Nå som streiken er over er jeg i humør til å skrive et hyggelig innlegg. Den siste måneden har jeg sett gjennom alle James Bond-filmene, som jeg liker godt fordi jeg er en hanngorilla med naturlig høyt testosteronnivå. Ikke alle filmene er like gode eller morsomme, og det er jaggu mye piss som blir sagt og gjort i den filmserien (Eat your balls, Roger Moore). Men de minneverdige øyeblikkene (sett med positive gorillaøyne) er mange. Her kommer gorillaens topp 5-liste:
5. "That's what keeps you alone." (GoldenEye, 1995).
Til tross for slåssing, skyting og paring over en lav sko - det er i de øyeblikkene Bond viser tegn til sårbarhet og menneskelighet at karakteren er på sitt mest spennende. I hvert fall bør det være slik hvis man er mer enn fjorten år gammel. I GoldenEye, for øvrig en meget vellykket gjenopplivning av the franchise etter seks års pause, er Bond i det sentimentale hjørnet etter å ha oppdaget at vennen og kollegaen han trodde var død, lever og har forrådt ham. Dette funderer Bond over på en strand et sted i Karibien. Det er estetisk fullkomment: vakre bilder av solnedgang og vakker musikk av Eric Serra, mens en vakker, halvnaken Izabella Scorupco (sannelig ikke verst som Bond-dame) forsøker å trøste samtidig som hun ikke kan la være å fortelle helten noen sannhetsord.
Little known fact: etter at kameraet var slått av og crewet dro tilbake til hotellet, foretok Pierce Brosnan og Scorupco en privat nyinnspilling av scenen under mottoet "That's what keeps you hard." Takket være en vellykket clean-up gikk det ikke ut over ekteskapet til Brosnan denne gangen.
4. Daniel Craig is James Bond (Casino Royale, 2006).
Da Craig ble annonsert som James Bond skapte det en del misnøye blant fans, nettstedet craignotbond.com ble opprettet i protest og syterne (sikkert slike som liker å streike) omtalte mannen som "James Blond" i håp om at det skulle få produsentene til å ombestemme seg. Da filmen var ferdig kunne alle se en mer sammensatt, brutal og langt fra feilfri Bond enn noen gang før, "a blunt instrument," som M kaller ham. Slikt blir det gode og spennende filmfortellinger av, en nødvendighet for å unngå at filmene fremstår som ordinære actionfilmer, slik de gjorde på 1980-tallet. Daniel Craig er da også den Bond som i størst grad ligner figuren slik han er skrevet i Ian Flemings bøker.
Little known fact: i det aller første manusutkastet var kortspillet "Gris" foreslått som plot device i stedet for pokerturneringen vi kan se i den ferdige filmen.
3. Elefant spiller slot machine - og vinner! (Diamonds are Forever, 1971).
En grusom film, men rik på dyrehumor er den. Filmen har nemlig en lang sekvens som foregår på et sirkus/tivoli, og det er her en nokså kortvokst elefant på vift satser dagslønna si på en enarmet banditt. Selvfølgelig klarer den å snable fram tre elefantsymboler, og jubler høylydt over gevinsten, som sikrer peanøtter for flere år framover.
Little known fact: scenen ble gjort helt uten filmtriks.
2. Love to the Rescue (On Her Majesty's Secret Service, 1969).
Nok et sårbart øyeblikk skiller seg ut. Mange fans misliker denne filmen fordi George Lazenby spilte James Bond, og han var ikke særlig god til det, sier de. Det gjør ikke denne gorillaen noen ting så lenge filmen er så velskrevet og velspilt (primært av de andre skuespillerne, men George klarer å få Bond til å se ut som et virkelig menneske, i den grad det er noe å trakte etter) som den er. Etter å ha rømt fra superskurken Blofeld i en dramatisk skisekvens i mørket, setter en betuttet Bond seg på en benk i en sveitsisk alpelandsby. Det er en av de få situasjonene i serien han ikke har kontroll over, og da blir ting straks mer interessante. Heldigvis for Bond dukker Diana Riggs grevinne Tracy opp for å hjelpe ham (og etter hvert også agentpikken hans). Rigg var langt fra den vakreste av Bond-damene, men hun var en av de få som kunne spille (føkk you, Halle Berry).
Little known fact: George Lazenbys skuespillerkarriere tok aldri helt av, men han har i det minste spilt i en del mykpornofilmer etter dette. En giraff jeg kjenner liker å kalle det suksess.
1. Sint gorilla i bur (Diamonds are Forever, 1971).
Hva ellers? I tidligere nevnte sirkus-/tivolisekvens kan betalende tilskuere gå inn i et rom for å oppleve en passelig forbannet gorilla som hyler og skriker (det gjør vi svært sjelden i virkeligheten, gudene må vite hvilke metoder filmfolkene brukte for å hisse opp min kjære artsfrende). Heldigvis oppholder den seg bak gitter slik at den ikke kan løpe rundt og bruke opp lommepengene sine på rulettbordene.
Little known fact: etter at regissøren ropte "Cut!" rev gorillaen buret i stykker og voldtok Lana Wood (det sies at hun likte det). Sean Connery bristet et ribben da han prøvde å komme seg i sikkerhet, og uttalte etterpå at han aldri mer skulle spille James Bond.
From Gorilla with love.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Lesere som vil klage, sutre eller for øvrig oppføre seg som den underskogen av bortskjemte insekter dere er, henvises til Facebook eller db.no, ettersom. Zuckerberg og Dagbladet trolig er de eneste som har noe å tjene på at dere eksisterer. For alle andre - herunder også gorillaen - er dere for spedalske å regne.