Som gorilla er jeg nærmest forpliktet til å le høyt/applaudere når mennesker dreper hverandre. Færre mennesker fører til mindre dyresjikane og -terror, som igjen fører til en bedre og mer harmonisk planet. At mennesker dreper hverandre skjer imidlertid så ofte at jeg vanligvis ikke leer på en gorillafinger, med mindre det er veldig mange som stryker med samtidig (hylende morsomt). Men noen ganger er det slik at kong Ironi har hatt en innoljet knyttneve med i spillet, og da blir det fort et ekstra glass bananlikør til kvelds.
Som de fleste har fått med seg ble fire norske soldater drept i Afghanistan i går. Sånn kan det gå når man kler på seg uniform og bevæpner seg for å reise kloden rundt til et sted man ikke har legitim business, i den tro at man skal kunne slippe unna med slik dårlig oppførsel og attpåtil tjene gode grunker på det. Soldater er som kjent det samme som mordere, med den lille forskjellen at soldater ikke kan straffes for livene de tar. Det blir derfor vanskelig - enten man er dyr eller (Gud forby) menneske - å mobilisere sympati for soldater som dør, uansett hvilket statsborgerskap de måtte ha.
Til alle som synes det er leit at norske soldater dør mens man er opptatt med å okkupere et stakkars tilbakestående land i en funksjonshemmet del av verden, har gorillaen kun én ting å si: HVA FAEN I SVARTESTE HELVETE ANNET HADDE DERE FORVENTET?! Å BLI INVITERT PÅ TE OG SMÅKAKER?!
Komikeren Dag Sørås (sjekk mannens videoer på Youtube om du ikke allerede har gjort det) har sammenlignet USAs okkupasjon av Irak med en analvoldtekt: om man trekker ut en tredjedel av kuken sin (altså en tredjedel av troppene), er ræva (Irak) fortsatt like jævla okkupert. Vel, Irak er ikke Afghanistan (though some may beg to differ), men analvoldtekt er og blir analvoldtekt. De fire norske soldatene deltok aktivt (og formodentlig med et smil) i slik okkupasjon, og det lider familiene deres for i dag. Jeg skal være første primat til å si at that shit ain't right, men sånn må det gå når mennesker insisterer på å oppføre seg som idioter.
Hvordan skal de ellers lære?
War, for lack of a better word, is good.
mandag 28. juni 2010
lørdag 19. juni 2010
Min venn giraffen
Omgangskretsen min består for det meste av dyr som i likhet med meg lever normale liv i en grusom, menneskedominert verden. Dyr er som kjent langt mer pålitelige enn mennesker noen gang har vært eller kommer til å bli - hvis vi skulle komme til å skade eller drepe noen kan det bare skyldes to ting: at vi er utsultet (mennesker er nemlig ikke en foretrukket matvare, så deilige er dere faen ikke) eller at vi føler behov for å beskytte oss selv eller barna våre (vi lever tross alt blant den farligste dyrearten av dem alle: homo sapiens sapiens). Schopenhauer har skrevet: "Man is the only animal who causes pain to others with no other object than wanting to do so," og for dét har han oppnådd heltestatus blant alle verdens dyr. Skål, Arthur!
En av mine nærmeste venner er giraffen, som av yrkesmessige grunner har tatt navnet Fittobald Andresen. Han jobber nemlig som privatdetektiv, med utroskapssaker som sin udiskutable spesialitet. Ingen privatdetektiv i verden kan kikke inn i tredje- og fjerdeetasjes soveromsvinduer med samme list og eleganse som Fittobald (uten stige!), og han har bidratt til at mang en forsmådd frue har blitt rik på sin ektemanns trang til å få fuktet snabelen sin i søtere vin.
Min venn giraffen. He sure gets around, som man sier.
Jobben til Fittobald har bragt ham ut på mange spennende eventyr - ingen sak er for slibrig eller for farlig for giraffen, som gjennom sitt arbeid har knyttet kontakter i miljøer som får både hår og rygg til å reise seg hos den skinnhellige andelen av befolkningen (og andre, mer kjøttfulle kroppsdeler hos den delen som ikke blir flaue over slikt). Eat your heart out, Ola Thune!
Med Fittobalds velsignelse vil historier fra hans langstrakte detektivkarriere med jevne mellomrom bli fortalt her i bloggen. Denne giraffen har tross alt opplevd mer enn nordmenn flest har opplevd gjennom et helt liv, og det vil være synd og skam om ikke historiene kunne publiseres til glede, inspirasjon og kåthet for lesere av alle dyrearter.
Gorillaen er stolt over å kunne kalle giraffen sin venn.
En av mine nærmeste venner er giraffen, som av yrkesmessige grunner har tatt navnet Fittobald Andresen. Han jobber nemlig som privatdetektiv, med utroskapssaker som sin udiskutable spesialitet. Ingen privatdetektiv i verden kan kikke inn i tredje- og fjerdeetasjes soveromsvinduer med samme list og eleganse som Fittobald (uten stige!), og han har bidratt til at mang en forsmådd frue har blitt rik på sin ektemanns trang til å få fuktet snabelen sin i søtere vin.
Min venn giraffen. He sure gets around, som man sier.
Jobben til Fittobald har bragt ham ut på mange spennende eventyr - ingen sak er for slibrig eller for farlig for giraffen, som gjennom sitt arbeid har knyttet kontakter i miljøer som får både hår og rygg til å reise seg hos den skinnhellige andelen av befolkningen (og andre, mer kjøttfulle kroppsdeler hos den delen som ikke blir flaue over slikt). Eat your heart out, Ola Thune!
Med Fittobalds velsignelse vil historier fra hans langstrakte detektivkarriere med jevne mellomrom bli fortalt her i bloggen. Denne giraffen har tross alt opplevd mer enn nordmenn flest har opplevd gjennom et helt liv, og det vil være synd og skam om ikke historiene kunne publiseres til glede, inspirasjon og kåthet for lesere av alle dyrearter.
Gorillaen er stolt over å kunne kalle giraffen sin venn.
søndag 13. juni 2010
The name is Gorilla. Just Gorilla.
Nå som streiken er over er jeg i humør til å skrive et hyggelig innlegg. Den siste måneden har jeg sett gjennom alle James Bond-filmene, som jeg liker godt fordi jeg er en hanngorilla med naturlig høyt testosteronnivå. Ikke alle filmene er like gode eller morsomme, og det er jaggu mye piss som blir sagt og gjort i den filmserien (Eat your balls, Roger Moore). Men de minneverdige øyeblikkene (sett med positive gorillaøyne) er mange. Her kommer gorillaens topp 5-liste:
5. "That's what keeps you alone." (GoldenEye, 1995).
Til tross for slåssing, skyting og paring over en lav sko - det er i de øyeblikkene Bond viser tegn til sårbarhet og menneskelighet at karakteren er på sitt mest spennende. I hvert fall bør det være slik hvis man er mer enn fjorten år gammel. I GoldenEye, for øvrig en meget vellykket gjenopplivning av the franchise etter seks års pause, er Bond i det sentimentale hjørnet etter å ha oppdaget at vennen og kollegaen han trodde var død, lever og har forrådt ham. Dette funderer Bond over på en strand et sted i Karibien. Det er estetisk fullkomment: vakre bilder av solnedgang og vakker musikk av Eric Serra, mens en vakker, halvnaken Izabella Scorupco (sannelig ikke verst som Bond-dame) forsøker å trøste samtidig som hun ikke kan la være å fortelle helten noen sannhetsord.
Little known fact: etter at kameraet var slått av og crewet dro tilbake til hotellet, foretok Pierce Brosnan og Scorupco en privat nyinnspilling av scenen under mottoet "That's what keeps you hard." Takket være en vellykket clean-up gikk det ikke ut over ekteskapet til Brosnan denne gangen.
4. Daniel Craig is James Bond (Casino Royale, 2006).
Da Craig ble annonsert som James Bond skapte det en del misnøye blant fans, nettstedet craignotbond.com ble opprettet i protest og syterne (sikkert slike som liker å streike) omtalte mannen som "James Blond" i håp om at det skulle få produsentene til å ombestemme seg. Da filmen var ferdig kunne alle se en mer sammensatt, brutal og langt fra feilfri Bond enn noen gang før, "a blunt instrument," som M kaller ham. Slikt blir det gode og spennende filmfortellinger av, en nødvendighet for å unngå at filmene fremstår som ordinære actionfilmer, slik de gjorde på 1980-tallet. Daniel Craig er da også den Bond som i størst grad ligner figuren slik han er skrevet i Ian Flemings bøker.
Little known fact: i det aller første manusutkastet var kortspillet "Gris" foreslått som plot device i stedet for pokerturneringen vi kan se i den ferdige filmen.
3. Elefant spiller slot machine - og vinner! (Diamonds are Forever, 1971).
En grusom film, men rik på dyrehumor er den. Filmen har nemlig en lang sekvens som foregår på et sirkus/tivoli, og det er her en nokså kortvokst elefant på vift satser dagslønna si på en enarmet banditt. Selvfølgelig klarer den å snable fram tre elefantsymboler, og jubler høylydt over gevinsten, som sikrer peanøtter for flere år framover.
Little known fact: scenen ble gjort helt uten filmtriks.
2. Love to the Rescue (On Her Majesty's Secret Service, 1969).
Nok et sårbart øyeblikk skiller seg ut. Mange fans misliker denne filmen fordi George Lazenby spilte James Bond, og han var ikke særlig god til det, sier de. Det gjør ikke denne gorillaen noen ting så lenge filmen er så velskrevet og velspilt (primært av de andre skuespillerne, men George klarer å få Bond til å se ut som et virkelig menneske, i den grad det er noe å trakte etter) som den er. Etter å ha rømt fra superskurken Blofeld i en dramatisk skisekvens i mørket, setter en betuttet Bond seg på en benk i en sveitsisk alpelandsby. Det er en av de få situasjonene i serien han ikke har kontroll over, og da blir ting straks mer interessante. Heldigvis for Bond dukker Diana Riggs grevinne Tracy opp for å hjelpe ham (og etter hvert også agentpikken hans). Rigg var langt fra den vakreste av Bond-damene, men hun var en av de få som kunne spille (føkk you, Halle Berry).
Little known fact: George Lazenbys skuespillerkarriere tok aldri helt av, men han har i det minste spilt i en del mykpornofilmer etter dette. En giraff jeg kjenner liker å kalle det suksess.
1. Sint gorilla i bur (Diamonds are Forever, 1971).
Hva ellers? I tidligere nevnte sirkus-/tivolisekvens kan betalende tilskuere gå inn i et rom for å oppleve en passelig forbannet gorilla som hyler og skriker (det gjør vi svært sjelden i virkeligheten, gudene må vite hvilke metoder filmfolkene brukte for å hisse opp min kjære artsfrende). Heldigvis oppholder den seg bak gitter slik at den ikke kan løpe rundt og bruke opp lommepengene sine på rulettbordene.
Little known fact: etter at regissøren ropte "Cut!" rev gorillaen buret i stykker og voldtok Lana Wood (det sies at hun likte det). Sean Connery bristet et ribben da han prøvde å komme seg i sikkerhet, og uttalte etterpå at han aldri mer skulle spille James Bond.
From Gorilla with love.
5. "That's what keeps you alone." (GoldenEye, 1995).
Til tross for slåssing, skyting og paring over en lav sko - det er i de øyeblikkene Bond viser tegn til sårbarhet og menneskelighet at karakteren er på sitt mest spennende. I hvert fall bør det være slik hvis man er mer enn fjorten år gammel. I GoldenEye, for øvrig en meget vellykket gjenopplivning av the franchise etter seks års pause, er Bond i det sentimentale hjørnet etter å ha oppdaget at vennen og kollegaen han trodde var død, lever og har forrådt ham. Dette funderer Bond over på en strand et sted i Karibien. Det er estetisk fullkomment: vakre bilder av solnedgang og vakker musikk av Eric Serra, mens en vakker, halvnaken Izabella Scorupco (sannelig ikke verst som Bond-dame) forsøker å trøste samtidig som hun ikke kan la være å fortelle helten noen sannhetsord.
Little known fact: etter at kameraet var slått av og crewet dro tilbake til hotellet, foretok Pierce Brosnan og Scorupco en privat nyinnspilling av scenen under mottoet "That's what keeps you hard." Takket være en vellykket clean-up gikk det ikke ut over ekteskapet til Brosnan denne gangen.
4. Daniel Craig is James Bond (Casino Royale, 2006).
Da Craig ble annonsert som James Bond skapte det en del misnøye blant fans, nettstedet craignotbond.com ble opprettet i protest og syterne (sikkert slike som liker å streike) omtalte mannen som "James Blond" i håp om at det skulle få produsentene til å ombestemme seg. Da filmen var ferdig kunne alle se en mer sammensatt, brutal og langt fra feilfri Bond enn noen gang før, "a blunt instrument," som M kaller ham. Slikt blir det gode og spennende filmfortellinger av, en nødvendighet for å unngå at filmene fremstår som ordinære actionfilmer, slik de gjorde på 1980-tallet. Daniel Craig er da også den Bond som i størst grad ligner figuren slik han er skrevet i Ian Flemings bøker.
Little known fact: i det aller første manusutkastet var kortspillet "Gris" foreslått som plot device i stedet for pokerturneringen vi kan se i den ferdige filmen.
3. Elefant spiller slot machine - og vinner! (Diamonds are Forever, 1971).
En grusom film, men rik på dyrehumor er den. Filmen har nemlig en lang sekvens som foregår på et sirkus/tivoli, og det er her en nokså kortvokst elefant på vift satser dagslønna si på en enarmet banditt. Selvfølgelig klarer den å snable fram tre elefantsymboler, og jubler høylydt over gevinsten, som sikrer peanøtter for flere år framover.
Little known fact: scenen ble gjort helt uten filmtriks.
2. Love to the Rescue (On Her Majesty's Secret Service, 1969).
Nok et sårbart øyeblikk skiller seg ut. Mange fans misliker denne filmen fordi George Lazenby spilte James Bond, og han var ikke særlig god til det, sier de. Det gjør ikke denne gorillaen noen ting så lenge filmen er så velskrevet og velspilt (primært av de andre skuespillerne, men George klarer å få Bond til å se ut som et virkelig menneske, i den grad det er noe å trakte etter) som den er. Etter å ha rømt fra superskurken Blofeld i en dramatisk skisekvens i mørket, setter en betuttet Bond seg på en benk i en sveitsisk alpelandsby. Det er en av de få situasjonene i serien han ikke har kontroll over, og da blir ting straks mer interessante. Heldigvis for Bond dukker Diana Riggs grevinne Tracy opp for å hjelpe ham (og etter hvert også agentpikken hans). Rigg var langt fra den vakreste av Bond-damene, men hun var en av de få som kunne spille (føkk you, Halle Berry).
Little known fact: George Lazenbys skuespillerkarriere tok aldri helt av, men han har i det minste spilt i en del mykpornofilmer etter dette. En giraff jeg kjenner liker å kalle det suksess.
1. Sint gorilla i bur (Diamonds are Forever, 1971).
Hva ellers? I tidligere nevnte sirkus-/tivolisekvens kan betalende tilskuere gå inn i et rom for å oppleve en passelig forbannet gorilla som hyler og skriker (det gjør vi svært sjelden i virkeligheten, gudene må vite hvilke metoder filmfolkene brukte for å hisse opp min kjære artsfrende). Heldigvis oppholder den seg bak gitter slik at den ikke kan løpe rundt og bruke opp lommepengene sine på rulettbordene.
Little known fact: etter at regissøren ropte "Cut!" rev gorillaen buret i stykker og voldtok Lana Wood (det sies at hun likte det). Sean Connery bristet et ribben da han prøvde å komme seg i sikkerhet, og uttalte etterpå at han aldri mer skulle spille James Bond.
From Gorilla with love.
mandag 7. juni 2010
A tale of two misfits
Det er en mørk kveld i Norges hovedstad (Oslo). En mann kommer gående slukøret langs fortauet. Han heter Anders, og han er lei seg. Han har nettopp vært og besøkt en prostituert (hore), men siden han ikke fikk den lille tissefanten sin til å stå, lo kvinnen av ham og kastet pengene i ansiktet på ham. Tenk, hun ville ikke en gang ha pengene hans, så latterlig er han. Anders har dermed fått bekreftet sin bange anelse om at han er impotent, og vurderer å gå og kaste seg utfor Aker brygge.
Men så skjer det noe. Idet han går bortover fortauet, treffer han på en dame som sitter på fortauet og gråter. Hun heter Mimi, og hun er også lei seg. Mimi er nemlig en slik kvinne som ingen mannfolk legger merke til, hun går i ett med omgivelsene og sliter med å gjøre inntrykk på folk. Anders kommer i snakk med Mimi, som kan fortelle at hun kommer rett fra et swingersparty, og det var ingen som la merke til henne der heller, til tross for at hun var eneste kvinnelige deltaker.
Etter at Anders har fortalt Mimi sin historie, deler de noen sukkertøy fra en Gerd Liv Valla-Pez-dispenser. "Hva kan vi gjøre for å føle oss bedre?" spør de hverandre. Så grubler de litt hver for seg mens de ser ut i mørket og hører lydene av ulver som uler, politifolk som banker opp og gorillaer som klatrer i trærne etter kokosnøtter og frukt.
"Vi starter en streik!" utbryter Mimi.
"Ja! Mer penger!" Anders er enig. "Men," fortsetter han, "det er jo ikke sikkert at medlemmene har lyst til å streike. De mener kanskje at de har det bra nok som de har det."
"Det gir vi faen i," sier Mimi. "De har med å gjøre som vi sier."
"He he he. Jeg liker måten du tenker på," ler Anders.
Og dermed ble det streik.
Gorillaen er skamfull over å være i streik, men lover å komme tilbake med mer.
Men så skjer det noe. Idet han går bortover fortauet, treffer han på en dame som sitter på fortauet og gråter. Hun heter Mimi, og hun er også lei seg. Mimi er nemlig en slik kvinne som ingen mannfolk legger merke til, hun går i ett med omgivelsene og sliter med å gjøre inntrykk på folk. Anders kommer i snakk med Mimi, som kan fortelle at hun kommer rett fra et swingersparty, og det var ingen som la merke til henne der heller, til tross for at hun var eneste kvinnelige deltaker.
Etter at Anders har fortalt Mimi sin historie, deler de noen sukkertøy fra en Gerd Liv Valla-Pez-dispenser. "Hva kan vi gjøre for å føle oss bedre?" spør de hverandre. Så grubler de litt hver for seg mens de ser ut i mørket og hører lydene av ulver som uler, politifolk som banker opp og gorillaer som klatrer i trærne etter kokosnøtter og frukt.
"Vi starter en streik!" utbryter Mimi.
"Ja! Mer penger!" Anders er enig. "Men," fortsetter han, "det er jo ikke sikkert at medlemmene har lyst til å streike. De mener kanskje at de har det bra nok som de har det."
"Det gir vi faen i," sier Mimi. "De har med å gjøre som vi sier."
"He he he. Jeg liker måten du tenker på," ler Anders.
Og dermed ble det streik.
Gorillaen er skamfull over å være i streik, men lover å komme tilbake med mer.
onsdag 2. juni 2010
Kåt in politics
Fra og med i dag er jeg tatt ut i streik, noe jeg ikke er spesielt fornøyd med. Ikke bare fordi den norske utgaven av the International Brotherhood of Teamsters, Unio, behandler medlemmene sine med mindre respekt og ydmykhet enn min opprinnelige arbeidsgiver, men mest fordi hele greia gjør meg flau og skamfull.
Etter at laboratorieforsøket som i sin tid førte til at jeg ble født gikk til helvete, ble det besluttet at jeg som en slags erstatning for å ha blitt påført all den lidelse det innebærer å eksistere blant nordmenn, skulle få en jobb, slik som mennesker i dette landet flest. Derfor er jeg - så vidt jeg vet - landets eneste yrkesaktive gorilla. Jeg har mitt daglige virke ved en enhet i Trondheim kommune, en enhet hvis navn jeg av ulike (og ikke minst jævlig gode) grunner ikke finner nødvendig å oppgi her.
Befolkningen i Norge, som ofte omtales som verdens rikeste land, beviser med jevne mellomrom (som for eksempel under OL, på 17. mai og og når det er tid for lønnsoppgjør eller utdeling av andre goder) at den er en ufordragelig forsamling grådige sytpeiser og rævdiltere. Studerer man nordmennene nøye, vil man oppdage at de er sykelig opptatte av å studere sine egne navler og sammenligne seg selv med naboene sine i håp om at det skal gi den unaturlig lave (selvforskyldt, naturligvis) selvtilliten deres en lite fortjent og kortvarig boost. Når Ola og Kari Dunk er misfornøyde med noe - og dette noe er i de aller fleste tilfeller relatert til penger og eiendom - setter de seg på de feite endepartiene sine og nekter å arbeide før de får mer penger. Dette til tross for at de har alt de trenger - og det er faen fitte meg ikke mange befolkninger i verden som har det privilegiet. Jeg skulle ønske barna i Afrika kunne se nordmennene nå, men de har verken fjernsyn eller penger til briller, kontaktlinser eller kikkert, og forblir derfor lykkelig uvitende om onkel Skrue og tante Satan her i den såkalte siviliserte verden.
I dag skjemmes jeg på vegne av mine medprimater. Men hvem vet? Om jeg var like begrenset som menneskene ville jeg kanskje ha vært like selvopptatt og perspektivløs som Unio-folkene og andre som synes at streik er fint og ser det som et effektivt virkemiddel til at man senere kan kjøpe seg nye gardiner, hagemøbler og større pupper.
Føkk you, Unio.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)