Gatene er fulle av spy (og andre unevnelige ting som begynner med bokstaven "s" - eller "c" hvis man snakker engelsk) og søppelet ligger strødd omkring.Tomgodset er dog skrapt sammen og pantet til fordel for et eller annet ordensforstyrrende og fullstendig unødvendig skolekorps. Ola og Kari Dunk og de bortskjemte ungene deres har spist seg mette på is, pølse og f***e.
Nok en 17. mai er over. Hurraaaa, så glade vi er.
Jeg spyr! Arghh!
Organiske husholdningsroboter (les: mødre) landet rundt har strøket flagg og smilt tappert gjennom blåmerker og skrammer som de har blitt påført av sine kjærlige ektemenn. De har stått ute og beskuet barnetoget (jævla skappedoer), på spørsmål om nevnte arr forklart for naboer, familie og tilfeldig forbipasserende at de bare har vært uheldige og falt i trappa. Da har tilhørerne nikket forståelsesfullt falskt der de har stått og trippet og aller helst ville hjem for å drikke seg fulle.
Hvilken herlig dag for flagg og folkefest.
Lenge leve patriotismen! Den frittalende - og viktigst av alt: uredde - filmregissøren Oliver Stone sa en gang i et intervju at "patriotism is the last refuge of scoundrels". Kjærligheten til flagg og nasjonalstat er noe man beleilig dekker seg bak når behovet for å rettferdiggjøre ondskapsfulle handlinger oppstår. Men det er jo i USA (the United States of Amnesia), hvor støtte til krig og diverse overgrep må vises om en skal bevise sin lojalitet. Sånt trenger ikke menneskene å gjøre her på berget.
Som de gode hedonister menneskene i dette klovneriket er, trenger de ikke bekymre seg for krig, ondskap eller - gud forby - ting som betyr noe. En unnskyldning for festing, fisting og øvrig dekadent adferd er mer enn nok.
Da jeg var ute og fikk renset pelsen min tidligere i dag (såå skitten), gikk jeg forbi en butikk fylt til randen av unge mennesker. De snakket, nær sagt selvfølgelig, om 17. mai, men ikke fullt så selvfølgelig, om hva dagen egentlig handlet om. "Nytelse," sa en ung kvinne. "Å pynte seg," sa en enda yngre mann. "Snorting," sa en annen. Da kom der en mannlig pensjonist forbi: "Herregud, finnes det virkelig en mening bak alt dette spetakkelet?" undret han seg, og med det kunne han la seg hylle som vinner av diskusjonen.
Your favorite gorilla will return.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Lesere som vil klage, sutre eller for øvrig oppføre seg som den underskogen av bortskjemte insekter dere er, henvises til Facebook eller db.no, ettersom. Zuckerberg og Dagbladet trolig er de eneste som har noe å tjene på at dere eksisterer. For alle andre - herunder også gorillaen - er dere for spedalske å regne.