Sannsynligvis er jeg den eneste gorillaen i verden som har egen mobiltelefon. Den bruker jeg for det meste til å motta og sende SMS, for selv om jeg er en "tam" og sosialisert gorilla, oppvokst under streng overvåkning, har jeg aldri lært å uttale ord og setninger med munnen slik dere mennesker gjør. Det ligger bare ikke i min natur, som det heter.
SMS er et praktisk verktøy for meg, nyvinningen lar meg nemlig kommunisere med mennesker (og enkelte andre dyr som har lært seg kunsten). Det kan riktig nok være plagsomt når Dyrebeskyttelsen til stadighet kontakter meg for å spørre om jeg har blitt utsatt for vold og andre overgrep fra mennesker, men det er i grunn en liten pris å betale.
Det verste er imidlertid at jeg ofte mottar meldinger fra fremmede mennesker som sender meldinger feil - meldinger som ikke er ment for mine brune øyne. Jeg tviler på at dette gjøres med vilje, det skyldes sikkert upresise pølsefingre på avveie rundt omkring i klovneriket. DETTE GJØR MEG LIKEVEL JÆVLIG FORBANNET!!! AARRRGHHHHH!!!
For et par kvelder siden våknet jeg fra min dype gorillasøvn av at det tikket inn en melding (feilsendt, forhåpentligvis) fra et fremmed nummer: "Hei,jeg er hjemme." (Legg merke til at avsender - la oss kalle ham Arne Analfabet - har glemt at det skal være mellomrom etter komma.) JEG GIR VEL FAEN I OM DU ER HJEMME ELLER IKKE!!
Kanskje burde jeg ha svart høflig og skrevet tilbake at "jeg beklager, men De har sendt meldingen til feil person. Jeg er ikke interessert i å høre om hvor De befinner Dem til enhver tid. Vennligst gå ned i kjelleren og heng Dem i klessnoren." Jeg besluttet dog at vedkommende person ikke var verd hva det koster meg å sende en SMS.
Dagen etter fikk jeg ny melding fra dette helvetes mennesket, som helt sikkert lider av ting som gjør vondt på de unevneligste steder: "Hei,har du skyss hjem fra Kari,kan jeg evt sitte på? Ole kan kjøre oss til festen.??" (Merk på ny den eksemplariske tegnsettingen. Eksemplarisk, om en har et kromosom for mye.) "Hvis du er heldig, kan Ole kn***e deg i ræva og cumme deg i ansiktet etterpå," burde jeg selvsagt ha svart, men jeg er nok noe av en gjerrigknark. Også liker jeg å la folk finne ut av slikt selv.
Selvfølgelig finnes det internettressurser som kan spore opp både navn og adresse på slike halvtullinger - og kanskje har jeg benyttet meg av slike - men det ville ha vært dårlig gjort av meg å henge ut den åpenbart tilbakestående avsender med fullt navn her. Jeg har ikke noe imot å henge ut folk, men vil spare gapestokken til noen som har opptrådt ondskapsfullt og virkelig fortjener slik oppmerksomhet.
Like før jul i 2008 skrev en avslappet kar følgende melding til meg: "Du har jo gubbe han kan vel hjelpe deg.akurat nå vet eg ikke hvorti eg er i byen." Selv om mannen ikke var i stand til å skrive norsk, hadde han i hvert fall vett til å la kvinnfolket - eventuelt homoen - han skrev til, smøre seg med tålmodighet (eller andre flytende stoffer som ovennevnte folkegrupper bruker å smøre seg inn med i slike stunder).
Jævlig ofte dreier disse beskjedene seg om samleier, i hvert fall liker jeg å tolke dem slik, for moderne mennesker er som kjent ikke opptatt av mer høyttravende saker enn dét. For noen år siden mottok jeg en SMS fra et ukjent, utenlandsk nummer: "WELCOME TO SRI KANKA. HAVE A NICE DAY." (Jeg vil tro at vedkommende mente "Sri Lanka"). Denne melding ble etterfulgt av flere og mer detaljerte communicados (jeg har dessverre slettet dem for lenge siden og husker dem ikke godt nok til å gjengi dem her) som avslørte at avsender gjorde et helhjertet forsøk på å overtale en kvinne til å kle av seg for ham. Siden dette aldri kom til kvinnens kunnskap, men heller til min, ble det naturligvis aldri noe på stakkaren. Noen dager etter første melding mottok jeg følgende bitre, men standhaftige farvel fra den kåte: "HAVE A NICE DAY."
Humanity, you never had it from the beginning.
lørdag 29. mai 2010
tirsdag 25. mai 2010
Hvite busser til Trondheim sentrum
Her om dagen skulle jeg av gårde for å besøke min venn giraffen. Siden jeg tilhører "feil" art og ikke har lov til å kjøre bil, tok jeg bussen. Det gjør jeg for så vidt med glede, selv om det er trist at jeg ikke får lov til å røyke sigar ombord i bussen.
På bussen får man oppleve de rareste mennesker, og på denne turen lot jeg meg underholde av tre eldre kvinner. Disse tre damene var ute og fartet helt uten oppassere, noe jeg antar skyldtes at det var pinse, for da er nok gamlehjemmet (stedet der mennesker som ikke har mer å utrette her i verden, stables i påvente av at de skal dø av seg selv) stengt. Til å begynne med var de bare irriterende, for de spurte og grov om priser og rabatter og gudvethva da de kom inn på bussen, og til alt overmål mistet den ene av dem noe på gulvet slik at hun måtte krype rundt og lete etter det, og bussjåføren turde ikke kjøre avgårde før de alle tre hadde satt seg, sannsynligvis for å unngå søksmål. Jeg gryntet irritert bak avisen min, men ønsket egentlig ikke oppmerksomhet rundt min person. Vi befant oss nemlig nær en bydel der mørkpelsede karer som meg er noe mer utsatt for sjikane enn såkalte "fullverdige landsmenn".
De tre damene, som befant seg far beyond MILF-stadiet (det eldste spiselige stadiet, som enhver menneskemann vet), satte seg like bak meg, slik at jeg kunne høre hvert et ord de sa. Jeg skal nå gjengi, så presist som overgorillahode mulig, samtalen deres (jeg har for enkelhets skyld gitt dem navnene Grå #1, Grå #2 og Grå #3 - omtrent så stor verdi har de for meg):
Grå #1: Åh, jeg klarer ikke slike lange bussturer, det er ikke bra for ryggen min.
Grå #2: Du sier noe. Og jeg som har et utslett på låret. Det flammer opp når det blir klamt, sånn som nå. Jeg må telefonere svigerdatteren min etterpå og få henne til å komme med salven min.
Grå #3: Helvete som dere syter. Skjerp dere, jenter!
Grå #2: Det var da faen til munnbruk på deg. Jeg sier som mora mi: skitne munner fortjener skitne k**er.
Grå #1: Hadde det bare vært så vel.
Grå #2: Ja, det er nå bedre med skitten snabel enn ingen snabel i det hele tatt.
Grå #3: Åh, helt slutt er det vel ikke? Det er det nemlig ikke for meg. Jeg fikk meg en skikkelig runde i forrige uke, med han som fyller opp brusautomaten.
Grå #1: Hva er det du sier, har du hatt deg mannfolk - nå igjen?!
Grå #3: Nja, det var vel heller han som hadde meg. Han bant meg fast med en gammel gummistrikk og puttet en rød kule i munnen på meg sånn at jeg ikke skulle protestere. Men det hadde jeg neppe gjort likevel, hehe.
Grå #2: Gurimalla!
Grå #3: Ja, men det var riktig fint skal dere vite. Også hadde han med seg et sånt apparat som summet. Det kunne minne litt om en sånn liten, tynn gressklipper som man klipper langs kanten med. Eller kanskje en miksmaster.
Grå #1: Jajamen. Jeg foretrekker nå å bruke hjulvisp når jeg baker.
Grå #2: Er det forresten noen som har lyst på en skive med gomme?
Denne gorillaen er nå in favour of aktiv dødshjelp.
På bussen får man oppleve de rareste mennesker, og på denne turen lot jeg meg underholde av tre eldre kvinner. Disse tre damene var ute og fartet helt uten oppassere, noe jeg antar skyldtes at det var pinse, for da er nok gamlehjemmet (stedet der mennesker som ikke har mer å utrette her i verden, stables i påvente av at de skal dø av seg selv) stengt. Til å begynne med var de bare irriterende, for de spurte og grov om priser og rabatter og gudvethva da de kom inn på bussen, og til alt overmål mistet den ene av dem noe på gulvet slik at hun måtte krype rundt og lete etter det, og bussjåføren turde ikke kjøre avgårde før de alle tre hadde satt seg, sannsynligvis for å unngå søksmål. Jeg gryntet irritert bak avisen min, men ønsket egentlig ikke oppmerksomhet rundt min person. Vi befant oss nemlig nær en bydel der mørkpelsede karer som meg er noe mer utsatt for sjikane enn såkalte "fullverdige landsmenn".
De tre damene, som befant seg far beyond MILF-stadiet (det eldste spiselige stadiet, som enhver menneskemann vet), satte seg like bak meg, slik at jeg kunne høre hvert et ord de sa. Jeg skal nå gjengi, så presist som overgorillahode mulig, samtalen deres (jeg har for enkelhets skyld gitt dem navnene Grå #1, Grå #2 og Grå #3 - omtrent så stor verdi har de for meg):
Grå #1: Åh, jeg klarer ikke slike lange bussturer, det er ikke bra for ryggen min.
Grå #2: Du sier noe. Og jeg som har et utslett på låret. Det flammer opp når det blir klamt, sånn som nå. Jeg må telefonere svigerdatteren min etterpå og få henne til å komme med salven min.
Grå #3: Helvete som dere syter. Skjerp dere, jenter!
Grå #2: Det var da faen til munnbruk på deg. Jeg sier som mora mi: skitne munner fortjener skitne k**er.
Grå #1: Hadde det bare vært så vel.
Grå #2: Ja, det er nå bedre med skitten snabel enn ingen snabel i det hele tatt.
Grå #3: Åh, helt slutt er det vel ikke? Det er det nemlig ikke for meg. Jeg fikk meg en skikkelig runde i forrige uke, med han som fyller opp brusautomaten.
Grå #1: Hva er det du sier, har du hatt deg mannfolk - nå igjen?!
Grå #3: Nja, det var vel heller han som hadde meg. Han bant meg fast med en gammel gummistrikk og puttet en rød kule i munnen på meg sånn at jeg ikke skulle protestere. Men det hadde jeg neppe gjort likevel, hehe.
Grå #2: Gurimalla!
Grå #3: Ja, men det var riktig fint skal dere vite. Også hadde han med seg et sånt apparat som summet. Det kunne minne litt om en sånn liten, tynn gressklipper som man klipper langs kanten med. Eller kanskje en miksmaster.
Grå #1: Jajamen. Jeg foretrekker nå å bruke hjulvisp når jeg baker.
Grå #2: Er det forresten noen som har lyst på en skive med gomme?
Denne gorillaen er nå in favour of aktiv dødshjelp.
torsdag 20. mai 2010
Pretty good. Pret-ty pret-ty good.
På kveldstid liker jeg å slappe av i sofaen med en deilig frukttallerken og grønne blader - det er gorillasnacks, det. Da blir det også til at jeg kikker litt på film og tv-serier (til forskjell fra alle landets NAV-klienter kan jeg jo ikke henge rundt på kafé hele tiden), og nylig har jeg høvlet gjennom komiserien Curb Your Enthusiasm.
(Kort innføring for de uinnvidde: Larry David, som for ca. en halv gorillamannsalder siden skapte serien Seinfeld sammen med pengegriske Jerry Seinfeld, spiller seg selv (kind of) i CYE. Han er en smålig, egoistisk type som hele tiden - og da mener jeg HELE TIDEN - havner i flaue og ubehagelig komiske situasjoner som følge av sin håpløse oppførsel, til sin kones og andres forargelse. Og det er vel stort sett det. Serien har til nå vart i sju sesonger, med sesong åtte klar i 2011.)
Jeg klarte aldri å bli glad i Seinfeld, det fortonte seg for meg som en oppskrytt syteparade (også var det nesten aldri dyr med). CYE er imidlertid, til tross for sin repeterende formel, riktig kostelig underholdning. Etter å ha fulgt Larry i noen sesonger begynner man faktisk å like fyren, også er han en gjennomført morsom fyr. I én episode plukker han opp en prostituert for å kunne kjøre i kollektivfeltet - en handling som fortjener Nobelprisen i økonomi. Siden serien går på HBO kan Larry m/ diverse venner og uvenner banne og leke seg med ethnic slurs (en udiskutabel gorillafavoritt!) så mye de vil, og sådan språkbruk hever som kjent kvaliteten på det aller meste. Dessuten er serien helt uten bokslatter, eller "Dead people laughing", som Andy Kaufman kalte det.
Om man ikke lar seg overbevise etter å ha sett sesong 1, som er den desidert svakeste, er det likevel ingen grunn til å gi opp: alt blir bare bedre. Særlig kona til Larry, Cheryl, scorer høyere og høyere på MILFometeret for hver sesong (kan man forresten klassifisere en barnløs kvinne som MILF?). Cheryl er Larrys sårt tiltrengte voice of reason, og har i tillegg kinnben en lodden skapning som meg bare kan drømme om å ejakulere ut over.
Jeg beklager for øvrig at jeg ikke har vært sint i dette innlegget, men lover å skjerpe meg til neste gang. Én dag på jobb, så fikser det seg selv.
Do not copy this text without explicit permission from this gorilla.
(Kort innføring for de uinnvidde: Larry David, som for ca. en halv gorillamannsalder siden skapte serien Seinfeld sammen med pengegriske Jerry Seinfeld, spiller seg selv (kind of) i CYE. Han er en smålig, egoistisk type som hele tiden - og da mener jeg HELE TIDEN - havner i flaue og ubehagelig komiske situasjoner som følge av sin håpløse oppførsel, til sin kones og andres forargelse. Og det er vel stort sett det. Serien har til nå vart i sju sesonger, med sesong åtte klar i 2011.)
Jeg klarte aldri å bli glad i Seinfeld, det fortonte seg for meg som en oppskrytt syteparade (også var det nesten aldri dyr med). CYE er imidlertid, til tross for sin repeterende formel, riktig kostelig underholdning. Etter å ha fulgt Larry i noen sesonger begynner man faktisk å like fyren, også er han en gjennomført morsom fyr. I én episode plukker han opp en prostituert for å kunne kjøre i kollektivfeltet - en handling som fortjener Nobelprisen i økonomi. Siden serien går på HBO kan Larry m/ diverse venner og uvenner banne og leke seg med ethnic slurs (en udiskutabel gorillafavoritt!) så mye de vil, og sådan språkbruk hever som kjent kvaliteten på det aller meste. Dessuten er serien helt uten bokslatter, eller "Dead people laughing", som Andy Kaufman kalte det.
Om man ikke lar seg overbevise etter å ha sett sesong 1, som er den desidert svakeste, er det likevel ingen grunn til å gi opp: alt blir bare bedre. Særlig kona til Larry, Cheryl, scorer høyere og høyere på MILFometeret for hver sesong (kan man forresten klassifisere en barnløs kvinne som MILF?). Cheryl er Larrys sårt tiltrengte voice of reason, og har i tillegg kinnben en lodden skapning som meg bare kan drømme om å ejakulere ut over.
Jeg beklager for øvrig at jeg ikke har vært sint i dette innlegget, men lover å skjerpe meg til neste gang. Én dag på jobb, så fikser det seg selv.
Do not copy this text without explicit permission from this gorilla.
tirsdag 18. mai 2010
Nasjonal samling
Gatene er fulle av spy (og andre unevnelige ting som begynner med bokstaven "s" - eller "c" hvis man snakker engelsk) og søppelet ligger strødd omkring.Tomgodset er dog skrapt sammen og pantet til fordel for et eller annet ordensforstyrrende og fullstendig unødvendig skolekorps. Ola og Kari Dunk og de bortskjemte ungene deres har spist seg mette på is, pølse og f***e.
Nok en 17. mai er over. Hurraaaa, så glade vi er.
Jeg spyr! Arghh!
Organiske husholdningsroboter (les: mødre) landet rundt har strøket flagg og smilt tappert gjennom blåmerker og skrammer som de har blitt påført av sine kjærlige ektemenn. De har stått ute og beskuet barnetoget (jævla skappedoer), på spørsmål om nevnte arr forklart for naboer, familie og tilfeldig forbipasserende at de bare har vært uheldige og falt i trappa. Da har tilhørerne nikket forståelsesfullt falskt der de har stått og trippet og aller helst ville hjem for å drikke seg fulle.
Hvilken herlig dag for flagg og folkefest.
Lenge leve patriotismen! Den frittalende - og viktigst av alt: uredde - filmregissøren Oliver Stone sa en gang i et intervju at "patriotism is the last refuge of scoundrels". Kjærligheten til flagg og nasjonalstat er noe man beleilig dekker seg bak når behovet for å rettferdiggjøre ondskapsfulle handlinger oppstår. Men det er jo i USA (the United States of Amnesia), hvor støtte til krig og diverse overgrep må vises om en skal bevise sin lojalitet. Sånt trenger ikke menneskene å gjøre her på berget.
Som de gode hedonister menneskene i dette klovneriket er, trenger de ikke bekymre seg for krig, ondskap eller - gud forby - ting som betyr noe. En unnskyldning for festing, fisting og øvrig dekadent adferd er mer enn nok.
Da jeg var ute og fikk renset pelsen min tidligere i dag (såå skitten), gikk jeg forbi en butikk fylt til randen av unge mennesker. De snakket, nær sagt selvfølgelig, om 17. mai, men ikke fullt så selvfølgelig, om hva dagen egentlig handlet om. "Nytelse," sa en ung kvinne. "Å pynte seg," sa en enda yngre mann. "Snorting," sa en annen. Da kom der en mannlig pensjonist forbi: "Herregud, finnes det virkelig en mening bak alt dette spetakkelet?" undret han seg, og med det kunne han la seg hylle som vinner av diskusjonen.
Your favorite gorilla will return.
Nok en 17. mai er over. Hurraaaa, så glade vi er.
Jeg spyr! Arghh!
Organiske husholdningsroboter (les: mødre) landet rundt har strøket flagg og smilt tappert gjennom blåmerker og skrammer som de har blitt påført av sine kjærlige ektemenn. De har stått ute og beskuet barnetoget (jævla skappedoer), på spørsmål om nevnte arr forklart for naboer, familie og tilfeldig forbipasserende at de bare har vært uheldige og falt i trappa. Da har tilhørerne nikket forståelsesfullt falskt der de har stått og trippet og aller helst ville hjem for å drikke seg fulle.
Hvilken herlig dag for flagg og folkefest.
Lenge leve patriotismen! Den frittalende - og viktigst av alt: uredde - filmregissøren Oliver Stone sa en gang i et intervju at "patriotism is the last refuge of scoundrels". Kjærligheten til flagg og nasjonalstat er noe man beleilig dekker seg bak når behovet for å rettferdiggjøre ondskapsfulle handlinger oppstår. Men det er jo i USA (the United States of Amnesia), hvor støtte til krig og diverse overgrep må vises om en skal bevise sin lojalitet. Sånt trenger ikke menneskene å gjøre her på berget.
Som de gode hedonister menneskene i dette klovneriket er, trenger de ikke bekymre seg for krig, ondskap eller - gud forby - ting som betyr noe. En unnskyldning for festing, fisting og øvrig dekadent adferd er mer enn nok.
Da jeg var ute og fikk renset pelsen min tidligere i dag (såå skitten), gikk jeg forbi en butikk fylt til randen av unge mennesker. De snakket, nær sagt selvfølgelig, om 17. mai, men ikke fullt så selvfølgelig, om hva dagen egentlig handlet om. "Nytelse," sa en ung kvinne. "Å pynte seg," sa en enda yngre mann. "Snorting," sa en annen. Da kom der en mannlig pensjonist forbi: "Herregud, finnes det virkelig en mening bak alt dette spetakkelet?" undret han seg, og med det kunne han la seg hylle som vinner av diskusjonen.
Your favorite gorilla will return.
mandag 17. mai 2010
The Gorilla Has Landed
Velkommen til den sinte gorillaens blogg.
Siden dette er aller første innlegg, skal jeg prøve å være snill og høflig i dag, hvilket jeg ikke alltid kommer til å være. Her i bloggen vil jeg nemlig skrive om ting som gjør meg sint, forbannet og opphisset (om ikke akkurat på den måten, din gris). En og annen gang kan det hende jeg tar meg tid til å fortelle om noe vakkert eller noe som på annet vis fortjener å bli kommentert.
Hvorfor så sint, spør du?
Vel, det er en ganske lang historie som må porsjoneres ut over tid. Akkurat nå holder det å fortelle at jeg er en ekte, laboratorieskapt gorilla som aldri har bodd i jungelen. Jeg kan - i motsetning til en del mennesker jeg vet om - både lese og skrive, og klarer meg ganske bra til laverestående intelligens å være. Jeg har til og med en jobb (som gjør meg JÆVLIG FORBANNA til tider), og den kommer jeg ganske sikkert til å fortelle spennende ting om senere her i bloggen.
Jeg er ikke så god til å bruke dette Internettet enda (jeg er en JÆVLA GORILLA), og det lider vel bloggdesignet litt av foreløpig. Det bor en orangutang nedi veien her som har lovet å hjelpe meg etter hvert, men foreløpig er det altså ikke mye å skryte av.
Gorillaen kommer tilbake med mer.
Siden dette er aller første innlegg, skal jeg prøve å være snill og høflig i dag, hvilket jeg ikke alltid kommer til å være. Her i bloggen vil jeg nemlig skrive om ting som gjør meg sint, forbannet og opphisset (om ikke akkurat på den måten, din gris). En og annen gang kan det hende jeg tar meg tid til å fortelle om noe vakkert eller noe som på annet vis fortjener å bli kommentert.
Hvorfor så sint, spør du?
Vel, det er en ganske lang historie som må porsjoneres ut over tid. Akkurat nå holder det å fortelle at jeg er en ekte, laboratorieskapt gorilla som aldri har bodd i jungelen. Jeg kan - i motsetning til en del mennesker jeg vet om - både lese og skrive, og klarer meg ganske bra til laverestående intelligens å være. Jeg har til og med en jobb (som gjør meg JÆVLIG FORBANNA til tider), og den kommer jeg ganske sikkert til å fortelle spennende ting om senere her i bloggen.
Jeg er ikke så god til å bruke dette Internettet enda (jeg er en JÆVLA GORILLA), og det lider vel bloggdesignet litt av foreløpig. Det bor en orangutang nedi veien her som har lovet å hjelpe meg etter hvert, men foreløpig er det altså ikke mye å skryte av.
Gorillaen kommer tilbake med mer.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)