Jeg visste det!

(Klikk på bildet for større og mer lesbar versjon).

Takk og pris for oppslagsverk som Wikipedia, som tør å offentliggjøre sannheten der tabloider og andre kjendisrævslikkende media publiserer kraftig retusjerte versjoner av hva som foregår i verden.

Denne gangen gjelder det Grete Waitz, også kjent som Løperdronningen. Den offisielle historien sier at hun døde av kreft, men ifølge Wikipedia var det AIDS som tok knekken på henne. Som alle vet er AIDS ut og frembringer ikke lenger de samme sympatiene som tidligere. Kreft derimot, det er noe som bare rammer uskyldige i tillegg til folk som røyker sigarett. Derfor dekkhistorien, må en anta.

Ett spørsmål gjenstår: hvordan fikk Grete AIDS? Delte hun nål da hun bloddopet seg sammen med Bjørn Dæhlie? Eller var det fordi hun lå sammen med Odd-Kåre Rabben da hun deltok i kjendisutgaven av Paradise Hotel? Kanskje har Jo Benkow stukket nesen sin i saker og ting atter en gang? Den som lever får forhåpentligvis se.

Hitlers fødselsdag

Det er visst Hitlers fødselsdag i dag, i alle fall om en skal dømme etter alle flaggene, etter alle barna som synger nasjonalsosialistiske sanger, marsjerer i tog og hilser til kongen på en måte som minner om hvordan nasjonalisten over alle nasjonalister ønsket at man skulle hilse ham. Det eneste som mangler er språket, og for de som vet at norsk og tysk ikke står særlig langt fra hverandre på språktreet, bør dette være en pekepinn om at dette er dagen man bør ha flau smak i munnen - og ikke fordi man har svelget cum på 16. mai, selv om ingen noen gang har tatt skade av det (bortsett fra hun som ble kvalt av en ejakulerende hest, men det er en annen solskinnshistorie).

Naturligvis har ikke Hitler bursdag i dag. Den perverse lille mannen med fittebarten var nemlig født den 20. april. Jeg vet dette, ikke fordi Tyler Durden vet det, men fordi det står skrevet i noe som kalles bøker, og hvis flere hadde surret seg til å lese slike kunne norske mennesker ha unngått å kopiere høytidsdager fra 1930-tallets Berlin i den tro at de feirer noe som er bedre eller mer bevaringsverdig.

"Men vi har ikke utryddet jødene," sier dere. Nei, det har dere jaggu ikke, det er dere alt for late til. Dere nøyer dere med å sitte på fortauskafeer eller hvite verandamøbler og røyke rullings mens dere jamrer dere over at det finnes "utlendinger" i riket og at de må gi faen i å komme her og stille krav, for det er noe som er forbeholdt dere selv: "Vi må få stønad!" "Barnet mitt er er en idiot og det er deres ansvar å fikse ham!" "Jeg var her først, og dessuten var jeg med i Idol for åtte år siden!" "Jeg skal faen ikke betale skatt!"

Er dette virkelig noe å feire?!

Hvis du mener at svaret på dette er ja, er kanskje Den endelige løsningen en løsning for deg.

A Few Good Men #4: Lenny Bruce

Lenny Bruce var en jødisk standupkomiker fra New York. Han døde i 1966 - 40 år gammel - av det musikkprodusent og senere bimbomorder Phil Spector kalte "en overdose politi". I virkeligheten dreide det seg sannsynligvis om litt for mye morfin. Bruce var neppe tidenes morsomste komiker, men det er ingen overdrivelse å si at han må ha vært den viktigste. Ved å gjøre seg selv til en martyr for slibrig snakk på scenen, bante han vei for mer moderne komikere og andre som lever av å snakke om pikken sin.

Lenny Bruce opptrådte i en tid der banning og bruk av obskøne ord ("kuk", "fitte", etc.) var forbudt, og en kan spørre seg hva i helvete komikere da hadde å snakke om. Vel, Bruce snakket gjerne om religion - han erklærte blant annet at dersom Jesus hadde blitt henrettet på 1900-tallet ville katolske skolebarn gå rundt med små elektriske stoler rundt halsen i stedet for kors. Hvite kristne maktmennesker og deres hykleri ble et uttalt mål for Bruce, som beskyldte dem for ikke å ønske seg the second coming of Christ i det hele tatt - til det var gode gamle J.C. trolig litt for mørk i huden.

I 1961 ble Lenny Bruce arrestert i San Francisco for å ha brukt ordet "cocksucking" på scenen. Han hadde vist fram en avisartikkel om to lærere som hadde fått sparken fordi de var homo (med hverandre, kanskje?) og gjort et poeng av at dette dreide seg om dyktige lærere som underviste i helt vanlige fag, og ikke i kuksuging. Nok et angrep på det Bruce oppfattet som hyklersk urettferdighet i et kristendominert amerikansk samfunn, og for det måtte han for retten. Han ble riktignok frikjent for det tilfellet, men det samme skjedde igjen flere ganger i årene som kom.

Bruce nektet å føye seg og fastholdt at det eneste man oppnådde ved å forby ord, enten det dreide seg om KUK, FITTE eller NEGER for den saks skyld, var å gjøre ordene enda mer virkningsfulle. I en av sine mest berømte monologer peker Bruce på medlemmer av publikum og kaller dem niggers, kikes, spics, greaseballs, wops og alt man kan ønske seg av racial slurs. Til slutt, når det går opp for dem hva han vil med dette, bryter de ut i spontan applaus. Monologen, ofte referert til som "Are there any niggers here tonight?" er så vidt denne gorillaen vet ikke filmet, men ble rekonstruert i filmen Lenny (1974) med Dustin Hoffman i tittelrollen.

Som typisk er for mennesker de andre menneskene i flokken har noe å lære av, døde Lenny Bruce relativt ung. Han levde hardt, var gift med strippersken Honey Harlow (i den grad det kan kalles å leve hardt) og likte å injisere ting du ikke vil at barna dine skal ha i blodårene sine. Men så lenge man har mot nok til å ta opp kampen med det etablerte idiotiet slik Lenny Bruce gjorde, kan sånt tilgis.

Gorilla at the Movies: The Apartment (1960)

Noe av det vanskeligste ved å være gorilla blant mennesker er at jeg ikke slipper inn på kino. Folkene som jobber der er vel redde for at jeg skal gå amok, spise popcornet til de små barna og voldta mødrene deres (som om de ikke trengte det). Trolig har de sett King Kong et par ganger for mye, men det er dessverre lite jeg får gjort med det. Jeg må derfor nøye meg med å se filmer hjemme i sofaen, med den fordel at jeg selv kan velge når jeg vil gjøre dette. Hvis jeg vil se Congo klokka tre på natta, så kan jeg det. Hvis jeg vil se Fuck My Old Ass 2 tidlig en søndag morgen, kan jeg gjøre det også.

Det er imidlertid trist å se hvordan filmindustrien har utviklet seg. Det har lenge vært et etablert faktum blant filmhistorikere og skikkelige manusforfattere at "story is dead in Hollywood". Frank Darabont gjorde til og med et poeng av dette i sin The Majestic fra 2001, der en av gravstenene på kirkegården simpelthen bærer teksten "Story". Som mange andre lengter Darabont etter en tid der regissører og forfattere strebet etter å presentere filmer med minneverdig dialog og en handling som uttrykte noe, noe man kunne gå hjem og tenke på elle diskutere med andre dyr etter å ha sett filmen. Nå for tiden går det mest i eksplosjoner og rævpuling, uten at det i og for seg er noe i veien med de to tingene.

Forleden kveld tok jeg fram Billy Wilders The Apartment fra 1960, en film som i dag ville blitt markedsført som en romantisk komedie. Jack Lemmon spiller en ugift ung mann ansatt i et større forsikringsselskap, han satser på å bli forfremmet ved å låne bort leiligheten sin til sjefene når de skal kose seg med elskerinnene sine (filmen er sparsom med detaljene på hva de faktisk gjør med dem - rimming, teabagging og creampies nevnes for eksempel ikke). Selv er han forelsket i heispiken (hvor ble det av det yrket?) Shirley MacLaine, som sjefen hans pleier å pule i leiligheten til Jack uten at han vet at det er henne.

Alle skuespiller- og manusforfatteraspiranter har noe å lære av The Apartment, og er man vant til å se moderne film, eller - måtte gud forby - fjernsyn, er dette filmen som får deg til å spørre deg selv hva i helvete det er som har hendt med mediet de siste femti årene. Her er det frisk, regelrett morsom dialog som både betyr noe, har innvirkning på plottet og er preget av logikk (bortimot uhørt i dag), for ikke å snakke om oppriktig sjarmerende karakterer. Jack Lemmon var, ved siden av James Stewart, antagelig den beste everyman en regissør kunne ønske seg. Han opererte i en tid og under en regissør hvis protagonister var mindre opptatt av å tøffe seg for publikum enn av å utstråle en viss moralsk karakter. Dette er kanskje Billy Wilders beste film, og han lagde i sin tid også et par små filmer ved navn Double Indemnity og Sunset Blvd. Bare så det er sagt.

Hvis jeg hadde vært et menneske ville jeg ha ønsket å se ut som Jack Lemmon med den hatten.

Ny verdensrekord i fistføkking?

Fredag skrev Dagbladet om CBS-reportersken Lara Logans ulykksalige tur til Egypt i februar. Hun befant seg på Tahrir-plassen for å lage et innslag for 60 Minutes (i virkeligheten 42 minutter pluss reklame) da hun ble overfalt av en gjeng med sinte egyptiske menn. Artikkelen forteller at Logan ble revet bort fra både kameramann og livvakter, og ble utsatt for et angrep som varte i opptil 40 minutter og involverte mellom 200 og 300 menn. "For en lengre periode voldtok de meg med hendene," sier Logan.

Dette er ingen enkel historie å tro på. Alle som har forsøkt seg på eller lest om fisting vet at det krever en meget erfaren fistee for å klare selv to hender samtidig. Nå var riktignok Logan 39 år gammel på dette tidspunktet, og hun har til alt overmål vært gift med en basketballspiller. Vi kan derfor anta at hennes vaginale og rektale kapasitet er langt større enn en 18-årings. Men hvordan så mange menn skal rekke å få fingra sine i Lara på så kort tid krever samarbeid av en annen klasse enn det disse karene skal være i stand til. Vestlige folk som har besøkt Nord-Afrika har sjelden latt seg imponere av de innfødtes talent for organisering, og som Tom-Ketil (alias Tom Kuken) Krogstad sikkert kan bekrefte er nettopp organisering nøkkelen til ethvert rekordforsøk, enten vi snakker om gangbang, fisting eller bare det å se ut som en hjelpeløs mann med rulleblad.

Mistanken om at Logans historie kan sammenlignes med skryt mellom kompiser dagen etter et nachspiel svekkes ikke av å lese bloggen til den anerkjente mexicanske journalisten Témoris Grecko ("anerkjent," "mexicansk" og "journalist" er for øvrig tre ord som sjelden opptrer i samme setning). Grecko så Logan - uten at han da var klar over at det var henne - bli dratt og dyttet bortover gaten, og snakket senere med to unge lærere som hevder å ha vært med på å lenke seg sammen rundt Logan for å beskytte henne mot gretne, gamle gubber. Hun ble overlevert til en gruppe soldater (som senere fikk æren for å ha reddet henne) og på det tidspunktet var ikke klærne hennes revet av.

Fire dager etter hendelsen, den 15. februar, skrev Wall Street Journal at det ikke hadde funnet sted noen voldtekt under overfallet, og anslo det hele til å ha vart et sted mellom 20 og 30 minutter. En skulle tro at WSJ i et slikt tilfelle ville støtte en amerikansk TV-personlighet som Logan (som egentlig er fra Sør-Afrika), men hennes historie var åpenbart ikke forenlig med avisens kilder.

Så hvordan skal en stakkars gorilla tolke dette? Er det hele en oppmerksomhetssøkende TV-journalists skrale forsøk på å skryte på seg den høythengende verdensrekorden i gruppefisting? Er det et skrik om sympati for en yrkesgruppe som ikke lenger fortjener det? Til hennes forsvar kan det så klart hende at hun oppfattet det å bli fysisk overfalt som en voldtekt, på samme måte som jeg føler meg voldtatt når en direktør legger hånden på skulderen min og hvisker meg i øret at jeg har fin pels. I så fall kan det lønne seg for henne å begrense metaforbruken sin noe, slik at verden ikke forledes til å tro at hun hadde inntil 300 araberhender i kroppsåpningene sine på én gang.

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål i omløp i denne saken, men gorillaen nøyer seg med ett: Hvorfor kunne ikke dette skje med Åsne Seierstad i stedet?