikke spesielt morsomt skjedde med meg på nattbussen hjem sist lørdag. Det vil si, det skjedde ikke noe med meg, men jeg observerte noe jeg ville ha opplevd som ubehagelig om jeg hadde vært et menneske.

Jeg hadde undergått min årlige gorillahelsesjekk. Som vanlig foregikk den en lørdagsnatt slik at ikke laboratoriets eiere skal få nyss om at anlegget deres brukes av tvilsomme doktorer i Mengele-klassen til å undersøke en laboratorieskapt gorilla for diverse sykdommer og virus. (Dette er bare en av flere ting jeg er nødt til å finne meg i om jeg skal få vandre fritt omkring og leve for meg selv. Heldigvis slapp jeg kamera-inn-i-ræva-undersøkelse denne gangen.)

Da jeg endelig var ferdig og satte meg på bussen kl 3 om natta var den såklart full av fulle folk. Det er ikke akkurat optimale omgivelser for en mobbeutsatt skapning som meg, selv om jeg hadde på meg både trenchcoat og hatt. I tillegg gjemte jeg meg godt bak en avis. På denne måten klarer jeg å redusere sjikanen fra menneskene til det minimale.

Men menneskenes iboende faenskap skulle ikke gå utover meg denne gangen. På bussen fantes det nemlig en ung dame, og hun var både nedstemt og irritabel. Selvfølgelig ble det noe knuffing i midtgangen da bussen ble fylt opp med fylliker, og denne damen reagerte kanskje noe iltert. Som ventet svarte de andre passasjerene med sterkere ord og grove fornærmelser av typen "Du hører visst hjemme på psykiatrisk, du!" Ikke helt som ventet begynte damen å hyle og skrike ting som "Jeg vil dø!" og "Drep meg!" før hun trakk seg noe lenger fram i bussen, der det sto noen fulle, kule fyrer. En av dem så henne dypt i øynene og gjorde "jeg vil utøve cunnilingus på deg"-bevegelser med tunga si, for det er så klart akkurat hva alle suicidale personer ønsker seg mest av alt: å bli fitteslikket av en idiot.

Damen var nå så sint og nedfor at hun ytret noen ord til denne mannen, men det skulle hun ikke ha gjort. Da kom det nemlig en annen mann og klapset til henne. Ikke spesielt hardt, slik man slår politikere, men likevel - HAN SLO EN KVINNE SOM ÅPENBART VAR MEGET DEPRIMERT, sannsynligvis for å bevise for seg selv at han var en skikkelig tøffing. En mannlig passasjer som sto like ved siden av grep tak i mannen og prøvde å stoppe ham, men ble truet med juling. Han skal være glad kjæresten hans, som sto ved siden av, ikke ble voldtatt som straff for at han prøvde å gjøre det riktige.

Damen fortsatte å skrike at hun ville dø og kastet maten sin (en del av den havnet på jakkeryggen til mannen med den fæle tunga), før hun brøt fullstendig sammen, satte seg ned og begynte å gråte. Hun fortalte deretter en kvinnelig passasjer at kjæresten hennes hadde gjort det slutt med henne, hvilket til en viss grad forklarer sinnsstemningen hennes. Denne kvinnen (eller en annen, jeg ser ikke alltid forskjell på dem når de har drukket) forsøkte så å trøste henne, og det var dermed slutt på underholdningen for denne gangen. Mannen som hadde slått henne brukte resten av bussturen til å forsøke å overbevise menneskene rundt seg om at han ikke hadde gjort noe galt.

Jeg er overbevist om at han har en stor framtid som politimann.

Your favorite gorilla will return.

Jumping the Shark

Om man følger med i norske medier (noe som er en lidelse for en gorilla, men dessverre en nødvendighet for å forstå dette identitetsløse landet) får man lett inntrykk av at superheltene florerer i klovneriket. Ikke før var Lommemannen bak lås og slå, før Hoppemannen ble invitert inn i rampelyset. Sistnevnte later dog ikke til å være i samme klasse som sin mer berømte kollega: Hoppemannen betaler barn og ungdom for å hoppe på magen hans, og blant mennesker regnes ikke det som en seksuell perversitet (heldigvis for ham, må en vel kunne si. Men strengt tatt blir det vel ikke riktig å kalle ham for Hoppemannen når det ikke er han, men barna som hopper? Dessverre er det ikke lenger så viktig for norske journalister å være flinke med ord og bokstaver. Sannsynligvis leser de for få bøker, de også.)

I et intervju med Rana Blad for noen dager siden (Hoppemannen sies å være nordlending), forteller hovedpersonen at han ikke er noen gal psykopat, men at han trener for å utvide smerteterskelen sin og at han har et spesifikt mål ved denne treningen. Han har snart nådd dette målet, hevder han, og lover å utdype hva målet er når det passer seg slik.

Så hva kan dette målet være? Siden det er mye bedre og mer rettferdig at jeg, en gorilla, spekulerer over dette enn at politifolk, journalister og andre laverestående organismer gjør det, skal jeg gjøre nettopp dét. Jeg kan umiddelbart se tre muligheter:

1. Mannen trener til å bli MMA-fighter

Mixed Martial Arts har tatt over boksingens hegemoni som den mest kommersielle og ballsy kampsporten i verden. Utøvere av sporten må, i tillegg til å beherske kampsporter som f.eks. Brasiliansk Jiu-Jitsu (om Hoppemannen gjør det, vites ikke på dette tidspunkt), ha langt over gjennomsnittlig høy smerteterskel. Å være fysisk og psykisk i stand til å holde ut flere minutter med god gammeldags juling er en viktig egenskap. Kanskje Hoppemannen plutselig dukker opp i en UFC (Ultimate Fighting Championship)-ring om noen måneders tid?

2. Hoppemannen planlegger et smertefullt stunt, eller kanskje en illusjon

Slikt er spektakulært og morsomt å se på (særlig hvis mennesket som gjør det, blir skadet eller dør av det), men kan altså være farlig/smertefullt. Noen av David Copperfields mest berømte illusjoner, Death Saw og Laser Illusion, krevde flere års opptrening av styrke og fleksibilitet for å lure publikums oppfatning av hvordan kroppen til Copperfield er plassert under illusjonen. Det er neppe akkurat slike triks Hoppemannen har i tankene, men hvem vet? Kanskje har han veddet med kompiser om at han skal klare å ha en elefant stående oppå magen sin? Det vil i tilfelle kreve masser av trening om han forventer å overleve.

3. Det hele er ren satire

Dette er min yndlingsteori. Hoppemannen involverer uskyldige (yeah, right) barn og unge i handlinger som ikke på noen måte er ulovlige - og neppe relatert til seksualitet - men som han vet vil oppfattes som perverse og nærmest psykopatiske av de engstelige, omnifobe menneskene som lever i det norske samfunnet - og de er det jaggu mange av. Når man ser hvordan folk reagerer i ulike diskusjonsfora blir man fristet til å mistenke opplegget til Hoppemannen for å være et sosialpsykologisk forskningsprosjekt eller satire: han har klart å bevise at foreldre (ja, dere slipper faen ikke unna gorillaens vrede - har dere ikke snart forsøplet denne planeten lenge nok?!) alltid vil bli hysteriske* og frita seg selv for innsikt og ettertanke i sin blinde overbeskyttelse av barna deres (for helvete, kan dere ikke lære litt av oss andre dyrearter for en gangs skyld?!) Det handler tross alt om barn som skal vokse opp og bli slike ting som verden ikke har det grann bruk for: fotballspillere, jurister og - gud forby - politikere.

Dersom dette er Hoppemannens plan - å avsløre barneavlets intellektmyrdende konsekvenser - er det forsåvidt blendende vakkert. Likevel blir jeg så jævlig forbannet av å se hvordan det såkalt utviklede mennesket reagerer på slike ting. Aaaaaaarrgghhhhhhhh!!!

*Ordet hysteri kommer fra det greske ordet for livmor, hysterus. Lidelsen hysteri er altså i aller høyeste grad forbundet med det å få barn.

Bare tiden vil vise om gorillaen har rett. Igjen.

And Now For Something Completely Different

Det verken har vært eller kommer til å bli en vane for meg å legge ut linker til forskjellige saker her på bloggen, men akkurat i dag finner jeg det nødvendig å dele noe med eventuelle lesere.

Jeg har nemlig kommet over et lite stykke musikkvideo som er fint å lytte til/beskue når man er en sint og forbannet gorilla, for når man er skrekkelig ilter og har lyst til å bite tobente skapninger av den pelsløse sorten i fillebiter nytter det bare ikke med Pet Shop Boys, Mozart og Westlife (som likevel har mye godt ved seg og passer til en rekke andre, lystigere situasjoner).

Dessuten er det noe ved denne musikkvideoen jeg liker. Jeg klarer bare ikke å sette labben på akkurat hva.

http://www.youtube.com/watch?v=qLTDrgbCyLE

(Klikk på den, menneske!)

A Clockwork Orgy

Nå som fotball-VM offisielt er over er det på høy gorillatid å gjøre seg noen betraktninger omkring denne sakte døende sporten. Som vanlig etter et fullført mesterskap sitter man igjen med inntrykk av at de virkelige seierherrene ikke er Spania, Nederland eller Afrika og hva de enn måte hete, landene som deltar. Årets vinnere av VM i fotball er kynisme, corporate speak og mekanisering av individene (mennesker, såklart) som deltar.

La meg ta et eksempel: da finalelagene sto klare til å marsjere inn på Soccer City Stadium rundt ti på halv ni i går kveld, løp en tilskuer (senere identifisert som Jimmy Jump, eller Jimmy Jack-off, som enkelte liker å kalle ham) inn på banen, tilsynelatende i et forsøk på å stjele med seg Jules Rimet-trofeet, som vinnerlagets kaptein får lov til å løfte, kysse og ejakulere på etter kampen. (Nevnte Jump og hans "norske" agent hevdet i etterkant at formålet var å sette en klovneaktig lue på trofeet, da samme Jump hadde mislykkes i å gjøre det samme på Nelson Mandela før kampen. Som om ikke den gamle fengselsfuglen ser tullete nok ut fra før). Jump ble så slått ned av en funksjonær som helt sikkert hadde drømt om å få gjøre noe slikt i lang tid.

Men tror dere et underholdningshungrig TV-publikum verden over fikk lov til å beskue dette hysterisk morsomme opptrinnet? Nei, såklart ikke. For FIFA ("football's governing ass") liker ikke at det blir vist TV-bilder av morsomme situasjoner eller andre øyeblikk som bringer et fnugg av menneskelighet og spontanitet inn i sine stramt regisserte arrangementer. I stedet hvilte producer på bildet av spanjakker og nederlandske kolonister på gamle tomter som var så heldige å få se dette live. Og gjett hva? DE LO FAEN IKKE EN GANG!!! De hadde VMs i særklasse mest underholdende sekunder rett framfor seg, men humoren i det hele klarte de fanken ikke å identifisere. Sannsynligvis leser de for få bøker, eller så var de bare opptatt med å tenke på noe annet. Som for eksempel fitte. Eller hårfrisyrene sine. Eller kanskje fittefrisyrer?

En annen mulig forklaring på de alvorstunge mennesketrynene kan være at de følte (men sikkert ikke klarte å sette ord på i vakuumhodene sine) at stuntet var et angrep på fotballens grunnleggende snobberi, som spillere og fotballpolitikere aldri vil snakke om, men hvis eksistens de ivrig og hardnakket benekter. Fotball skal være for alle, sies det, men det er ikke sant. Ikke så lenge det koster penger å se fotball, enten det er på selve arenaen eller via TV-skjermen. Hvis Jimmy Jerk hadde vært smartere enn han klarer å fremstå som (han valgte Melodi Grand Prix som åsted for et av sine stunts tidligere i år. Next witness, please), kunne han ha tatt på seg rollen som den ekte og lidenskapelig fotballmartyren som prøver å demonstrere at ett enkelt individ kan bryte gjennom de utilnærmelige barrierene (ikke bare de fysiske) som grådigperene utkledd som fotballvenner har skapt.

Fotball burde nemlig gratis være for alle. For Ola Dunk og Bongo fra Kongo, til og med for Thomas Quick, Viggo Kristiansen og Mette-Marit. Slik det ser ut nå, eksisterer fotballen og dens gjennomkommersielle høytider eksklusivt for å mele kakene til korrupte gamle menn som Sepp Blatter og Nelson Mandela. Når pengene en vakker dag forsvinner fra sporten, vil også brutaliteten - som f.eks. sløvt utførte nederlandske karatespark - elimineres samtidig som den ekte gleden, og med den også målene, kommer tilbake.

Men hva vet vel jeg? Jeg er bare en stakkars, sint gorilla. Ikke liker jeg fotball lenger heller. Jeg foretrekker i grunn å se på mennesker som banker livskiten ut av hverandre uten å late som at det fins et hederlig aspekt ved det hele.

Good night, and good luck.

Løven og gorillaen

Jeg går ut fra at alle har hørt om Æsops fabler, en samling fortellinger fra den greske antikken. Mange av fablene har dyr som hovedpersoner, og de har ofte blitt brukt som moralske lærestykker i barneoppdragelsen. Det mange ikke vet er at opprinnelseshistorien til Æsops fabler er like upålitelig som opprinnelseshistorien til den jødisk-kristne mytologiens hovedverk, Bibelen. Æsop har sannsynligvis aldri eksistert, mens fabelsamlingen har vært utsatt for en like omhyggelig redigeringsprosess som det kristne makkverket. Det har ført til at en rekke dyrefabler med særdeles høy moral har blitt utelatt fra den endelige utgaven av Æsops fabler. Heldigvis kan Gorillaen nå presentere en av Æsops tapte fabler. God fornøyelse!

LØVEN OG GORILLAEN

Det er en varm dag i Afrikas jungel. De eksotiske fuglene kvitrer om kapp mens små apekatter henger opp ned i trærne etter halen. En stor, svart gorilla er ute og går, han er ute for å sanke frukt til frokost for sine små gorillabarn og sin gorillakone. Plutselig stopper gorillaen opp, for fem meter foran ham står en brølende løve. Gorillaen vurderer å gå sin vei, for løver og gorillas har som to av kontinentets mest intelligente skapninger en konfliktfylt forhistorie bak seg, der de blant annet har kjempet om tittelen Dyrenes konge. Løven har mang en gang truet gorillaens fredfulle liv i sin kamp for sosial dominans.

Men denne gangen har løven et viktigere ærend. Noen meter bak løven, tett inntil en klynge med trær, står nemlig et stort motorkjøretøy - en buss. Gorillaen kan se at bussen er full av hvite mennesker, sannsynligvis rike safariturister som tror de er modige når de tar med seg det høyteknologiske utstyret sitt og låser seg inne i en metallkloss for at de skal kunne beskue og forstyrre det vakre, harmoniske dyrelivet på det de liker å tro er nært hold.

"Menneskekjøretøyet har fått motorstopp, og de kommer seg ikke av flekken. Jeg og familien min er utsultet, men jeg klarer ikke å få opp døra til bussen. Du med dine høyfunksjonelle primathender kan vel hjelpe meg?" spør løven.

Gorillaen tenker seg om. Han vil så klart hjelpe et annet dyr, men løven har som sagt ikke alltid vært snill med gorillaen. Han bestemmer seg for å kreve noe tilbake:

"Hvis jeg åpner døra for deg slik at du og flokken din kan spise de fæle menneskene, må du love meg en ting."

"Ja, selvfølgelig," sier løven, som er desperat.

"Du skal for alltid la gorillas være i fred. Uansett hva som skjer rundt oss."

"Det er i orden," sier løven.

"Også vil jeg ha foto- og videokameraene til menneskene når du er ferdig med dem."

"Ser jeg ut som jeg kan bruke et videokamera med disse potene?" sier løven.

Deretter går gorillaen bort til bussen og åpner døra. Løven bykser inn og spiser seg mett, han dreper, eter og parterer slik at han etterpå kan frakte menneskekoteletter og indrefilet til de sultne løvebarna og resten av flokken sin, som kommer til å leve godt på denne maten i dagevis.

Gorillaen ser på og konstaterer at han har tatt feil: hvite mennesker har nytteverdi.

Og siden den dagen har løver latt gorillas få gå i fred, vel vitende om at det er mer lønnsomt for dem å hjelpe hverandre, enn å slåss mot hverandre.

The gorilla will be back.