Vår alles kjære gorilla befinner seg nå under overvåking på hemmelig sted, etter at han i julen fikk et illebefinnende under hesblesende seksuelt omkvem med to kvinner fra Romania, en svart fra Elfenbenskysten, en mindre svart men desto mer siklende kvinne fra Argentina, en rødhåret sangerinne fra Russland, to sprengkåte spåkoner fra Australia, samt en shetlandsponny.
Grunnet gorillaens noe spesielle tilblivelse har vi lenge vært klare over at han ikke kom til å leve evig, men nøyaktig hvor langt lifespan han har (eventuelt er programmert til å ha) er det ingen som vet. Men fortvil ikke - før dere vet ordet av det er gorillaen blant favorittene til å vinne neste års 71 grader nord sammen med Tore Tønne og Jan Henry T. Olsen.
Giraffen følger gorillaens helsetilstand og kommer tilbake med mer så snart situasjonen forandrer seg - med mindre gorillaen gjør det selv. (Han har pc med seg. Hvordan skal han ellers få sett porno der han ligger?)
Skrevet i akevittfylla av Fittobald Andresen, privatdetektiv.
onsdag 29. desember 2010
lørdag 11. desember 2010
A Few Good Men #2: Martin Riggs
Siden det ikke akkurat kryr av gode folk på denne planeten, ser gorillaen seg iblant nødt til å lete blant oppdiktede personer fra kunstens verden for å finne noen å skrive om. Martin Riggs er, for de som ikke allerede vet det, rollefiguren til Mel Gibson (som en gang var en stor filmstjerne, men for tiden er mest berømt for å bedrive klovnestreker med rasistiske undertoner) i Lethal Weapon-filmene.
Hva er det som er så bra med Riggs? Vel, han er morsom på en ukonvensjonell måte. Ikke ulikt superhelten "The Comedian" i tegneserien og filmen Watchmen er han i en mental tilstand der han mer eller mindre har gitt opp og gir en god satan i om han lever eller dør. Han er en pragmatisk nihilist som ikke kan ta noe av det som skjer rundt ham alvorlig, noe som gir ham et overtak i farlige situasjoner - det er som kjent lite virkningsfullt å holde en pistol mot hodet til en fyr som har forsøkt å skyte seg selv i kjeften noen timer tidligere. Karakteren utvikler seg naturligvis til det "bedre" (les: konvensjonelle og mer kjedelige) etter hvert i serien, men sånn er nå en gang i strukturen i filmer fra det fortapte kontinent, også de som ble laget på 1980-tallet.
Det er Riggs' sorg etter drapet på kona som gjør ham i stand til å se verden med andre briller enn for eksempel sin streite partner Murtaugh. Riggs er en anti-materialist, han bor i en liten husvogn ved havet og hvis man ser bort fra en viss våpenfiksering kødder han med alle sider ved det etablerte amerikanske samfunnet, enten det er familieverdier, psykobabbel eller apartheid (en mer betydelig faktor i amerikansk kultur og forretningsliv enn noen vil innrømme), samtidig som han er en sjarmerende og genuin good-guy. Han vitser og ler til og med mens han knuller Rika van den Haas i toer'n (og med det mener jeg film nummer to, din gris).
Hovedmannen bak karakteren Martin Riggs er den legendariske manusforfatteren Shane Black, som kun var involvert i manuset til de to første filmene. I Blacks fravær er den Riggs vi møter i film nummer tre og fire alt for trygg og problemfri til at han blir noen utfordrende figur. Som James Bond og en del andre actionhelter og detektiver rundt omkring er Riggs både mer underholdende og lettere å bry seg om når han er sårbar. Det skjærer meg i gorillahjertet å si det, men det er da han er mest menneskelig, og det er dessverre å foretrekke når man opplever en filmfortelling beregnet på primater.
Little known fact: på et tidlig stadium i manusutviklingen var gorillaen tiltenkt rollen som Riggs' partner, men av uvisse årsaker valgte man å caste oslogutten Danny Glover i stedet. Som erstatning for gorillaen ble Riggs utstyrt med hunden Sam som sin lojale følgesvenn.
Hva er det som er så bra med Riggs? Vel, han er morsom på en ukonvensjonell måte. Ikke ulikt superhelten "The Comedian" i tegneserien og filmen Watchmen er han i en mental tilstand der han mer eller mindre har gitt opp og gir en god satan i om han lever eller dør. Han er en pragmatisk nihilist som ikke kan ta noe av det som skjer rundt ham alvorlig, noe som gir ham et overtak i farlige situasjoner - det er som kjent lite virkningsfullt å holde en pistol mot hodet til en fyr som har forsøkt å skyte seg selv i kjeften noen timer tidligere. Karakteren utvikler seg naturligvis til det "bedre" (les: konvensjonelle og mer kjedelige) etter hvert i serien, men sånn er nå en gang i strukturen i filmer fra det fortapte kontinent, også de som ble laget på 1980-tallet.
Det er Riggs' sorg etter drapet på kona som gjør ham i stand til å se verden med andre briller enn for eksempel sin streite partner Murtaugh. Riggs er en anti-materialist, han bor i en liten husvogn ved havet og hvis man ser bort fra en viss våpenfiksering kødder han med alle sider ved det etablerte amerikanske samfunnet, enten det er familieverdier, psykobabbel eller apartheid (en mer betydelig faktor i amerikansk kultur og forretningsliv enn noen vil innrømme), samtidig som han er en sjarmerende og genuin good-guy. Han vitser og ler til og med mens han knuller Rika van den Haas i toer'n (og med det mener jeg film nummer to, din gris).
Hovedmannen bak karakteren Martin Riggs er den legendariske manusforfatteren Shane Black, som kun var involvert i manuset til de to første filmene. I Blacks fravær er den Riggs vi møter i film nummer tre og fire alt for trygg og problemfri til at han blir noen utfordrende figur. Som James Bond og en del andre actionhelter og detektiver rundt omkring er Riggs både mer underholdende og lettere å bry seg om når han er sårbar. Det skjærer meg i gorillahjertet å si det, men det er da han er mest menneskelig, og det er dessverre å foretrekke når man opplever en filmfortelling beregnet på primater.
Little known fact: på et tidlig stadium i manusutviklingen var gorillaen tiltenkt rollen som Riggs' partner, men av uvisse årsaker valgte man å caste oslogutten Danny Glover i stedet. Som erstatning for gorillaen ble Riggs utstyrt med hunden Sam som sin lojale følgesvenn.
søndag 5. desember 2010
A Few Good Men #1: Chris Benoit
Fra 22. til 24. juni 2007 drepte den kanadiske wrestleren Chris Benoit (40) sin kone Nancy, sin syv år gamle sønn Daniel og seg selv i villaen deres i en forstad til Atlanta. Ikke en hederlig handling, uansett hvordan man snur og vender på det. Likevel: størsteparten av livet sitt var Benoit et eksemplarisk individ og et forbilde for mange - selv forbrytelsen tatt i betraktning var Benoit en bedre person enn de fleste andre på planeten. Dessverre var han bare en skygge av seg selv det siste halvannet året han levde, og årsaksbildet til hvordan det gikk som det gikk er uhyre sammensatt.
Wrestlingbransjen er - som bransjer flest - råtten til beinet. I World Wrestling Entertainment (WWE), Benoits arbeidsgiver de siste sju årene, forventes det at man skal gå "kamper" fire-fem kvelder i uka året rundt, uten ferie. I tillegg skal kroppen helst se ut som en actionfigur. Benoit var, som mange av sine kolleger, full av steroider, smertestillende medikamenter og sovemedisiner samtidig, alt for å holde ut den livsstilen som WWE krever. Legger man til et uvanlig høyt antall hjernerystelser gjennom årenes løp, samt et ekteskap som neppe var å anbefale til å begynne med, har man oppskriften til en real familietragedie foran seg.
"Wrestling is my mistress. It's my passion. It defines who I am as a person," har Chris Benoit sagt. Benoit ofret livet sitt (bokstavelig talt) for å bli tidenes beste wrestler. Hvorvidt han klarte det skal ikke diskuteres her, men Benoit var god til det han drev med. Fansen likte ham fordi han var teknisk briljant, en no-nonsensewrestler i et sirkus bestående av oppblåste klovner og annet talentløst pakk ikledd diverse gimmicker. Benoit var "no gimmick needed": ferdighetene hans i ringen talte for seg selv.
Benoits beste venn Eddie Guerrero døde av hjertesvikt (trolig som følge av overdrevet steroidebruk) i november 2005. På WWEs Monday Night RAW kvelden etter mintes en hulkende Chris Benoit sin avdøde venn. I retrospekt er det lett å si at det må ha vært på denne tiden Benoits psyke begynte å gå til helvete. Guerrero var en nær venn og mental støtte i Benoits liv, og viktigheten av hans tilstedeværelse ble tydelig etter hans bortgang.
Dagen Chris Benoits død ble kjent er sannsynligvis den tyngste dagen i mitt gorillaliv, og jeg har brukt mye tid til å finne ut hva, hvordan og hvorfor. Mange fans har vendt Benoit ryggen, men jeg har valgt å huske Benoit for den han var før sammenbruddet. Det hender fremdeles at jeg drømmer om Benoit om natta (de gangene jeg ikke drømmer om bananklaser og kvinnelige kunstløpere). Da er han i live, og han er tilbake i ringen. Roen, fokuset og den vennlige stemmen - alt er som før.
Hendelsesforløpet helgen Benoit-familien utåndet lar seg ikke fastslå nøyaktig, men det antas at Nancy først ble drept under en slåsskamp. Chris og Nancy kranglet ofte som ville dyr i en pappeske, og Nancy var visstnok ikke bare enkel å hanskes med. Det sies at Benoit ofte måtte binde henne fast(!) i påvente av at hun skulle roe seg ned, og hun ble trolig kvalt under et slikt basketak. Benoit bedøvde og kvalte sønnen Daniel på et senere tidspunkt, kanskje så lenge som to dager etterpå.
Benoits dilemma var av den umulige sorten: han kunne enten melde seg for politiet og bli fengslet for drapet på Nancy, mens Daniel vokste opp i vissthet om at pappa hadde drept mamma, eller Benoit kunne spare dem begge for et slikt liv. I den situasjonen Benoit hadde rotet seg opp i kan man kanskje se Benoits valg som et resultat av en forskrudd form for logikk. Han drepte Daniel på en skånsom måte, men da det ble hans egen tur valgte han å kvele seg selv i et treningsapparat - ikke nødvendigvis den mest smertiefrie måten å gjøre det på. Muligens var det Benoits måte å straffe seg selv på - men slik var Benoit: en integritetens mann til det siste.
Chris Benoit: Mr. Integrity
lørdag 4. desember 2010
Ny serie
Det er på tide å starte en ny føljetong her på gorillabloggen, og denne gangen kommer jeg til å ta for meg mennesker som faktisk ikke er så verst. "Ja vel," tenker dere, "kan det finnes slike?" Gorillaen har tross alt markert seg som en skikkelig glad-mistantrop, men selv et sigarrøykende, belest og ikke minst hårete beist som meg kan finne noe godt og/eller inspirerende i enkeltmennesket.
Over en periode kommer jeg derfor til å ta for meg menneskepersonligheter som fortjener å fremheves for sine gode egenskaper. Serien, som jeg har valgt å kalle A Few Good Men, begynner forhåpentligvis i morgen. Førstemann ut er en person svært få vil huske som et godt menneske, men gorillaen kommer til å stikke spaden sin på steder der folk flest aller helst ikke vil grave. Det er som oftest der man finner gull, diamanter eller vellagret whisky.
NB! Serien kommer til å være helt fri for sarkasme. Dere kommer ikke til å få lese innlegg om Jan Werner, Thomas Quick eller Helge Fossmo den nærmeste tiden. De er riktig nok morsomme karakterer alle tre, men A Few Good Men vil være preget av gorillaens oppriktige synspunkter - direkte fra gorillahjertet.
Over en periode kommer jeg derfor til å ta for meg menneskepersonligheter som fortjener å fremheves for sine gode egenskaper. Serien, som jeg har valgt å kalle A Few Good Men, begynner forhåpentligvis i morgen. Førstemann ut er en person svært få vil huske som et godt menneske, men gorillaen kommer til å stikke spaden sin på steder der folk flest aller helst ikke vil grave. Det er som oftest der man finner gull, diamanter eller vellagret whisky.
NB! Serien kommer til å være helt fri for sarkasme. Dere kommer ikke til å få lese innlegg om Jan Werner, Thomas Quick eller Helge Fossmo den nærmeste tiden. De er riktig nok morsomme karakterer alle tre, men A Few Good Men vil være preget av gorillaens oppriktige synspunkter - direkte fra gorillahjertet.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)