77 drap og andre obskøniteter

Det er i dag én uke siden menneskesamfunnet fikk oppleve den farlige kombinasjonen av kristenfundamentalisme, politisk aktivitet og mangel på runking - en mildt sagt livsfarlig cocktail. Dersom én av ingrediensene hadde vært ikke-eksisterende hadde alt vært nesten ok, om ikke akkurat optimalt. Gorillaen er for eksempel overbevist om at dersom noen i løpet av de siste 32 åra hadde tatt ansvar og forklart denne idioten at "det er ok å dra'n" ville fredag 22. juli 2011 sannsynligvis vært som alle andre julifredager i klovneriket.

Det er mange skremmende aspekter ved saken, og de har naturligvis blitt behørig omtalt av en mediebransje som har kunnet juble over utvidet sendeflate, saftig overtidslønn og kvalmende mengder av facetime. Det er godt noen er fornøyde. En annen som kan være fornøyd er Siv Jensen, som ikke lenger kan sies å være ondest i landet her. Men det fins flere skremmende, flaue, skammelige og obskøne sider ved det hele - sider som en nok må være et dyr for å være i stand til å oppdage.

Det er skremmende at det måtte 77 drap til for å få det norske folk til å diskutere noe annet enn hvem som egentlig fortjente å vinne Paradise Hotel, eller om Linni Meister er flinkere til å knulle enn Jenny Skavlan.

Det er flaut at det måtte 77 drap til for at nordmenn skulle innse at det kanskje er lurt å ta vare på hverandre, i stedet for å hakke anonymt på sine meningsmotstandere i ulike nettforum fordi man synes tobakk bør være billigere og fartsgrensene høyere.

Det er skammelig at det måtte 77 drap til for at Nårges befolkning skulle bekymre seg for noe annet enn om mange nok legger merke til Facebook-statusen deres (som sannsynligvis verken er særlig morsom eller spesielt velskrevet) eller hvorvidt den nye naboen kanskje er pedofil.

I uken som har gått har gorillaen på sine vandringer lagt merke til at menneskene i Nårge ser ut til å være både høfligere og vennligere med hverandre enn hva de normalt er. Det er fint, men det er intet mindre enn obskønt at det skulle 77 drap til for å få fram en slik vennlighet.

A Few Good Men #6: Pervokris

Verden ser ut til å være i beit etter gode menn, og som gorillaen forlengst har fastslått finnes de fleste av dem bare i fiksjonen. Så også tegneseriefiguren Pervokris, skapt av norskengelske Kristian B. Walters og kjent fra humorbladet Pyton siden 1990. Pervokris er sannsynligvis den kåteste fyren som noen gang har pustet - en beskrivelse han selv vil oppfatte som en æresbevisning.

Pervokris er nemlig stolt av å være en kåting og er utstyrt med et velutviklet blikk for kroppsåpninger og hull generelt. Han maler gjerne pikken sin grønn for at damene skal legge ekstra godt merke til ham, og jubler ellevilt for at horene har begynt å stille seg opp utenfor dyrebutikken - da sparer han nemlig tid. Pervokris onanerer overalt og alltid: hvem kan vel glemme stripen der han runker mens hans hopper i fallskjerm - og spruter seg selv i ansiktet? For en mann!

Det flotte med Pervokris (i tillegg til å være morsom) er at han ikke gjør forsøk på å være verken noen andre enn seg selv eller bedre enn han er. Det viktigste i livet hans er seksuell tilfredsstillelse. Noen ganger får han hjelp til det, andre ganger må han tilfredsstille seg selv. Pervokris er gjennomgående ærlig, og mange mennesker i Nårge har noe å lære av den fittesultne tegneseriefiguren. Den utviklede verden er stappfull av tobente individer uten pels som lever for å tilfredsstille seg selv, noe de hemningsløst forsøker å dekke over. Som for eksempel politimannen som tilfredsstiller seg selv ved å utøve vold mot eller å dominere andre. Politikeren tilfredsstiller seg selv ved å overbevise seg selv og omgivelsene hennes om at hun har en viktig funksjon. Journalisten tilfredsstiller seg selv ved å oversette engelske artikler fra Internett og presentere stoffet som sitt eget "arbeid". Presten tilfredsstiller seg selv ved å lure folk til å tro at det finnes en gud som de kan få møte hvis de gir penger til kirken. Et cetera ad infinitum.

Pervokris ville aldri forskjønnet hensiktene sine slik disse gjør. Han bare er.

Pervokris kan oppleves her.

Videoblogg

Gorillaen har merket seg at å legge ut video av seg selv mens man sier eller gjør meningsløse ting virker å være vanlig på bloggene til de unge damemenneskene. Jeg vet fortsatt ikke helt om jeg forstår hensikten, men har altså gjort et forsøk. Dere kan jo se på det.

The Bad Guy

Jeg kom over denne kulturskatten under et besøk på et eldresenter nylig. For de som ikke vet det handler den om en gutt som døde av AIDS. Moren hans, som har skrevet boka på en ufølsom blanding av bokmål og nynorsk og attpåtil er veldig kristen, er tilsvarende opptatt av å fremheve at Odd Kåre Rabben, som han heter (trolig et oppdiktet navn, for ingen kan vel hete noe slikt) ikke hadde homo-AIDS men blodoverførings-AIDS, ettersom dette i kristenkretser anses som mer anstendig enn homo-AIDS.

Det mest sjokkerende ved utgivelsen er likevel den døde guttens utsagn på baksiden av omslaget: "Hva er vel galt med å ha sjukdom i seg? Vi er nå bare vanlige mennesker og ikke dyr."

Den lille skurken kan sikkert unnskyldes med både kristen oppdragelse og at han levde i en intolerant tid, men her tok han grundig feil. Vi er nemlig alle dyr - dere mennesker er bare mindre verdt enn andre arter.

En konkurrent?

Nylig kom jeg over boka Me Cheeta: The Autobigraphy. Dette er selvbiografien til sjimpansen Cheeta og skal være forfattet av apen selv. Cheeta er selvfølgelig jungelmannen Tarzans berømte følgesvenn og langt mer lojale kompis enn Jane, som bare var opptatt av smykker og dameting men likevel hadde én kroppsåpning mer å by på.

Cheeta skriver både morsomt og med selvinnsikt, og en stund var gorillaen virkelig redd for å ha fått en langt mer berømt (og ikke minst publisert) konkurrent i primatskribentbransjen. Ikke minst er hans erfaringer med diverse stjerner fra Hollywoods gullalder ubetalelige - her får de på pukkelen så det holder alle mann og kvinner, fra Chaplin til Maureen O'Sullivan ("Jane") til badenymfen Esther Williams. Sistnevnte var tiltenkt et eget kapittel med overskriften "Fucking Bitch!", men kapittelet "has been removed on legal advice". I den gjenværende teksten går det antakelig verst ut over Marlene Dietrich, som i tillegg til å lukte piss får følgende karakteristikk fra sjimpansen: "If Dietrich was a good German, I thought, then the bad ones must be fucking terrifying."

Det eneste mennesket som beskrives i kjærlige ordelag av Cheeta er Tarzan selv, Johnny Weissmuller. Svømmelegenden med fem OL-gull var gjennomgående gavmild mot og snill med sin hårete venn, til sine mange koners delvise fortvilelse. Én av dem, Beryl Scott, sies å ha vært redd for at Cheeta skulle spise sønnen deres. Jeg skulle ønske han gjorde akkurat det.

Etter at jeg hadde lest ferdig boka og studert den litt nærmere, oppdaget jeg at den ikke er skrevet av en sjimpanse likevel. Apen som får æren for dette er visstnok født i 1960, og er ikke 76 år gammel slik det påstås i boka. Han kan dermed ikke være den samme som spilte i Tarzan-filmene på 1930-tallet (litt research avslører til og med at det var flere sjimpanser som spilte rollen). Det hele er bare oppspinn og boka er forfattet av det britiske mennesket James Lever, som altså har utgitt seg for å være en ape for å få folk til å lese skribleriene hans.

Ren svindel, med andre ord.

Another One Bites the Dust

Da jeg nevnte et visst japansk ordtak her om dagen (siste avsnitt, for dere som ikke orker å lese alt sammen) regnet jeg ikke med at det skulle slå til så bokstavelig som det gjorde i går, da avismannen Olav Versto ble funnet død i havnebassenget i en eller annen ubetydelig by i Nårge.

Sannsynligvis døde han av for mye vann i lungene - "Eller kanskje det var Kool-Aid," foreslår giraffen og stikker fram sin lange hals - men her vil teoriene sikkert være mange. En bever jeg kjenner var for eksempel tidlig fremme og utbasunerte at dette nok skyldtes kvelning som følge av for mye amerikansk pikk i kjeften. Versto var kjent for å svelge unna det meste som kom fra den kanten, og som følge av dette kan dyr og lesekyndige i hele verden nå velte seg overende i begeistring over hans fuktige skjebne. Det gjør ikke saken mindre lykkelig at Versto "skrev" for avisen VG, en publikasjon med en sjelden kvalitet: å lese den er som å tømme en pose med søppel i hodet på seg selv. (Dette skriver gorillaen, fullt klar over at enkelte vil si det samme om sintgorilla.blogspot.com - men samtidig trygg på at det foreløpig er langt igjen til slike dybder.)

Til slutt en viktig melding til alle som har satt penger på at Jo Benkow skulle leve lenger enn Olav Versto: gevinsten kan heves i luke syv.

Klovnene angriper

Det er visst i tidligste laget for både helikoptervitser og spøkefulle Mika Myllylä-historier, så gorillaen venter respektfullt nok med det. En dag eller to, i hvert fall. I stedet skal jeg ta for meg dette surrogatsnakkeriet som homses ut over media for tiden. Jeg har ikke satt meg inn i saken og skal ikke si verken a, b eller c om hva som er riktig eller galt, men som vanlig nøye meg med tørre og halvveis primatøse (les: folkelige) kommentarer.

Det var først i går jeg orket å lære meg hva surrogati innebærer: at man bruker en annen og gjerne fremmed person, fortrinnsvis en kvinne, som oppbevaringsboks for det fosteret man kjøper og slik gjør seg fortjent til å bli forelder for. Adam Smith og Milton Friedman synes sikkert dette er storveis, men ikke alle er like enige. Som dere vet er heller ikke jeg brakt fram innenfor ekteskap og naturlige rammer (recap: jeg ble skapt i et laboratorium og har verken foster- eller biologiske foreldre), og jeg føler meg derfor ikke kvalifisert til verken å fordømme eller legitimere noe som helst.

MEN HVEM I HELVETE HAR EGENTLIG GJORT SEG FORTJENT TIL EN SLIK POSISJON?!!

Ingen tobente i alle fall. Homoene er blant de som legger mest penger i den såkalte barneindustrien (som ikke må forveksles med barnepornoindustrien selv om de begge befinner seg i et moralsk minefelt) ettersom det ikke blir så mange unger av bare å knulle i ræva. Også de kristne, sinnssyke (smør på flesk, jeg innrømmer det) menneskene gjør seg selv til latter hver gang de blander seg, som for eksempel "filosofen" Nina Karin Monsen i Dagbladet i dag, hvor hun skriver at "Våre menneskerettigheter er gitt oss av Gud." Den setningen alene skulle frata Monsen (eller skulle jeg heller sagt Mensen) retten til å kalle seg filosof for all fremtid - tittelen fortusetter som kjent evnen til å filosofere.

Hun er imidlertid inne på noe annet komisk: "Snart kommer klonene," skriver hun (muligens fordi hun er den eneste i verden som synes Attack of the Clones er den beste Star Wars-filmen i serien). Det er bare et spørsmål om tid før menneskene vil benytte seg av muligheten til å klone seg selv - bare slik kan de fortsette seg selv til evig tid. Antakelig må man være noe annet enn homo sapiens for å se at det er det dere mennesker allerede har gjort i alle tider og fortsatt gjør: dere lager nye folk med sæden deres (i stedet for å ejakulere den ut over pupper, svelg og ansikt slik dere heller bør) i håpløse, fåfengte forsøk på å lage billige kopier av dere selv og temme frykten for at bli den siste i rekken av generell ubrukelighet.

Egoisme er bare første bokstav i det som er i ferd med å bli en kriminelt langt setning. Å lage flere folk er i tillegg den ytterste antisosiale handlingen et dyr kan forestille seg - konsekvensen er naturligvis at forutsetningene blir verre og vanskeligere for de som eksisterer fra før. Garrett Hardin forsøkte å lære arten deres noe med sitt essay The Tragedy of the Commons fra 1968, men som vanlig var ingen interessert i å høre etter. Det er som å lære gamle mennesker alminnelig dannelse: fullstendig bortkastet tid.

Hvis du sitter ved elven lenge nok, vil liket av din fiende komme flytende forbi, ifølge et japansk ordtak. Det er en slags trøst, men gorillaen begynner å bli jævlig lei av å vente. Og mens noen venter på klonene, må tydeligvis vi andre ta til tåls med klovnene. Snakk om dårlig deal.